Jeg skrev et innlegg i dag morges som du kan lese her“Jeg orker ikke mer, uføretrygd neste….” Det innlegget hadde som hver dag sitt utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som til enhver tid ligger øverst på bloggtoppen. Målet mitt er jo litt humoristisk å lære av de beste slik at jeg en dag kan bli toppblogger, og at navnet mitt kan trone helt der oppe på toppen av lista. I dag var det som så mange ganger før Kokkejævel.
Kokkejævel har et innlegg han skrev i går om da han var så sliten og syk at han vurderte å bare stenge firmaet sitt. Omtrent samtidig holdt jeg på å måtte gå over i delvis uføretrygd. Jeg var og sliten og lei. I mine øyne er parallellene mellom våre liv relativt sammenlignbare. Og det er det som er noe av konseptet for disse innleggene mine. Sammenligne livet til toppbloggerne, glamorøst eller ikke, med livet til ei feit kjerring på femti pluss. For å understreke sammenligning brukte jeg en god del av teksten i Kokkejævel sitt innlegg og byttet ut enkelt ord, setninger og fraser slik at det passet med meg og mitt liv.
Dette faller en gretten Kokkejævel tungt for brystet, og han nærmest beskylder meg for plagiat. Jeg gir han delvis rett, men ikke helt. For jeg har gjort om teksten så den handler om min diabetes sykdom og at jeg nesten holdt på å måtte gå ut i uføretrygd. Hendelser som helt klart er relatert til meg og mitt liv.
Kokkejævel poster da en kommentar hvor han antyder at jeg ikke pleier å skrive tekstene mine selv, men nærmest kun kopierer andre. Det finner jeg direkte frekt, og egentlig litt injurierende.
Jeg har stor respekt for Kokkejævel og bloggen hans. Han er flink og har klart å være på toppen av lista nesten konstant siden september. Jeg forstår at han av en eller annen grunn ser min ubetydelige blogg som en trussel.
Jeg har syntes “bloggkrigen” mellom oss har vært litt underholdende. Sett på den som vennskapelig mobbing. Men jeg liker ikke hentydninger om at jeg kun plagierer andre. Disse hentydningene oppleves ikke som vennskapelig mobbing. På meg virker det som om han ønsker å ødelegge for meg. Jeg håper jeg tar feil.
Vi har hatt ei fin helg på hytta. Fått gjort mye. Hytta vår er jo ei hytte fra 1967 hvor livet og interiøret har fått være i fred til vi overtok for noen år siden. Vi pusser opp sakte. Men i helgen har vi fått gjort en del. Vi har som før nevnt i innlegget Den satt i sikringsboksen…. laget nytt sikringsskap. Vi har fått på plass denne hylla. Da måtte vi kutte litt av den plassbygde krakken for å få til det.
Alt tok slutt der oppe på fjellet. Så gikk mobilen tom for strøm. Til slutt ble det slutt for garn til strikketøyet…..Og uten strøm på mobilen hadde ikke jeg noen mulighet til å blogge i går..
Da vi kom hjem spanderte Yngste Sønn pizza, og vi ble sittende å skravle til det var tid for å krype til køys. Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen ble nedprioritert.
Selvsagt angrer jeg på den prioriteringen i dag. Jeg befinner meg helt nede på en 38. plass.
Jeg hadde snart tatt ut det jeg kunne av sykepenger. Søknad om delvis uførepensjon var sendt inn. Ville jeg få noe ut av uføreforsikringen min? Jeg visste lite om noe som helst. Det var mars og landet var i ferd med å stenges ned. Jobben som har vært en viktig del av livet mitt holdt på å smuldre vekk mellom fingrene mine. Det var relativt heavy. Jeg som i utgangspunktet er relativt optimistisk av natur, så ganske mørkt på det.
Mørkt ja. Fastlegen hadde lenge behandlet meg for depresjon. Jeg mente selv at jeg ikke var deprimert, bare utrolig sliten. Egentlig så brydde jeg meg ikke om hvilken diagnoserundt han skrev på skjemaene sine, bare jeg fikk delvis sykemelding slik at jeg kunne tilbringe annenhver dag med lange stunder hvilende under pelspleddet på sofaen i stua. Mistet jeg retten til sykepenger så ble det vel en løsning med annen form for inntekt. . Nav ville betale penger. Vi ville klare oss på et vis. Å komme tilbake i full jobb så jeg på som umulig.
Det å måtte slutte å arbeide fullt var et nederlag. Men jeg orket rett og slett ikke mer. Hadde ingen energi, ingen lyst til noe som helst. Jeg som alltid hadde vært kjent for å være kreativ og optimistisk. Alltid en god replikk på lur. Nå var det ingenting tilbake. Jeg var bare en skygge av mitt gamle jeg.
Samtidig hadde jeg akkurat fått nye diabetesmedisiner hos legen. Jeg var ikke fullt så trøtt lenger. Men jeg turte ikke tro at det ville vedvare. Legen min hadde heller ikke tro på det. Var mer opptatt av psyken min enn av blodsukkerverdier som etter ny medisinering faktisk normalisere seg etter å ha ligget høyt, veldig høyt siden jeg fikk diabetesdiagnosen og begynte med medisin. . Hverdagen min hadde blitt et ork. Det var fryktelig tungt å tvinge seg til å konsentrere seg, men jeg klarte noen minutter i slengen. Det kostet enormt med krefter. Når du er helt tom fra før har du ikke mye å gå på. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg bare skulle gli over i uføretrygd. Herregud så deilig det hadde vært.
Men tablettene fortsatte å virke. Det var som å slå på en bryter. Her skulle det ikke bli noen uføretrygd! Jeg fikk meg ny fastlege, som ikke ville henge seg opp i depresjonsideen.
Resten er historie. Jeg begynte å arbeide fullt 9. april. I stedet for uførepensjon ble det full lønn. Nå i juli er jeg der noen spådde at jeg ville komme med de nye medisinene. Dette skulle bli mitt livs sommer. Hadde været bare vært litt bedre, hadde det slått helt inn. Det burde egentlig ikke være mulig, men det er det.
Og nå sitter jeg her. Fire måneder etter at jeg skiftet medisiner. Jeg gleder meg til å gå på jobb. Jeg er full av energi. Nå begynner jeg å ligne mitt gamle jeg. Eneste forskjellen er at jeg har litt vondere i det ene beinet enn da jeg var yngre, men jeg har da et bein til. OK ryggen er heller ikke helt ok, og i dager blodsukkeret litt høyt, kjenner vel helgas jobbing på hytta.
Men jeg er tilbake der jeg ønsker å være. Det føles godt!
På hytta har vi strøm via 12 volts solcelleanlegg. Til den hører denne “Solstrøm styringstavle de luxe” som ikke akkurat er en pryd fot øyet der Svigerfar monterte den midt på stueveggen en gang sent på 80-tallet.
Men i dag har vi laget et “sikringsskap” som glir ubemerket inn i interiøret. Et veggskap Gamle Gubben Grå arvet etter onkel Pelle ble løsningen. Og siden den samme Pelle i sin tid var medeier i hytta, passer det jo bra.
Vi skar ut deler av bakveggen i skapet så vi fikk plass til styringstsvla mellom to av hyllene i skapet.
Med døra igjen er det hvite plastmonsteret skjult. Veggen har fått et smykke med historie som passer til hytta historie. Samtidig er styringstavla fremdeles lett å sjekke. Funksjonen er ivaretatt. Slik er viktig for en gubbe som ikke har den samme interessen som meg for estetikk.
Er det virkelig slik Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen sier at i 98% av tilfellene er det mannen som kjører bilen? Eller er det bare noe han kaster ut av seg for å skape debatt? Og hva er feil med menn på en-femti med eller uten rosa skjorte? Hvordan vet kokken at en brystkasse under en skjorte, uavhengig av farge, er barbert? Hvordan ser en femibart ut? Og ville kokken karakterisert meg som ei traktorlespe fra indre Østfold (nå Viken fylke) hvis han hadde sett meg? Jeg har ikke dobbel snusleppe og det er ikke øl, men mer cola, som er skyld i den store vommen. Som dere ser etterlater åpningen på Kokkejævel sitt innlegg mange spørsmål for en uvitende og mindre forutinntatt blogger nede på en 32. plass på lista.
Avsnitt nummer to om homofile par blir for dumt. Jeg forbigår det i stillhet.
At Kokkejævel synes det er skikkelig flaut å sitte i passasjersetet på dagtid får være hans problem. Vi andre som lever i 2020 tror ikke nødvendigvis at en mann har promille fordi om det er kjerringa som kjører.
Vi har vært to langturer på Vestlandet i sommer. Jeg har kjørt begge gangene selv om Gamle Gubben Grå har vært helt edru, ikke har tatt en eneste tablett og har førerkortet i behold. Han kjørte på hytta i går og på onsdag. Det er alltid han som kjører når vi har med henger. Jeg har ikke hengerfeste på Lille Bille, og har heller ikke lyst til å kjøre med henger. Skal vi et lite ærend en dag tror jeg jeg kjører litt oftere enn Gubben. Jeg er litt mer glad i å kjøre bil.
Og, nei. Jeg føler meg ikke som en slave eller lakei fordi om det er jeg som sitter bak rattet, vasker alle gulv, tar ansvaret for all rydding, handling av gaver, planlegging av middag og tjening av mesteparten av inntektene våre. Jeg ser heller ikke på Gamle Gubben Grå som min slave fordi om det er han som kjører bil med henger, vasker mesteparten av klærne, klipper plen og tar ut og inn av oppvaskmaskinen. Det kalles arbeidsdeling. (Ok, med tanke på en viss liten meningsutveksling i går kveld mener jeg muligens at jeg gjør litt mer enn Gubben.)
Men når det kommer til blåbærplukking er Kokkejævel på bærtur igjen. Gamle Gubben Grå plukker mer blåbær enn meg. Jeg plukker mer sopp enn han. Og multene pleier vi vel stort sett å plukke sammen.
Er også litt overrasket over at Kokkejævel ikke vet om flere anvendelsesområder for multer enn multekrem. Det jeg først og fremst forbinder med multer er vafler med multesyltetøy og rømme. En fast slager i barndomshjemmet. Mine foreldre plukket mye bær. Mamma mest tyttebær, pappa mest multer. Blåbær kunne begge plukke.
Stille morgenstund ute på terrassen på hytta er over. Det er kjølig til tross for pelspledd. Får kanskje så smått begynne å lage litt frokost. Klokka nærmer seg halv åtte. Kanskje våkner Gamle Gubben Grå snart.
Arbeidsdagen og dermed arbeidsuka er over. Når jeg kommer hjem venter Gamle Gubben Grå med ferdig pakket bil. Jeg rekker så vidt og tisse før vi er på vei til hytta.
Klokka er nærmere 20 før vi får kommet oss opp og pakket ut av bilen og inn i hytta Innen middagen står på bordet nærmer klokka seg 21. Ingen gourmet=middag. Pølser i brød.
Ute er det grått og småregn. Det blir fort skumt i den lille hytta. Stearinlys må tennes, og det er såpass kaldt i hytta at vi og tenner opp i peisen. Ikke sprengfyrer, men noen vedpinner for å få en liten lunk i hytta. Hvem snakket om juli og sommer?
Ute blir skyggene lange, og himmelen farges svakt rosa. Jeg tusler gjennom vått gras til utedoen nede i lia.
“Har du ikke noe annet å skrive om? Jeg er så jævlig lei av å lese om den foten din” Denne tilbakemeldingen har en av leserne til Kokkejævel gitt til Kokkejævel. Jeg skjønner leseren godt. Jeg er og lei av å lese om smertene til Kokkejævel og hans stadig økende inntak av smertestillende midler.
Men så lenge Kokkejævel ligger på toppen av bloggtopplista, hvorfor skulle han skifte tema? Hvis vi lesere går lei, kan vi jo bare la være å lese. Det er da ingen som pålegger leseren og lese Kokkejævel sin blogg hvis han eller hun ikke finner den interessant nok.
Ja ikke jeg da. Jeg “må” jo lese Kokkejævel sin blogg så lenge han er på toppen av lista. Hvordan kan jeg ellers kommentere toppbloggeren?
Selvsagt kan jeg jo slutte å kommentere toppbloggerne, men det er ingen hemmelighet at jeg får, om kanskje ikke enormt, så i det minste en del tilbakemeldinger på det jeg skriver. Mine kommentarer om toppbloggerne og livet generelt engasjerer leserne mine. Det synes jeg er veldig hyggelig, og tilbakemeldingene er ganske så entydige på at jeg ikke bør endre konseptet.
Jeg driver og leser en bok som heter “Kunsten å gi f****n ” Jeg tror jeg har skrevet om den før.
I går leste jeg et avsnitt i den boken som på en måte kan forklare hvorfor Kokkejævel ikke bør slutte å skrive om alle smertene sine, selv om jeg og mange med meg er møkk lei av å lese om de.
Offerstatus, det å lide på en eller annen måte, er i den skakkjørte verden vi lever i på moten. Å dele “urettferdigheter” det at man blir rammet av noe som føles urettferdig, i det offentlige rom, som for eksempel på en blogg. tiltrekker seg mer oppmerksomhet og flere kommentarer, følelsesutbrudd, enn de fleste andre temaer. Noe som igjen “belønner” kokken og andre som skriver om lignende temaer med en voksende mengde oppmerksomhet og sympati. En voksende mengde sidevisninger og kommentarer. Så hvorfor skal Kokkejævel slutte å skrive om noe som funker, noe som gir han lesere?
For slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi vil heller lese om et liv med utfordringer, om mennesker som lider, har det vondt, enn om folk som surfer gjennom livet i solgangsbris. Knut Hamsun skrev om Sult. Ari Behn skrev om å være Trist som faen.
Kokkejævel begrunner selvsagt ikke det at han velger å skrive hele 9 innlegg på rad om smerter i foten sin med at han vet at det er “godt stoff”. Nei, han henviser til at det er mange som kjemper en evig kamp mot smerter og sykdom, slik som han har gjort de siste ukene. Vi med smerter. Det store vi. Også det er et kjent litterært virkemiddel.
Jeg tviler ikke på at Kokkejævel har vondt. Prolaps er vondt, smertene er intense og nærmest konstante. Det er lett å velge å fokusere på smerter og ikke på alt det andre som skjer i livet og i verden rundt deg. Jeg skriver bevisst at man velger at man vil fokusere på smerter, for jeg vet det er mulig å velge å flytte fokus vekk fra smertene og over på noe annet. Vi kan ikke velge at vi vil ha et liv uten smerter, men vi kan alle velge hva vi vil ha fokus på.
Høres jeg grusom ut? Har jeg ikke medfølelse med kokken og alle andre som lever i et daglig smertehelvete? Forstår jeg ikke hvor altoppslukende tanken på konstante smerter kan være? Jo, desverre forstår jeg det så utrolig godt. Jeg har knapt vært smertefri en dag etter at jeg ødela beinet for syv år siden. Jeg har vondt, mye vondt i kne og legg så vell som i min maltrakterte rygg. Men livet mitt er så mye mer enn smerter.
I går var en jævlig dag. Jeg burde ikke løftet på det bordet på onsdag. Jeg kjente ryggen hvert minutt i går. Flere timer av dagen ble tilbragt på sofaen i håp om å gi smertene litt hvile. I natt har jeg knapt sovet. Ryggen og leggen har vært smertefulle. Men jeg deler bilde på Facebook av stetteglass med vin og jordbær ute på trammen. Det er den halvtimen jeg satt der i kurvstolen og leste bok jeg ønsker å huske.
Smertene til Kokkejævel er nok mer altoppslukende og intense enn mine. Men blir de noe mindre om han fokuserer på de? Kan ikke det å flytte fokus over på noe annet være ned på å gjøre smertene mer levelige? For meg har det opp gjennom livet blitt en bevisst strategi. Jeg kan ikke velge å ha et liv uten smerter, uten sorg eller uten helseutfordringer. Men jeg kan velge hvor jeg ønsker å ha fokus.
Når man skriver blogg om livet slik det leves skriver man om livets opp- og nedturer. Om de gode dagene så vel som de mindre gode. Og det er gjerne de mindre gode dagene som gir lesere. Så hvorfor prøver jeg å fremstå som så veldig positiv? Ville jeg ikke få flere lesere hvis jeg mante frem bilder på hvor mye smerter jeg har, hvor kjipt livet mitt kan være og hvor urettferdig jeg av og til opplever livet?
Jo, jeg ville kanskje få flere lesere. Men det ville også skje noe annet. Fokuset mitt ville flyttes fra de gledene livet gir og til smerter, utfordringer, sorg og savn. Jeg har opplevd at det kan være ganske godt å grave seg ned i egen selvmedlidenhet. Men i lengden blir livet bare værre jo mer man fokuserer på hvor ille det er.
På samme måte føles livet bedre jo mer jeg fokuserer på de positive tingene i livet. For det er alltid noe å glede seg over. En fin solnedgang, et smil fra din kjære eller et godt måltid.
Kokkejævel og andre bloggere kan skrive om hva de vil for meg. Liker jeg ikke det jeg leser, kan jeg la være å lese. Er det mange nok som slutter å lese vil nok temaet endres. Men hvorfor skal Kokkejævel slutte å skrive om den vonde foten når det er det folk ønsker å lese om?
Spørsmålet leseren bør stille seg er:”Hvorfor leser jeg 9 blogginnlegg på rad om en kokk oppe i Alta som har en vond fot?” Svaret på det spørsmålet er jeg mye mer nysgjerrig på, og det svaret er det ikke kokken som kan gi.
Toppbloggere som Sophie Elise, Isabell Raad og muligens Kokkejævel er jo såkalte influensere, påvirkere. Og debatten har jo lenge gått om hvilken påvirkningsmakt og påvirkningskraft disse påvirkerne har.
Men har dere noen gang tenkt over hvem som sitter med den reelle påvirkningsmakten?
Det må jo være de som påvirker påvirkerne, altså influerer influensere. Du følger den? BRA!!!!
Så hvem har for tiden mest påvirkningsmakt på Norges kanskje desidert største blogger?
Jo ….. MEG!!!!!
I dag morges skrev jeg i innlegget Jeg håpet Kokkejævel skulle fått det bedre…. eller ønsker jeg virkelig det? at jeg mente Kokkejævel, Norges ukronede bloggkonge, burde komme seg til fysioterapeut eller en annen terapeut som kunne gi han fysikalsk behandling. Og hva skjer? Jo bare få timer etterpå, i sitt neste blogginnlegg, poster Kokkejævel treningsbilder og skriver at han er og trener!!!
Så jeg influerer toppbloggeren, og er altså den som yter påvirkningsmakt på Norges fremste påvirker.
Kanskje litt å tenke på. Jeg er jo rød og radikal og alt det der.
I innlegge “Hvordan går det med deg?” skrev jeg i går at jeg håpet at de nye tablettene til Kokkejævel skulle virke. Bakgrunnen for det ønsket var at jeg er litt lei av å skrive innlegg om smerter. Men ønsker jeg virkelig det? Sutre-innlegg gir lesere. Kokkejævel er fremdeles på bloggtoppen, og jeg avanserte fra plass nummer 34 til plass nummer 27. Så når jeg nå ser at tablettene til Kokkejævel overhode ikke virker slik han ønsker, skal jeg da bli lykkelig fordi nok et syteinnlegg antakelig vil gjøre underverker for min vandring oppover på blogglista? Litt usikker, men jeg har i det minste medfølelse med Kokkejævel. Vond rygg er ….relativt altoppslukende.
Vidundermiddelet Kokkejævel hadde så troen på heter Neurontin. Når jeg leser meg opp på det legemiddelet i Felleskatalogen blir jeg litt forundret over at det er det middelet vikarlegen har skrevet ut. Jeg kan se at det kan ha virkning på neuropati i foten, middelet brukes ved perifer nevropatiske smerter.. Men jeg har forstått det som om smertene i foten til Kokkejævel var forårsaket av prolapset i ryggen. Altså isjias-smerter som stråler nedover benet og ut i foten, og ikke først og fremst smerter bare i foten, som f.eks. ved diabetisk nevropati.
Jeg må understreke at jeg ikke er lege, at jeg selvsagt ikke har undersøkt kokken, og at jeg kjenner legemiddelet kun fra omtalen i Felleskatalogen. Men jeg kan ikke se at middelet vil gi lindring for smerter i ryggen, derimot er ryggsmerter en relativt vanlig bivirkning. Ta med deg en utskrift av Felleskatalogen og ta en ordentlig prat med legen, du Kokkejævel. For det legemiddelet bør ha ønsket virkning hvis du skal putte det i deg. Det har relativt mange bivirkninger.
Den beste behandlingen for prolaps får du hos en terapeut. Fysioterapeut, Manuellterapeut, kiropraktor eller lignende.
Jeg er, som alle vet et menneske som ikke trener. Jeg går tur med hunder. Jeg beveger meg. Jeg bruker kroppen min. Men jeg har ikke trent siden siste gymtime på Tinius Olsen skole en gang i juni 87. Jeg er altså ikke et slikt menneske som tror trening og sunt kosthold kan fikse det meste. Jeg er i utgangspunktet en anti-trener.
Men har man skiveprolaps og smertene er uutholdelige, ja da prøver man ALT! Også ting man i utgangspunktet ikke har lyst til eller tro på. Min redning da jeg hadde prolaps var trening og behandling hos en manuellterapeut.
Jeg kan ikke huske å ha lest noe om fysikalsk behandling eller trening i innleggene til Kokkejævel. Kanskje han skulle prøve det? Det skader ikke.
En ting til Kokkejævel må få seg er tålmodighet. Et prolaps går vanligvis tilbake av seg selv, og jo større prolapset er, jo større er sannsynligheten for at det vil gå tilbake. Smertelindring, fysioterapi og trening. Og ta seg en pause på sofaen i ny og ne. Det er løsningen. Min terapeut sa til meg at jeg ikke skulle gå, ikke stå ikke ligge og ikke sitte. Når jeg så spurte hva jeg burde gjøre, fikk jeg beskjed om å veksle mellom å gå, stå, ligge og sitte. altså ikke være i ro lenge, men veksle mellom å gå, stå, ligge og sitte. For meg er det som gir mest smerter det å sitte eller stå lenge.
Litt stor interesse for ryggsmerter og Kokkejævel i dag. Skyldes sikkert at jeg kjenner min egen rygg utrolig godt i dag. Kjente den godt da jeg kom hjem fra jobb på tirsdag, og den ble ikke bedre av å løfte på det bordet du kan lese om her.
Jeg har og stor medfølelse med Kokkejævel som må klare seg uten telefon. Dumt å glemme den på utebordet under tidenes regnvær. Men noen ganger når man sitter ute, er det fort gjort å glemme.
jeg har jo heller ikke min egen telefon for tiden, men en lånetelefon. Det kan du lese om i disse to innleggene, hvis du skulle ha gått glipp av de. Hva skjedde egentlig med mobilen min og Oppdatering på telefonen min
Til tross for alt det negative, alt det svarte og triste som omkranser Kokkejævel, har firmaet hans omsetningsrekord. Fint for han,. Vi som arbeider i helsevesenet kan forvente oss at alt vi får i årets lønnsoppgjør er enda mer applaus.
Og dermed er jeg i rett modus til en kontordag som tillitsvalgt.
I dag har jeg “kontordag” så da tar jeg litt “gjemmekontor” og blir med Gamle Gubben Grå på nye eventyr. Jeg jobbet jo som tillitsvalgt en dag i ferien. Den avspasserer jeg i dag.
“Jeg fant, jeg fant!” sa Askeladden. Og her om dagen fant jeg et bord som skulle gis bort på Finn som ville være perfekt på terrassen på hytta. Heldige vi fikk det. Så i dag går ferden for å hente det på Nesbyen og kjøre bordet til Valdres.
Det er en kjent sak at Gamle Gubben Grå ikke lengre hører som en ungdom. Så når han skulle plotte inn på GPSen den adressen han trodde selgeren hadde sagt var det ikke noe sted med den adressen Hva gjør Gubben da? Jo han plotter inn noe som ligner… Det var ikke riktig sted. Og kjerringa ble ikke så veldig imponert. Men vi fant nå frem til slutt.
Hytta hvor vi hentet bordet var et slikt eventyrsted med flere lafta bygninger på et stort hyttetun omkranset av en skigard og stor port. Og nå skulle eventyrbordet bli vårt!
Ferden videre fra Nesbyen gikk opp til Gol og videre over fjellet til Bagn. Vi stoppet på Ellingseter for å la Charlie Chihuahua få bevege seg litt. Da lot vi oss også friste med hver vår store porsjon rømmegrøt.
Hvis noen lurer så er slike villmarksmøbler tunge. Veldig tunge. Gamle Gubben Grå er veldig sterk, men det er ikke jeg. Og på hytta er det et stykke i litt ulent terreng fra bilvei til terrassen. Men vi fikk det på plass! Og det ble så fint! Da gjør det ikke så mye om ryggen skriker litt i kveld.
Vi tok en kaffekopp ved det nye bordet. Jeg var så fornøyd! Gamle Gubben Grå fiksa noe med et drensrør og jeg beisa bordplata på det nye bordet.
Så var det desverre på tide å reise hjem igjen. Det var ikke lett å forlate hytta., men vi drar opp igjen på fredag og blir hele helgen. Det blir bra. Mye som må fikses som vanlig.
