“Har du ikke noe annet å skrive om? Jeg er så jævlig lei av å lese om den foten din” Denne tilbakemeldingen har en av leserne til Kokkejævel gitt til Kokkejævel. Jeg skjønner leseren godt. Jeg er og lei av å lese om smertene til Kokkejævel og hans stadig økende inntak av smertestillende midler.
Men så lenge Kokkejævel ligger på toppen av bloggtopplista, hvorfor skulle han skifte tema? Hvis vi lesere går lei, kan vi jo bare la være å lese. Det er da ingen som pålegger leseren og lese Kokkejævel sin blogg hvis han eller hun ikke finner den interessant nok.
Ja ikke jeg da. Jeg “må” jo lese Kokkejævel sin blogg så lenge han er på toppen av lista. Hvordan kan jeg ellers kommentere toppbloggeren?
Selvsagt kan jeg jo slutte å kommentere toppbloggerne, men det er ingen hemmelighet at jeg får, om kanskje ikke enormt, så i det minste en del tilbakemeldinger på det jeg skriver. Mine kommentarer om toppbloggerne og livet generelt engasjerer leserne mine. Det synes jeg er veldig hyggelig, og tilbakemeldingene er ganske så entydige på at jeg ikke bør endre konseptet.
Jeg driver og leser en bok som heter “Kunsten å gi f****n ” Jeg tror jeg har skrevet om den før.
I går leste jeg et avsnitt i den boken som på en måte kan forklare hvorfor Kokkejævel ikke bør slutte å skrive om alle smertene sine, selv om jeg og mange med meg er møkk lei av å lese om de.
Offerstatus, det å lide på en eller annen måte, er i den skakkjørte verden vi lever i på moten. Å dele “urettferdigheter” det at man blir rammet av noe som føles urettferdig, i det offentlige rom, som for eksempel på en blogg. tiltrekker seg mer oppmerksomhet og flere kommentarer, følelsesutbrudd, enn de fleste andre temaer. Noe som igjen “belønner” kokken og andre som skriver om lignende temaer med en voksende mengde oppmerksomhet og sympati. En voksende mengde sidevisninger og kommentarer. Så hvorfor skal Kokkejævel slutte å skrive om noe som funker, noe som gir han lesere?
For slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi vil heller lese om et liv med utfordringer, om mennesker som lider, har det vondt, enn om folk som surfer gjennom livet i solgangsbris. Knut Hamsun skrev om Sult. Ari Behn skrev om å være Trist som faen.
Kokkejævel begrunner selvsagt ikke det at han velger å skrive hele 9 innlegg på rad om smerter i foten sin med at han vet at det er “godt stoff”. Nei, han henviser til at det er mange som kjemper en evig kamp mot smerter og sykdom, slik som han har gjort de siste ukene. Vi med smerter. Det store vi. Også det er et kjent litterært virkemiddel.
Jeg tviler ikke på at Kokkejævel har vondt. Prolaps er vondt, smertene er intense og nærmest konstante. Det er lett å velge å fokusere på smerter og ikke på alt det andre som skjer i livet og i verden rundt deg. Jeg skriver bevisst at man velger at man vil fokusere på smerter, for jeg vet det er mulig å velge å flytte fokus vekk fra smertene og over på noe annet. Vi kan ikke velge at vi vil ha et liv uten smerter, men vi kan alle velge hva vi vil ha fokus på.
Høres jeg grusom ut? Har jeg ikke medfølelse med kokken og alle andre som lever i et daglig smertehelvete? Forstår jeg ikke hvor altoppslukende tanken på konstante smerter kan være? Jo, desverre forstår jeg det så utrolig godt. Jeg har knapt vært smertefri en dag etter at jeg ødela beinet for syv år siden. Jeg har vondt, mye vondt i kne og legg så vell som i min maltrakterte rygg. Men livet mitt er så mye mer enn smerter.
I går var en jævlig dag. Jeg burde ikke løftet på det bordet på onsdag. Jeg kjente ryggen hvert minutt i går. Flere timer av dagen ble tilbragt på sofaen i håp om å gi smertene litt hvile. I natt har jeg knapt sovet. Ryggen og leggen har vært smertefulle. Men jeg deler bilde på Facebook av stetteglass med vin og jordbær ute på trammen. Det er den halvtimen jeg satt der i kurvstolen og leste bok jeg ønsker å huske.
Smertene til Kokkejævel er nok mer altoppslukende og intense enn mine. Men blir de noe mindre om han fokuserer på de? Kan ikke det å flytte fokus over på noe annet være ned på å gjøre smertene mer levelige? For meg har det opp gjennom livet blitt en bevisst strategi. Jeg kan ikke velge å ha et liv uten smerter, uten sorg eller uten helseutfordringer. Men jeg kan velge hvor jeg ønsker å ha fokus.
Når man skriver blogg om livet slik det leves skriver man om livets opp- og nedturer. Om de gode dagene så vel som de mindre gode. Og det er gjerne de mindre gode dagene som gir lesere. Så hvorfor prøver jeg å fremstå som så veldig positiv? Ville jeg ikke få flere lesere hvis jeg mante frem bilder på hvor mye smerter jeg har, hvor kjipt livet mitt kan være og hvor urettferdig jeg av og til opplever livet?
Jo, jeg ville kanskje få flere lesere. Men det ville også skje noe annet. Fokuset mitt ville flyttes fra de gledene livet gir og til smerter, utfordringer, sorg og savn. Jeg har opplevd at det kan være ganske godt å grave seg ned i egen selvmedlidenhet. Men i lengden blir livet bare værre jo mer man fokuserer på hvor ille det er.
På samme måte føles livet bedre jo mer jeg fokuserer på de positive tingene i livet. For det er alltid noe å glede seg over. En fin solnedgang, et smil fra din kjære eller et godt måltid.
Kokkejævel og andre bloggere kan skrive om hva de vil for meg. Liker jeg ikke det jeg leser, kan jeg la være å lese. Er det mange nok som slutter å lese vil nok temaet endres. Men hvorfor skal Kokkejævel slutte å skrive om den vonde foten når det er det folk ønsker å lese om?
Spørsmålet leseren bør stille seg er:”Hvorfor leser jeg 9 blogginnlegg på rad om en kokk oppe i Alta som har en vond fot?” Svaret på det spørsmålet er jeg mye mer nysgjerrig på, og det svaret er det ikke kokken som kan gi.
Gode refleksjoner. Igjen! Det er klart at mange har lidelseshistorier å kommentere når noen først begynner å snakke om smerter og lidelser. Det er veldig gjenkjennbart for en type mennesker, kanskje mest i aldersgruppen 50++
Men gjør det noen noe godt? Neida! Det har aldri gjort det, egentlig. Det man fokuserer på, det blir i fokus, for å si det enkelt. Det er sånn affirmasjoner utføres. Man tenker seg frisk, rik eller hva det nå er man ønsker seg. Ikke noe mer hokus pokus enn det.
Well done, sister!
Takker og bukker
JEPPSIPEPSI!
Så sant som det er sagt……………..
Offerrollen er det mange som gir seg selv. Jeg var en av de i mange år – helt til jeg snudde om på hælen og viste HVA JEG KLARER I DAG. Også blir det også feil på en måte……….. for er du syk du som klarer ALT det der?
Ingen vet HVA det koster med akkurat DET bildet på akkurat DET tidspunktet………… Nei det er ikke enkelt.
Men jeg velger å se på det positive i en situasjon eller…………….. men selvsagt skriver jeg om dårlige dager – vridd litt ironisk på en måte 😀
Flott innlegg Kjerringtanker – og mange gode tanker der !!
God fredag kveld til deg 🙂
Takk for gode ord. Også jeg kan skrive om dårlige dager. Men jeg orker ikke ha fokuset mitt der for lenge.
Du har så evig rett. Vi kan alle velge hva vil vil ha fokus på. Og mange av oss som lever med konstante smerter er klar over det, og lever – så godt som mulig – etter det. Det finnes alltid noe positivt å oppleve.
Jeg leste en gang at alle burde ha to kalendere ved siden av hverandre på veggen. I den ene kalenderen noterer man alt man må huske: som tannlegetimer, levere bilen på service, foreldremøte på skolen, være publikum når tantebarnet deltar på sin første fotballkamp, osv osv – alle disse småtingene som hverdagen består av, og som vi ofte uffer oss over når vi har det som travlest.
I den andre kalenderen skal vi skrive ned 3 positive ting som har hendt den dagen: hvor fin sommerblomstbuketten man plukket er, en vakker solnedgang, en hyggelig kaffepause med en venn, at man endelig fikk montert ferdig den genseren, å begynne på en ny bok, at den telefonen man har grudd seg for å ta førte noe godt med seg … det finnes alltid noe positivt når man bare vil se.
Om jeg hadde hatt en slik kalender hadde det å lese bloggen din vært nr 1 hver dag!
Hvorfor folk leser kokkejævel sin blogg? Tja, si det. Til å begynne med syntes jeg han var et friskt pust, i motsetning til Sofie Elise og hennes like. Men så ble det vel mye bajaseri og sutring. Jeg synes ikke det er hverken morsomt eller greit når han ikke husker å sende julegave i rett tid til sønnen på andre siden av jordkloden, ikke husker hva kjæresten skal ha en ukelang eksamen i, “tøffer” seg med å late som han kusker kjæresten rundt for å kjøpe det han vil ha, når hun er syk, eller klager over smerter i innlegg etter innlegg. Det ga meg litt for mange assosiasjoner til min voldelige eks-mann. Nå leser jeg kokkejævel bare når du har kommentert ham, og det holder. Det er mye annet interessant jeg kan bruke tiden til. Men hver sin smak, det er tydelig mange som liker ham, siden han ligger på bloggtoppen så ofte.
Det med de to kalenderne var ingen dum ide. For hvis man tenker etter gir dagen mange gode øyeblikk. Vi velger selv hva vi vil fokusere på.