En utfordring på bloggen sin. Hun ville at vi skulle sende bilder av oss hvor vi danset våren inn til henne, og så skal hun publisere de i Galleri Frodith.
Jeg tenkte at det, det skal jeg gjøre i morgen når jeg kommer ned fra fjellet og snøen. Ja, jeg som elsker våren skal danse barbeint på plenen i ren våryrhet.
Vel på mandag så det slik ut på den plena. Danselysten forsvant, det var ikke spor av våryrhet å finne hos denne kjerringa.
Men nå er sola, våren og gleden tilbake! Og i dag har jeg danset på plenen til ære for Frodith og våren, og til den sedvanlige underholdningen for nabolaget.
Det ble ikke barbeint som lovet. Plutselig ble jeg redd for at Charlie Chihuahua skulle ha lagt i fra seg en kabel eller to på plenen.
Kom igjen. Bli med å dans du og! Send bildene til Frodith La oss fylle Galleri Frodith med glade dansebandet.
Ganske drøyt ikke sant? Starte bloggen med å beskylde en blogger-kollega for løgn! Nå er kjerringa ute etter å skape ufred og bråk igjen, tenker du kanskje.
Egentlig er jeg ikke det. Men noen ganger er det betimelig å påpeke direkte feilinformasjon Som influenser har man vel et ansvar for ikke å spre usannheter?
Nei, det er ikke Ida Wulff jeg sikter til.
Hun har ikke kommet med noen løgner siste døgn. Hun ha ikke kommet med et eneste ord. Men det er noen dager igjen før jeg opplever hennes innlegg som løgn. Det er noen dager til uka er gått, så hun har ennå tid til å komme med et blogginnlegg som lovet.
Eller, jeg ville ikke gjort så veldig stort nummer av om Ida ikke kom med et innlegg i løpet av uka. Noen ganger går bare dagene uten at man får gjort halvparten av det en hadde tenkt. Å ikke rekke alt en har planer om opplever jeg ikke som løgn.
Mamma på hjul tror jeg heller ikke farer med løgn.
Jeg håper og tror at fridagen hennes var så fin som det hun beskriver. Og skulle det være noen kjedelige eller litt kjipe ting som hun har utlatt i sin fremstilling er hun unnskyldt.
Men jeg er litt spent på om det har blitt utført hjortejakt på nattevakta i natt
Julia Nyland, dere husker hun som stakk til Spania bare for det at hun hadde lyst – og ikke ønsket å følge strømmen. Det der med reiseforbud var jo bare en anbefaling sant?
Hun er heldigvis fremdeles i Spania. Kommer nok ikke hjem før samfunnet åpner igjen he.
Tror ikke det er så kult der nede siden det er relativt stille fra henne.
Og Julia, det er fremdeles påbudt med munnbind i Spania. Det er ikke en anbefaling. Det er heller ikke unntak selv om man er blogger og bare må ta bilder. Så jeg er litt usikker på om alle forsikringene du har gitt om at du vil følge smittevernreglene der du er muligens er løgner… Det kan virke slik av bildebevisene du deler på blogg…
Men denne løgnen opprører meg ikke. Den er som forventet.
Den bloggeren som fikk meg til å velge denne overskriften er Mette Ask.
Blogginnlegget hennes inneholder to feil, som jeg mener det er viktig å påpeke og rette opp. Sorry Mette, men direkte feilinformasjon kan ikke få stå uten at jeg påpeker det.
For nei. Verken du, jeg eller andre helsearbeidere har vaksinasjonsplikt når det kommer til Covid-19 vaksine. (Eller andre vaksiner) Det er ikke vaksinetvang her i Norge. Heller ikke for arbeidstakere i helsevesenet.
Vi blir oppfordret sterkt til å ta vaksine, og jeg håper alle tar vaksinen. Men ingen kan faktisk pålegge deg det.
Å velge å ikke ta vaksinen kan få følger for arbeidsforholdet ditt. Du kan bli fjernet fra pasientrettet arbeid. Du kan være uaktuell til stillinger i etterkant . Man ønsker fortrinnsvis å ansette arbeidstakere som er vaksinert osv. Men ingen arbeidsgiver kan med sprøytenåla i hand vaksinere en arbeidstaker som ikke ønsker det.
Så. Mette og alle andre helsearbeidere. Vi har ikke en vaksineplikt, men jeg er veldig glad hvis ale lar seg vaksinere frivillig.
Feil nummer to.. Mette skriver
Får du tilbud om gratis vaksine, vil du ta den, og om du ikke får den gratis, ville du tatt den i min situasjon?
Alle norske borgere får tilbud om gratis vaksine. Så, det er ikke noen grunn for folk her til å stikke av gårde på Vaksinereiser elle bestille sprøyter med vaksine på internett.
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne dag?
Jeg må ut å danse våren inn. Hvis ikke er det jeg som farer med usannheter på blogg.
Da er møte både med fastlegen og Fretex unnagjort. Da kan jeg senke skuldrene og virkelig ta helga. Det er effektivt at både legebesøk og møte med Fretex foregår på telefonen. Hadde jeg skulle møtt opp fysisk på to steder, hatt litt ventetid og litt ris mellom avtalene hadde hele dagen gått. Nå har jeg tatt møte med Fretex sammen med tekoppen etter frokost, og rakk å ta en liten tur med Charlie Chihuahua i hundremeterskogen rett her borte før legekonsultasjonen.
Så gikk jeg inn på NAV og vips var sykemelding hos arbeidsgiver uten at jeg trengte å ta turen innom jobb
Litt godt å oppdage at jeg ikke er blant de fem øverste på bloggtopplista lenger. Nummer seks passer meg bra. Da slipper jeg å kommentere min egen blogg i dag.
En annen blogg jeg slipper å kommentere er Ida Wulff. Ikke noe nytt nå heller.
Andrea Sveinsdottir har kjøpt seg nye hvite joggesko, eller sneakers som det heter nå. De er fra Nik, og du finner en rabatkode inne på reklameinnlegget til Andrea.
Hvite joggesko. var og på moten da jeg var ung, sånn en gang på 80-tallet. Hvite Adidas joggesko med svarte striper der knytingen er. Hvite joggesko og hvite seilerstøvler, gjerne fra Viking.
Mange av dere som leser bloggen min er på min alder. Derfor lurer jeg på om dere opplevde det samme fenomenet som jeg gjorde på Dalsbråten ungdomsskole på 80-tallet.
For de skoa og de støvlene skulle være hvite. Ikke tvil om det! Men de skulle ikke være for hvite.
Det var ikke innafor å komme med så hvite sko at de lyste hvite og rene opp hele skolegården. Det skulle liksom ikke synes at de var nye.
Så når man da fikk de nye joggeskoa eller støvlene på, så måtte en gå i litt løs sand eller grus å sparke litt slik at de ikke var helt kritthvite nå en ankom skolegården.
Fottøyet skulle selvsagt ikke være for møkkete heller.
Joggesko fikk jevnlige tuer i vaskemaskinen. Og jeg har skurt hvite gummistøvler med Ata skurepulver etter en litt vel gjørmete speiderleir . Var det sånn hos dere og?
Mamma på hjul har fått første dose vaksine.
Det er vel nærliggende å reflektere litt over vaksinering i dag siden regjeringen ikke har en plan B .I 10 måneder stengte de ned samfunnet i større eller mindre grad mens legemiddelindustrien arbeidet på spreng slik at akkurat deres firma skulle være det første til å komme med en vaksine.
Jeg er litt usikker på om markedskreftene liksom ville være de kreftene jeg hadde satset på hvis jeg skulle bekjempe en pandemi. Markedskreftene i legemiddelindustrien, en industri som er kjent for utstrakt forskningsmanipulering, resultater som ikke offentliggjøres, bivirkninger som hemmeligholdes og korrupte diagnosesystemer.
Det er ikke tvil om at det er penger i legemiddelindustrien, mye penger. Legemiddelindustrien er den største industrien i verden– og den med aller høyest profitt. Legemiddelindustrien bruker dobbelt så mye på markedsføring som på forskning. Jeg våger påstanden om at legemiddelindustrien har mer fokus på bunnlinja, på økonomisk gevinst enn på å lege sykdom. Og denne gjengen har vi satt all vår lit til? For i planen til Høie og co er det jo de som skal redde oss alle.
Jeg vet at jeg nå hørs ut som en vaksinemotstander. Det er jeg overhode ikke.
Når jeg får tilbud om koronavaksine vil jeg ta den, å la være har aldri vært et alternativ for meg.
I går når man på regjeringens pressekonferanse snakket om at det kanskje skulle bli åpnet for at Aztra Zeneca vaksinen kunne gis frivillig til de som ønsket det, som et supplement til det ordinære vaksineprogrammet., vurderte jeg om det var noe jeg ville gå inn på. Altså om jeg ville ta sjansen på Aztra Zeneca vaksinen for å oppnå vaksinering raskere.
Jeg har ennå ikke konkludert.
En annen ting i innlegget til Mamma på hjul som jeg undrer meg over er at brukerne av helsetjenestene ikke kan levere avvik i avvikssystemene men er avhengig av at tjenesteyterne skriver avvikene inn i systemet.
Det burde være en enkel måte brukerne kunne gi tilbakemeldinger på tjenestene på.
Et eget avvikssystem for brukere? Avvikssystemer jo tenkt brukt som kvalitetsforbedring. Da må det jo være av interesse å få inn meldinger når brukerne opplever at kvaliteten på tjenestene avviker fra det de forventer?
Helsetjenestene er jo der for brukerne, og ikke omvendt.
Selvsagt ville man få inn mye i et slikt avvikssystem. Mange har store krav til tjenestene. I løpet av mine 30 år i helsetjenesten har jeg opplevd flere pasienter eller pårørende med urealistiske. forventninger til tjenestene. Det har vært klager som ha vært både berettigede og uberettigede. Men jeg tror det kunne vært mye lærdom i å ha et slikt system. Ikke minst ville man få et mål på hvilket nivå befolkningen ønsker seg at tjenestene skal ligge på.
Så har turen kommet til Mette Ask.
Mette Ask har bestemt seg for å ta grep. Hun vil ha kroppen sin tilbake til slik den var før siste svangerskap.
Jeg kan se situasjonen hun skriver om for seg.
Hun kommer i garderoben etter endt nattevakt. Vrenger av seg klærne, litt sliten i kroppen slik man er etter nattevakt. Kaster et blikk nedover kroppen i det man skifter til privat tøy. En litt sliten kvinnekropp på 40+ under ett år etter en svangerskap og etter endt nattevakt….
Hjemme venter den unge, uthvilte ektemannen.
Jeg kan helt klart forstå behovet Mette følte for å ta grep.
Samtidig er Mette ei flott dame!
At det har satt seg noen kilo etter et svangerskap eller tre er ikke annet enn å forvente. Kvinnekroppen er i stadig endring.
Jeg var utrolig slank som ung. Var 175 cm høy og veide 54 kilo.
Nå etter en god del år og fem svangerskap veier jeg over dobbelt så mye nå uten at høyden har doblet seg.
Det er jeg glad for.
Ja, at jeg ikke er 3 og en halv meter lang mener jeg. Det kunne bydd på en god del utfordringer i hverdagen. Langt flere utfordringer enn vektøkningen min, når jeg tenker meg om….
Men nå skal jeg snart bli sank igjen!
Fastlegen har endret diabetesmedisin En sprøyte skal tas en gang i uka i tillegg til noen av de tablettene jeg har tatt tidligere. En “bivirkning” av sprøyta er at jeg kan forvente en viss vektnedgang.
Vel de ukene jeg har forsøkt har jeg i det minste løpt en del mer på toalettet…
Hva har jeg lært av toppbloggerne i dag?
At det er tid for hvite sneakers, eller joggesko.
At man kan stille seg spørsmålet om brukerne er til for helsevesenet når det egentlig burde være omvendt.
Og kanskje kan vi ikke forvente å leve opp til ungdommens skjønnhetsideal når livet og barnefødsler har begynt å sette sine spor.
Tror dere jeg har ligget og sløvet under pelspleddet i hele dag? Og nei, ikke denne kjerringa her nei! Men jeg skal innrømme at det var det jeg hadde mest lyst til i dag tidlig. Det krevde en kraftanstrengelse og gjøre seg klar og komme seg av gårde. Litt stolt over at jeg klarte akkurat det i dag….
Så var det seks timer med digitale møter som tillitsvalgt.
Ble sittende litt etterpå og regne og drodle litt om lønnsforhandlingene. Leke med tall. Få min egen oversikt på hvor store utfordringene er.
Godt å være mentalt i gang. Tiden går fort i eget selskap – og det var kveld før jeg dro hjem.
Har laget middag, wok md kylling. Kjøleskaprens, eller man tager hva man haver. Kjært ban har mange navn.
Skavlet litt om alt og mest om ingenting med Gamle Gubben Grå.
Nå har jeg skjenket meg et glass rødvin. Jeg har tatt helgen. I morgen har jeg fri.
Skal bare ha et telefonmøte med veilederen min hos Fretex. Dere husker hun som liksom skal finne noe fornuftig jeg kan brukes til.
Skal og ha en telefonkonsultasjon med fastlegen
Og et møte i Fylkestingsgruppa når jeg tenker etter.
Men utenom det har jeg helt fri.
Ida Wulff og Stine Skoli har ikke kommet med noe nytt. Jobben med å lese meg gjennom toppbloggerne går fort, og når jeg er ferdig sitter jeg igjen med en tanke. “Jeg skulle ønske jeg var Mamma på hjul…”
Det tar noen sekunder før hjernen våkner til og sender en ny tanke gjennom hjernevinningene. Satt jeg akkurat her og ønsket at jeg var Mamma på hjul? Ønsket at jeg var en kvinne med en svært alvorlig sykdom? Ønsket jeg å bytte plass med Vivian, lenket til rullestolen, vite at jeg lever på overtid vite at døden antakelig venter langt fortere enn den gjør for denne kjerringa? Har det rabla helt for denne kjerringa nå? For Vivian sin skjebne, er det da ikke noe misunnelsesverdig med.
Vivian sitt innlegg skildrer en kvinne full av energi. Så full av energi at når legen spør om hun er mer trøtt for tiden svar mannen hennes spontant:
“TRØTT??? Kjerringa er jo klin umulig og få i seng!!”
“Ho e jo som en nattugle på ecstasy , sjøl ungdommene i huset er i seng før ho”
Når du så leser innlegget mitt er det ikke mye som minner om ei ugle på ecstasy. Jeg ligger urørlig under pelspleddet fra klokka er 19, og skjelte ut Charlie Chihuahua når han snudde på seg. Jeg var totalt utslitt
Selvsagt er jeg ikke misunnelig på Vivian og hennes skjebne. Selvsagt vet jeg at jeg er utrolig heldig sammenliknet med Vivian. Men når jeg leste innleggene etter hverandre og samtidig følte på hvor sliten jeg er var min første tanke, Hadde jeg bare hatt energinivået til Vivian…..
Vivian skiver Jeg merker på kroppen at mørketiden er over , for energien min er begynt å komme tilbake. Jeg kan nesten føle hvordan det bobler innvendig , og alt jeg vil er å oppleve mest mulig på kortest tid. Men dessverre går det utover nattesøvnen , jeg er ikke sliten nok når jeg kommer under dynen.
Jeg skriver Til slutt var jeg rolig nok til å synke sammen under pelspleddet på sofaen – og der ble jeg liggende. Kroppen verker og jeg er for sliten til å sovne.
Jeg tror dere alle ser forskjellen
Vivian, Mamma på hjul sitt innlegg der det bobler av livsglede og lyst til å oppleve mest mulig på kortest mulig tid burde være en tankevekker for flere enn meg. Ikke minst for mange politikere og mennesker som arbeider innen administrasjon av helsetjenester i landets kommuner. For burde ikke deres fremste oppgave være å legge til rette for at hun kan bruke energien sin på å oppleve mest mulig på kortest mulig tid og ikke på å sloss mot systemet?
Leve hele livet og Hva er viktig for deg er noen av de fine ordene på glanset papir som irriterer meg mest. Ikke fordi ikke formuleringene er fine, men fordi det oppleves så langt fra de fine ordene til det brukerne opplever der ute.
Vivian sitt innlegg om en dame som bobler av liv og livslyst er et bevis på at selv om situasjonen er alvorlig, om skjebnen er trist så er ikke det ensbetydende med at livet kun består av alvor og triste tanker.
Det hadde vært flott om Mamma på hjul og andre i hennes situasjon kunne bruke tiden og den boblende energien til å skape seg gode opplevelser. Gode opplevelser som igjen ville skape mer energi, mer livsglede og mer overskudd.
I stedet bruker Mamma på hjul og mange i hennes situasjon veldig mye energi på å kjempe mot et system som er mer opptatt av å kun sikre forsvarlig helsetjenester enn å tilrettelegge for at brukerne får best mulige liv til tross for sine helseutfordringer.
Vi må bort fra en tenkning av at alt måles i kroner og ører, i effektivitet og i økonomisk bæreevne. Vi må bort fra at syke blir sett på som en økonomisk utgift men i stedet får et fokus på at tjenestene er der for brukerne. Fokus på at ideen med en velferdsstat er at det skal være et nettverk som tar deg i mot og er der når du trenger noen til å holde deg oppe.
Jeg skulle ønske det var jeg som bobler av liv og energi slik som Vivian. Jeg skulle ønske Vivian kunne bruke energien til å skape gode opplevelser, skape minner, skape overskudd og ikke trengte bekymre seg for om systemet virkelig ønsker å ivareta henne.
I går var en flott dag. Helt full av gjøremål, slik jeg liker det. Men jeg var sliten. Når middagen var spist og jeg sank ned i godstolen litt over klokka 22 snakket jeg på utpust og innpust til Gamle Gubben Grå. Et typisk tegn på at jeg er litt vel sliten.
I dag var det ny dag og nye muligheter. Dag to med kurs. Timene gikk fort. Jeg var med og engasjert. Lærte mye. Det var bra å se alle de kjente tillitsvalgte fra hele landet igjen, selv om det bare var på skjerm.
Jeg kom hjem til tomt hus. Flata ut på sofaen. En drøy halvtime til det skulle være møte i leserbrevgruppa til valgkamputvalget. Jeg trengte desperat den hvilen jeg kunne få.
Så ble møtet avlyst, utsatt to minutter etter at det skulle ha begynt. En av de som skulle delta fant ut at han allerede var på ett møte.
Jeg kom som en tordensky ut i stua til Gamle Gubben Grå som var kommet hjem få minutter tidligere. Fresende over at noen hadde misbrukt min tid på den måten! Jeg var så opprørt at jeg ikke en gang orket å synke sammen på sofaen. Jeg gikk rundt i stua og skjelte ut et menneske som befant seg langt utenfor hørevidde flere mil borte.
For jeg hadde stressa hjem for å rekke dette møtet. Jeg hadde latt være å sitte igjen på kontoret. Gå inn i min egen boble, fortsette tankegangen fra kurset og starte forberedelsene til lønnsforhandlingene. Jeg var i siget, jeg hadde fått gjort så mye hvis jeg hadde fortsatt i den bobla.
Men jeg skrudde av PCen, tømte hodet for lønnsforhandlinger og begynte å tenke på leserbrev som skal skrives. Hva kan jeg tenke meg å skrive om? Hvilke punkter må med? Hvilke lokale aviser bør de forskjellige innleggene sendes til? Når bør vi strategisk forsøke å få de på trykk?
Hadde jeg visst i går at det likevel ikke ble noe møte i dag hadde jeg utsatt å ta den turen ut til Høvdingen i går kveld, og heller tatt den i dag.
Når mennesker misbruker min tid på en slik måte blir jeg virkelig provosert. For slik jeg forsto var det ikke noe uforutsett som hadde oppstått. Bare noen som ikke brydde seg om å ta hensyn til andres behov for å disponere tiden sin best mulig.
Til slutt var jeg rolig nok til å synke sammen under pelspleddet på sofaen – og der ble jeg liggende. Kroppen verker og jeg er for sliten til å sovne.
To dager med full aktivitet var det alt som skulle til? To dager, og så er kjerringa utslått! Skuffet, trist, lei erfarer jeg at jeg ikke er tilbake i den formen jeg ønsker. Jeg er langt fra der jeg en gang var.
Kvelden går mot natt. Det er på tide å forflytte seg fra sofa til seng. Jeg gjesper. Kjenner jeg er trøtt, søvnen vil nok komme få minutter etter at hodet treffer puta på et mørkt soverom.
På mandag blåste værgudene i om det sto midten av april på kalenderen. De fylte verden min med flere lag nysnø. Småskoene som jeg tok frem rett over påske ble satt inn i skapet igjen. Plenen er hvit og jeg starter dagene med å skrape is fra bilvinduene. Våren lar vente på seg.
I enda større grad enn jeg lengter etter våren lengter jeg etter at verden skal bli normal igjen. At vi skal kunne ta livene våre tilbake og fortsette der vi slapp i mars 2020.
Hver gang jeg ser en lysning, tror at nå, nå er det snart over kommer et nytt tilbakeslag. Og i like stor grad som snøen tar fra meg håpet om en snarlig vår, virker en normal verden og det normale livet som fjernere og fjernere. Nå va visst ikke Johnsen Johnsen helt å stole på heller hørte jeg på Dagsrevyen da jeg var innom Høvdingen i går.
13 måneder, skriver Stine Skoli, 13 måneder er over 1/8 av livet til tvillingene hennes på 8. I en åttende del av livet sitt har disse døtrene levd under alle restriksjonene som pandemien har ført med seg.
I vår familie har vi en liten gutt som er 15 måneder. Jeg får nesten daglig snap med bilder og videoer av en blid gutt som løper rundt med et stort smil. I 13 av hans 15 måneder lange liv har pandemirestriksjonene vært en del an hverdagen. Det er 87% av livet hans så langt. Han kjenner ingen annen verden enn antibac og mennesker med munnbind i butikkene. Det ser ikke ut til å plage han.
Men jeg synes det er rart å tenke på at denne lille gutten kjenner jeg kun fra bilder. Bare tre ganger har jeg sett han. Jeg er grandtante. Det har ikke vært året for de store familiesamlingene.
Jeg kjenner på hvordan jeg savner at storfamilien samles, og at det sliter på meg at jeg ikke vet når vi neste gang kan treffe hverandre alle sammen.
Stine Skoli skriver om at engang vil pandemien være noe våre barnebarn leser om i historiebøkene og at minnene om tiden da covid-19 herjet mellom kontinenter og landegrenser, og tok med seg millioner av liv. Allikevel kommer til å hviskes ut, og tankene vi bærer på nå vil forsvinne.
Vel jeg er litt sikker på det..
Jeg tror jo våren vil komme. Jeg tro jo pandemien vil slippe taket og at vi gradvis vil kunne ta livene våre tilbake. Flekker av bar mark dukker opp og snøen må gradvis trekke seg tilbake.
Men jeg tror Covid-19 bare vil bli den første av en rekke pandemier, og at når historiebøkene skal leses har vi lært oss hvordan det er å leve med gjentatte pandemier.
Kanskje kommer ikke mine barnebarn til å undre seg over hvorfor polet ikke ble stengt, men heller stille spørsmål ved hvorfor skoler, barnehager, alt av idrettsaktiviteter, treningssentre, serveringssteder, frisører og alle butikker ble stengt ned mer eller mindre i over ett år.
Eller kanskje vil hjemmeskole og sosial distansering være hverdagen til mine barnebarn. Kanskje vil de få sjokk hvis de ser mennesker klemme hverandre på TV eller møter mennesker på butikken uten munnbind. Kanskje vil de bli fylt av frykt og angst hvis de hører noen hoste.
Jeg har sluttet å drømme, sluttet å glede meg til ting, sluttet å planlegge aktiviteter, for i det samfunnet begynner å lette på restriksjonene sprer smitten seg som er farsott og nye innstramninger følger med det samme.
Til helgen skulle vi nok en gang gjøre noe sammen med Svoger. Det kommer garantert til å bli avlyst slik det ar blitt hver gang i 2021. Svoger skyr andre mennesker som pesten, møter bare Svigermor og jeg blir mer og mer engstelig for han.
Oftere og oftere spør jeg meg selv om vi er sikre på at vi takler pandemien på riktig måte. Om nedstenging og sosial isolasjon virkelig er den eneste riktige strategien. Om ikke langtidsskadene av denne nedstengningen også har store og alvorlige konsekvenser for samfunnet så vel som for enkeltmennesker. Oftere og oftere tenker jeg at det må da finnes en plan B.
Kanskje må vi lære oss å leve i et samfunn med smitte. Jeg lever godt med å sprite hendene hoste i armhulen og det er helt greit for meg med glassplater som skiller meg fra betjeningen i kassa på Kiwi.
Men jeg vil ha familiens påskeskirenn på hytta på Damtjern, og ikke på zoom. Jeg vil kunne møte gode kollegaer rundt et langbord til sommerfest og julebord uten at vi må tenke på om vi er 10, 12 eller 23.
Jeg vil traske gjennom folkemengden på 17 mai, og gi et menneske jeg ikke har sett på lenge en spontan klem. Jeg vil lokke Svoger ut av leiligheten, tilbake i livet.
Digitale møter har vist seg å være et bra supplement, og jeg tror vi vil få mange av de også i fremtiden. Men jeg vil og ha fysiske møter, den gode praten rundt kaffemaskinen.
Jeg vil ikke at enhver nyhetsmelding skal begynne med oppramsing av smittetall og smittetallstatistikk.
Jeg vil at familier og slekter skal kunne møtes i bryllup, barnedåper og konfirmasjoner og ikke bare i bisettelser og begravelser.
Og hvis jeg noen gang blir bestemor eller oldemor ønsker jeg å ha barnebarn og oldebarn som en del av livet mitt. Holde de i hånden, ha de på fanget, gi de en klem – ikke bare se bilder av de på en skjerm.
Jeg vil kort sagt at vi skal finne en måte å leve på, selv om det vil komme nye pandemier.
Kanskje er det å ruste opp helsevesenet et av grepene som bør tas, selv om beredskap koster. For nedstenging, permitteringer, konkurser og sosialisolasjon koster og- kanskje mer.
Stine Skoli var den av toppbloggerne som fikk i gang tankevirksomheten hos kjerringa i dag.
Ellers har jeg merket meg at Ida Wulff ikke kom med noe nytt i går, (men uka er fremdeles ung). Mamma på hjul har hatt n god dag, omgitt av bier fra Vibbedille. Da får det ikke hjelpe om Gubben hennes har vasket en håndklevasken med bensin.
Siste mann på bloggtoppen i dag er denne bloggen her. Dere vet alle Hva denne kjerringa skal fylledagen med. Om en drøy halvtime venter dag to med kurs – og ja da. Det e et møte i kveld og.
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg tror jeg også må perle meg noen bier og andre fargerike figurer og bringe et snev av vår, farger og håp inn i livet mitt. Mon tro om jeg klarer å finne tid til det….
Jeg tenkte det var på tide at dere lesere, og spesielt dere som ikke har fulgt bloggen min så lenge skulle få litt mer greie på hvem denne kjerringa er og hva hun fyller dagene sine med.
I dag har jeg vært på kurs. Vi som skal føre lønnsforhandlingene for radiografene har vært på ett digitalt kurs for å stå bedre rustet til disse forhandlingene. Fra 9 til 15 har jeg vært opptatt med dette kurset. Det har vært forelesninger rollespill og gruppearbeid. I forkant av kurset har hver enkelt av oss vært gjennom en kartlegging for å bli klar over båre styrker og svakheter, og få tips om hvordan vi kan yte best mulig under årets forhandlinger ut fra våre egne forutsetninger.
Det har vært en dag full av mange inntrykk. Og selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg har ledet slike forhandlinger de siste 20 årene har jeg fått mange nye synsvinkler og tanker som jeg må bruke litt tid på å fordøye. Jeg har og fått tips om en del teknikker jeg bør trene på. Og selv om jeg i utgangspunktet hater ordet trening, ser jeg lett at når det gjelder trening i lønnsforhandlinger kan jeg fort bli treningsnarkoman.
Vel full av inntrykk logget jeg meg ut litt over klokka 15. Jeg kjente at jeg trenger litt fred og ro rundt meg for liksom å fullføre noen av de tanketrådene dagens kurs har startet hos meg. Samtidig har jeg virkelig lyst til å sette meg ned, systematisere og virkelig starte planleggingen foran årets lønnsforhandlinger. Det ideelle for meg hadde vært å bli sittende ut over ettermiddag, kveld og liksom bearbeide alle tankene som kverner rundt i hodet mitt. Det hadde vært godt å få bearbeidet litt før dag to av kurset venter i morgen.
Jeg gjør ikke det. Jeg forter meg ut til bilen og spinner av gårde.
Turen går til nabokommunen og den bygdas apotek. Det finnes apotek nærmere, men jeg skal hente medisiner for Høvdingen. Han har ringt til apoteket og sagt hva han skal ha – og da er det her de må hentes.
Jeg kjører utover mens jeg holder et godt øye med klokka. Det skal ikke mye til av trafikale utfordringer eller annet heft for at skjemaet mitt skal ryke.
Selvsagt er det kø på apoteket! Jeg prøver å smøre meg med tålmodighet mens minuttene tikker. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt stressa på tid. Heldigvis åpner de en kasse til, og køen minker litt raskere. Jeg er tilbake i bilen to minutter “bak skjemaet”. Jeg klarer fremdeles å puste med magen når jeg setter kursen hjemover.
Jeg ankommer Drømmehuset hele 9 minutter før det digitale møte i Hovedutvalget for Helse omsorg og velferd begynner. Jeg rekker en kjapp tur på do før jeg kobler meg opp.
Men så finner jeg ikke linken til møtet! Finner ikke møteinnkallingen. Minuttene går fort mens jeg blir mer og mer stressa. Hvor i hel… er den innkallingen?
Litt for seint kommer jeg på at disse innkallingene pleier å havne i søppelposten. Jeg finner innkallingen, klikker som en desperat og kommer meg inn på møtet rundt 10 minutter forsinket.
Jeg ser kommunens HR sjefen snakker om heltidskultur. Det foredraget hørte jeg i kommunestyret på torsdag. Jeg har ikke gått glipp av noe. I tillegg er jeg rimelig god på heltid/deltids problematikken. Jeg har vært tillitsvalgt i helsesektoren i over 20 år, selvsagt er dette et kjent tema. Jeg puster lettet ut.
Møtet varer i to og en halv time. Det er ikke de helt store sakene, ikke de helt store debattene. Jeg merker meg at jeg ikke har lært så mye på kurset i dag, i det minste at teknikkene ikke helt sitter i ryggmargen. Det var noe med åpne spørsmål tenker jeg når kommunens HR sjef svarer kort “Ja” på mitt spørsmål om 0% arbeidstakere.
Etter møtet i Hovedutvalget bærer det ur i bilen igjen. Høvdingen må jo få medisinene sine. Det hadde jeg ikke sjans til å få til mellom kurset og møtet.
Så etter en ny kjøretur er jeg fremme hos Høvdingen. Jeg må jo inn og veksle noen ord før jeg stresser hjemover.
Nå har klokka passert 20.30. Jeg skal bare en liten tur innom Mega. Kjøpe pølser og pølsebrød og et par andre ting, og hente en pakke. Jakka jeg bestilte fra Zizzi i forrige uke. Så blir det hjem og middag. Er jeg heldig rekker vi det før 21.30.
Ser dere folkens? Jeg ha endelig blitt toppblogger på ordentlig! Er på tredje plass for andre dag på rad! Nå er det bare et tidsspørsmål før jeg troner helt på toppen dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned osv…
Skal innrømme om at jeg hadde et lite håp om å nå andreplassen allerede i dag. Hvor vanskelig kan det være å slå en blogger som ikke blogger? Vel Ida Wulff været faren som luret, sendte far og sønn ut på trilletur og fikk postet sitt første blogginnlegg på 25 dager. Og vips så har Ida Wulff nesten tre ganger så mange sidevisninger som denne kjerringa her.
Ikke nok med at Ida snapper andreplassen rett foran nesa mi, hun hermer etter innleggene mine og!
Dere husker sikkert at vi har kjøpt ny bil. Vel, det har Ida Wulff og familien gjort også. Til og med fargen på bilen er den samme.
Men der slutter i grunn likheten når jeg tenker meg om.
For mens Ida Wulff har ventet lenge på at den fabrikknye bilen skulle bli levert, ble jeg veldig overrasket da det plutselig dukket opp en fyr som skulle levere en 30 år gammel bil som har en kjørelengde som tilsvarer ti ganger rundt ekvator.
Og mens Ida sin nye bil selvsagt er en elbil, er vår “nye” bil noe så politisk ukorrekt som en dieselbil.
Håper i grunnen at Ida Wulff måtte gjøre et litt større innhogg på sparekontoen enn det vi måtte – men når det kommer til Gamle Gubben Grå er jeg i grunn engstelig for hva han kan ha funnet på å betale for å få Dømmebilen.
Ida lover å bli flinkere til å blogge, og lover oss et blogginnlegg til i løpet av uka.
Vel, det tro jeg ikke fø jeg ser det. Jeg meldte meg inni en bokklubb da jeg fikk mitt første barn. Fikk vel knapt lest ei bok før jeg var tilbake på jobb og fikk noen rolige nattevakter.
Skal jeg ha håp om å avansere ytterligere på bloggtoppen må jeg nok skrive om noe annet enn snøen som falt i fjor. Eller i går da, som jeg skrev om i innlegget Det var ikke helt etter planen… Jeg burde jo selvsagt ha danset i den snøen og fått Gamle Gubben Grå ta bilder av ei diger dansende kjerring barbeint i sommerkjolen ute i snø-kavet. Jeg vurderte det, men jeg liker overhode ikke snø i april. I tillegg til at ei dansende barbeint kjerring på en våt og sleip gressplen fort kunne føre til litt ufrivillig kaving og engler i sne hvis jeg plutselig ble liggende på ryggkulen å sprelle etter et lite feilsteg under en cha-cha-cha.
Spis og spar har som vanlig sin ukemeny. Lavkarbo så klart. Alle disse andre toppbloggene er jo så politisk korrekte. Her får du oppskriften på alt fra stekt blomkål til pølse i brød. Ja, da selvsagt hjemmebakte lavkarbopølsebrød..
Vi hadde Grandis i går. Pizza Grandiosa
I dag gå jeg får pølse i brød. Og da mener jeg deilig, myke pølsebrød direkte fra hyla på Kiwi der de sikkert har ligget lenger enn jeg ønsker å vite.
Må ha noe enkelt, for når jeg er ferdig med dagens tillitsvalgtskurs, ærend for Høvdingen og møte i Hovedutvalget for Helse Omsorg og velferd, og kan begynne å lage middag. Ja da nærmer det seg natt.
Jeg får blåse i å være politisk korrekt så lenge jeg er så politisk aktiv.
Da er det bare en blogger igjen Mamma På Hjul.
Og Vivian, som hun heter var så frustrert over Helse-vest i går at hun forsøkte å svi gummien på rullstolhjula da hun spant av gårde bortover veien mens en engstelig assistent ble stående igjen på kjøkkenet og lure på hva som gikk av dama.
Jeg forstår Mamma på hjul sin frustrasjon. Jeg ble forbanna selv da jeg leste innlegget hennes i går.
For det har dukket opp en byråkratisk flisespikker som truer med å ta livsviktige hjelpemidler fra Mamma På hjul hvis hun og familien straks og med en gang ikke bygger om kursen i kjelleren og en hel del andre steder i huset hvor Vivian av helt forståelige grunner (for alle med litt cerebral sirkulasjon) ikke setter sine bein – og heller ikke sine livsviktige hjelpemidler.
Jeg håper virkelig Helse Vest tar til fornuft. Innlegget som provoserer meg kan dere lese her Del gjerne på blogg og andre sosiale medier. For jo mer fokus og publisitet vi får på denne saken, jo raskere har jeg håp om at saken kan løses for Vivian og hennes familie.
Ikke noe er som litt negativ medieomtale hvis en ønsker å få fart på en sak.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Må kanskje skjerpe meg litt hvis Ida Wulff skulle gjøre alvor av “trusselen” om å begynne å blogge ofte igjen.
Jeg skal ha pølser til middag, selv om det ikke er det Spisogspar anbefaler som dagens middagstips.
Og jeg skal dele innlegget til Vivian på min fb konto og prøve å bidra til at saken få en lykkelig løsning.
