På mandag blåste værgudene i om det sto midten av april på kalenderen. De fylte verden min med flere lag nysnø.  Småskoene som jeg tok frem rett over påske ble satt inn i skapet igjen. Plenen er hvit og jeg starter dagene med å skrape is fra bilvinduene.  Våren lar vente på seg.

I enda større grad enn jeg lengter etter våren lengter jeg etter at verden skal bli normal igjen. At vi skal kunne ta livene våre tilbake og fortsette der vi slapp i mars 2020.
Hver gang jeg ser en lysning, tror at nå, nå er det snart over kommer et nytt tilbakeslag. Og i like stor grad som snøen tar fra meg håpet om en snarlig vår, virker en normal verden og det normale livet som fjernere og fjernere.  Nå va visst ikke Johnsen Johnsen helt å stole på heller hørte jeg på Dagsrevyen da jeg var innom Høvdingen i går.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

13 måneder, skriver Stine Skoli, 13 måneder er over 1/8 av livet til tvillingene hennes på 8.  I en åttende del av livet sitt har disse døtrene levd under alle restriksjonene som pandemien har ført med seg.

I vår familie har vi en liten gutt som er 15 måneder.  Jeg får nesten daglig snap med bilder og videoer av en blid gutt som løper rundt med et stort smil.  I 13 av hans 15 måneder lange liv har pandemirestriksjonene vært en del an hverdagen.  Det er 87% av livet hans så langt. Han kjenner ingen annen verden enn antibac og mennesker med munnbind i butikkene. Det ser ikke ut til å plage han.
Men jeg synes det er rart å tenke på at denne lille gutten kjenner jeg kun fra bilder. Bare tre ganger har jeg sett han.  Jeg er grandtante.  Det har ikke vært året for de store familiesamlingene.
Jeg kjenner på hvordan jeg savner at storfamilien samles, og at det sliter på meg at jeg ikke vet når vi neste gang kan treffe hverandre alle sammen.

Stine Skoli skriver om at engang vil pandemien være noe våre barnebarn leser om i historiebøkene og at minnene om tiden da covid-19 herjet mellom kontinenter og landegrenser, og tok med seg millioner av liv. Allikevel kommer til å hviskes ut, og tankene vi bærer på nå vil forsvinne.
Vel jeg er litt sikker på det..

Jeg tror jo våren vil komme.  Jeg tro jo pandemien vil slippe taket og at vi gradvis vil kunne ta livene våre tilbake.  Flekker av bar mark dukker opp og snøen må gradvis trekke seg tilbake.
Men jeg tror Covid-19 bare vil bli den første av en rekke pandemier, og at når historiebøkene skal leses har vi lært oss hvordan det er å leve med gjentatte pandemier.

Kanskje kommer ikke mine barnebarn til å undre seg over hvorfor polet ikke ble stengt, men heller stille spørsmål ved hvorfor skoler, barnehager, alt av idrettsaktiviteter, treningssentre, serveringssteder, frisører og alle butikker ble stengt ned mer eller mindre i over ett år.

Eller kanskje vil hjemmeskole og sosial distansering være hverdagen til mine barnebarn. Kanskje vil de få sjokk hvis de ser mennesker klemme hverandre på TV eller møter mennesker på butikken uten munnbind. Kanskje vil de bli fylt av frykt og angst hvis de hører noen hoste.

Jeg har sluttet å drømme, sluttet å glede meg til ting, sluttet å planlegge aktiviteter, for i det samfunnet begynner å lette på restriksjonene sprer smitten seg som er farsott og nye innstramninger følger med det samme.
Til helgen skulle vi nok en gang gjøre noe sammen med Svoger.  Det kommer garantert til å bli avlyst slik det ar blitt hver gang i 2021.  Svoger skyr andre mennesker som pesten, møter bare Svigermor og jeg blir mer og mer engstelig for han.

Oftere og oftere spør jeg meg selv om vi er sikre på at vi takler pandemien på riktig måte. Om nedstenging og sosial isolasjon virkelig er den eneste riktige strategien.  Om ikke langtidsskadene av denne nedstengningen også har store og alvorlige konsekvenser for samfunnet så vel som for enkeltmennesker. Oftere og oftere tenker jeg at det må da finnes en plan B.

Kanskje må vi lære oss å leve i et samfunn med smitte.  Jeg lever godt med å sprite hendene hoste i armhulen og det er helt greit for meg med glassplater som skiller meg fra betjeningen i  kassa på Kiwi.
Men jeg vil ha familiens påskeskirenn på hytta på Damtjern, og ikke på zoom.  Jeg vil kunne møte gode kollegaer rundt et langbord til sommerfest og julebord uten at vi må tenke på om vi er 10, 12 eller 23.
Jeg vil traske gjennom folkemengden på 17 mai, og gi et menneske jeg ikke har sett på lenge en spontan klem. Jeg vil lokke Svoger ut av leiligheten, tilbake i livet.
Digitale møter har vist seg å være et bra supplement, og jeg tror vi vil få mange av de også i fremtiden. Men jeg vil og ha fysiske møter, den gode praten rundt kaffemaskinen.
Jeg vil ikke at enhver nyhetsmelding skal begynne med oppramsing av smittetall og smittetallstatistikk.
Jeg vil at familier og slekter skal kunne møtes i bryllup, barnedåper og konfirmasjoner og ikke bare i bisettelser og begravelser.

Og hvis jeg noen gang blir bestemor eller oldemor ønsker jeg å ha barnebarn og oldebarn som en del av livet mitt. Holde de i hånden, ha de på fanget, gi de en klem – ikke bare se bilder av de på en skjerm.

Jeg vil kort sagt at vi skal finne en måte å leve på, selv om det vil komme nye pandemier.
Kanskje er det å ruste opp helsevesenet et av grepene som bør tas, selv om beredskap koster. For nedstenging, permitteringer, konkurser og sosialisolasjon koster og- kanskje mer.

Stine Skoli var den av toppbloggerne som fikk i gang tankevirksomheten hos kjerringa i dag.
Ellers har jeg merket meg at Ida Wulff ikke kom med noe nytt i går, (men uka er fremdeles ung).  Mamma på hjul har hatt n god dag, omgitt av bier fra Vibbedille. Da får det ikke hjelpe om Gubben hennes har vasket en håndklevasken med bensin.
Siste mann på bloggtoppen i dag er denne bloggen her.  Dere vet alle Hva denne kjerringa skal fylledagen med. Om en drøy halvtime venter dag to med kurs – og ja da.  Det e et møte i kveld og.

Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg tror jeg også må perle meg noen bier og andre fargerike figurer og bringe et snev av vår, farger og håp inn i livet mitt. Mon tro om jeg klarer å finne tid til det….