Det skal ikke så mye til før denne kjerringa er utslitt for tiden.
Å kjøre tur retur Tyristrand i dag morges var nok. Etter litt frokost var jeg segneferdig, og måtte ta en strekk på sofaen før jeg orket fortsette dagen.
Etter en time på øret og en god lang dusj var jeg klar for neste utfordring.
Ringe banken og ordne med ett passord til kodebrikka som hadde blitt låst. En liten jobb som vanligvis er løst av en to minutters telefonsamtale, men som jeg har utsatt en måneds tid. Alt som bryter med de vanlige rutinene virker uoverkommelige, og jeg er rasende på meg selv for at det er sånn.
Jeg fikk ordnet opp med nettbanken. Senkede skuldre, og stolt av meg selv føltes verden igjen god.
Begynte å rydde litt i klesboden i kjelleren. Fikk tømt kista som står der. Fornøyd med det.
Så kom det et par mailer, noe jeg trodde var fiksa var ikke så enkelt. Skuldrene strammes på ny. Jeg kjenner jeg puster overfladisk. At jeg liksom ikke tar meg tid til å trekke pusten ordentlig inn. Panikken tar meg nesten. For dette må ordnes opp i nå. NÅ! Kan ikke stenge verden ute og samle krefter under pelspleddet.
I løpet av en halv time er også dette problemet ryddet av veien. Men stresset har satt seg i kroppe. Skuldrene går ikke helt ned. Pusten er fremdeles overfladisk.
Hvor ble det av kjerringa som fiksa alt?. Hun som alltid hadde kontroll og taklet de mest stressede situasjoner med stoisk ro. Som elsket det hektiske livet, også på uforutsette utfordringer som ekstra spenning i hverdagen.
Skal snart ut å kjøre igjen. Bare en liten tur ned til sentrum. Hente Datteren. Gleder meg til å få henne hjem en tur, men kjenner skuldrene stramme seg bare ved tanken på den lille kjøreturen. Sier til meg selv at det er helt ok kjøreforhold. At det har sluttet å snø, og regnet kommer ikke før til natta.
Det blir kos å få Datter hjem. Liv og røre med henne og Yngste Sønn. De er en flott duo med god kjemi. Lage middag og samle ungene rundt bordet. Gleder meg til det. Bare en liten kjøretur først….
Dette hørtes veldig, veldig kjent ut <3 Jeg forbinder det selv med utbrenthet, og det rammer gjerne folk som vanligvis er over gjennomsnittet flinke til å ordne opp i ting, så kontrasten blir desto større 🙁 Terapeuten min forklarer det med at toleransevinduet er blitt mindre, og da skal det ingenting til før kroppen går over i stressmodus og alarmberedskap. Er ikke annet å gjøre enn å la kroppen få lov til å lade opp batteriene igjen i sitt eget tempo. Når pelspleddet lokker, er det en god grunn til det 😉
Jeg er utbrent. Er delvis sykemeldt på 10. måneden og prøver å avfinne meg med at slik vil det være lenge. Men noen ganger blir jeg så oppgitt over meg selv. Har lyst til bare å skrike “Ta deg sammen!!!” For egentlig sliter det meg mer ut å utsette enn bare å få gjort ting.
Bekymringer og dårlig form er ikke noen god kombinasjon..Ønsker deg ei fin ny uke sammen med dine..og gode ønsker med formen <3
Tusen takk.
Hmm.. dette var nesten som jeg skulle skrevet det selv! Klarer ikke uforutsette ting lenger. Graver meg ned under pledd eller dyne. Lukker øya for hele verden. Takler ikke stress. Prikk likt. Vi er da ikke SÅ gamle. Må ha brukt oss opp tror jeg.
Kos deg med ungene i kveld😙
Vi er ikke så gamle.
Kanskje har du vært litt for flink litt for lenge? Det var dette med den sunne egoismen, da, som er så krevende å praktisere. Nå regner jeg med at kvelden var god med godt besøk og at du sover som en stein.
Jeg har vært veldig flink lenge….
Kjenner meg godt igjen i de greine der, ass.. Har fullstendig hetta når det kommer til offentlige kontorer, banker og den slags, men kun på egne vegne! For med en gang noen ANDRE har problemer, er det brått ikke måte på hvordan jeg evner fortelle hvor skapet skal stå, og ordne opp! Hadde jeg bare hatt en brøkdel av denne evnen når det kom til mitt eget, liksom.. 😛