Alt tok slutt der oppe på fjellet. Så gikk mobilen tom for strøm. Til slutt ble det slutt for garn til strikketøyet…..Og uten strøm på mobilen hadde ikke jeg noen mulighet til å blogge i går..
Da vi kom hjem spanderte Yngste Sønn pizza, og vi ble sittende å skravle til det var tid for å krype til køys. Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen ble nedprioritert.
Selvsagt angrer jeg på den prioriteringen i dag. Jeg befinner meg helt nede på en 38. plass.
Jeg hadde snart tatt ut det jeg kunne av sykepenger. Søknad om delvis uførepensjon var sendt inn. Ville jeg få noe ut av uføreforsikringen min? Jeg visste lite om noe som helst. Det var mars og landet var i ferd med å stenges ned. Jobben som har vært en viktig del av livet mitt holdt på å smuldre vekk mellom fingrene mine. Det var relativt heavy. Jeg som i utgangspunktet er relativt optimistisk av natur, så ganske mørkt på det.
Mørkt ja. Fastlegen hadde lenge behandlet meg for depresjon. Jeg mente selv at jeg ikke var deprimert, bare utrolig sliten. Egentlig så brydde jeg meg ikke om hvilken diagnoserundt han skrev på skjemaene sine, bare jeg fikk delvis sykemelding slik at jeg kunne tilbringe annenhver dag med lange stunder hvilende under pelspleddet på sofaen i stua. Mistet jeg retten til sykepenger så ble det vel en løsning med annen form for inntekt. . Nav ville betale penger. Vi ville klare oss på et vis. Å komme tilbake i full jobb så jeg på som umulig.
Det å måtte slutte å arbeide fullt var et nederlag. Men jeg orket rett og slett ikke mer. Hadde ingen energi, ingen lyst til noe som helst. Jeg som alltid hadde vært kjent for å være kreativ og optimistisk. Alltid en god replikk på lur. Nå var det ingenting tilbake. Jeg var bare en skygge av mitt gamle jeg.
Samtidig hadde jeg akkurat fått nye diabetesmedisiner hos legen. Jeg var ikke fullt så trøtt lenger. Men jeg turte ikke tro at det ville vedvare. Legen min hadde heller ikke tro på det. Var mer opptatt av psyken min enn av blodsukkerverdier som etter ny medisinering faktisk normalisere seg etter å ha ligget høyt, veldig høyt siden jeg fikk diabetesdiagnosen og begynte med medisin. . Hverdagen min hadde blitt et ork. Det var fryktelig tungt å tvinge seg til å konsentrere seg, men jeg klarte noen minutter i slengen. Det kostet enormt med krefter. Når du er helt tom fra før har du ikke mye å gå på. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg bare skulle gli over i uføretrygd. Herregud så deilig det hadde vært.
Men tablettene fortsatte å virke. Det var som å slå på en bryter. Her skulle det ikke bli noen uføretrygd! Jeg fikk meg ny fastlege, som ikke ville henge seg opp i depresjonsideen.
Resten er historie. Jeg begynte å arbeide fullt 9. april. I stedet for uførepensjon ble det full lønn. Nå i juli er jeg der noen spådde at jeg ville komme med de nye medisinene. Dette skulle bli mitt livs sommer. Hadde været bare vært litt bedre, hadde det slått helt inn. Det burde egentlig ikke være mulig, men det er det.
Og nå sitter jeg her. Fire måneder etter at jeg skiftet medisiner. Jeg gleder meg til å gå på jobb. Jeg er full av energi. Nå begynner jeg å ligne mitt gamle jeg. Eneste forskjellen er at jeg har litt vondere i det ene beinet enn da jeg var yngre, men jeg har da et bein til. OK ryggen er heller ikke helt ok, og i dager blodsukkeret litt høyt, kjenner vel helgas jobbing på hytta.
Men jeg er tilbake der jeg ønsker å være. Det føles godt!
Den gamle fastlegen din har du vel litt lyst til vri hodet bittelitt rundt på 😱? Er det mulig å feilbehandle så mye på en diabetes diagnose…… hmrf.
Så utrolig bra at du er i full gang igjen🤗!
Den gamle fastlegen er en hyggelig fyr. Jeg burde ha bytta lege før
Juhu!!
Ja jeg savnet innlegg fra deg i går 🙂 Men man kan ikke la toppene styre seg.
Ja mange med deg med slike historier……… og ikke alle går så positivt i rett retning som det du har gjort. Supert at du skiftet fastlege – som tok tak i rette enden. Got kjempa av deg også – for å være nede totalt er deprimerende i seg selv. Jeg vet alt om det……….
Jeg for min del er uføretrygdet 60% og jobber heller noen ekstra vakter om det skulle passet slik. Jobber jeg mer, har jeg en tendens til å ryke ut, så jeg tar det forsiktig.
Man må lytte til kroppen!
Det er så herlig å kunne glede seg over å skulle få gå til jobben!
Jeg skulle ha arbeidshelg nå før ferien min starta – men tror du ikke jeg pådro meg en forkjølelse sist uke som gjør at jeg IKKE får lov å jobbe………ny koronatest og greier. Deprimerende i seg selv …. men negativ test og nå er det sommerferie!
Ønsker deg en fin dag!
Ha en fin ferie
Beste parodi på clickbaitkongen kokkejævek ever 😂
Ja, eller ren avskrift av annen manns tekst. Kreativt.
Niks, ikke ren avskrift. Du skrev ingenting om diabetes eller uføretrygd.
Men jeg har produsert bedre og mer kreative tekster. Det har du rett i.
Du mener de du har skrevet selv?
Ja. Jeg skriver innleggene mine selv. Hvem skriver dine?
Det er vanskelig å ta utgangspunkt i et innlegg uten at man kjenner igjen enten tematikk eller innhold.
Satire går gjerne på gjenkjennelighet.
Kjempegodt skrevet parallell, Brit!
Og det er jo intet mindre enn fantastisk at du er i full gang igjen. Skifte av fastlege var smart…
Takk. Noen ser parallellen. Det er bra!
Medisiner er ikke svaret på alt. Særlig ikke når de er feil. Feilmedisinering gjør livet tungt for utrolig mange mennesker. Overmedisinering er også hyppig forekommende.
Jeg leste nylig at man er i sin fulle rett når man ber om en totalvurdering av hele medisinregimet man er satt under, en gang i året. Det tror jeg er lurt.
Fantastisk å høre at din nye medisinske historie har vært en suksess. Det må føles nesten som å ha fått livet i gave på nytt.
God ny arbeidsuke!
Det føles bra! Går man på mange medisiner er det lurt å ta en sjekk
Derfor altså. Jeg lurte på om du tok en bevisst pause da jeg savnet dine ord i går. Men godt det ikke var noe verre. Skjønt gå tom for garn er jo en liten krise i seg selv. 🙂
Ta vare på deg selv! Man tror man har den beryktede veggen langt foran seg, men plutselig smeller det, og man innser at man har krasjet tvers gjennom den, uten å vite hva som egentlig skjedde. Den gang trodde og mente jeg at det riktige var å kjempe for å holde meg på jobb. I dag vet jeg at jeg burde ha tatt rev i seilene lenge før. Det å stå i jobb til man stuper er faktisk ikke verd det, er min konklusjon. Men noe sent å oppdage, flere år etter at kroppen har kollapset, yteevnen har skrumpet, og smertene er konstante. Det er ikke noe nederlag å ta vare på seg selv.
Ikke noe nederlag om jeg ikke klarer full stilling. Men godt å være tilbake
Takk.
Kokkejævel hadde rivd seg i håret om «bloggomtoppbloggere» fortsatte bloggen🤭
Nå har jeg hatt en stille formiddag der jeg har lest meg opp på dine innlegg , og jeg ble så glad for å lese at det nå ser ut til å ordne seg. Stå på videre Brit , ønsker deg mange gode dager fremover 💜
Takk for hyggelig tilbakemelding.