Uken som kommer er så fullpakket.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom den.

Slike uttalelser hører jeg ofte. Gjerne etterfulgt av et litt slitent men selvtilfreds sukk.
Jeg var der selv i mange år Avtaleboka var full og det var få blanke dager. Tillitsvalgt om dagen, radiograf om natta og et par politiske møter på kvelden var programmet mer enn en dag. Bacon-pølse og cola på en bensinstasjon mellom slaga. Jeg elsket det, og savner det noen ganger.  Savner det å være en del av det hektiske, engasjerende livet jeg elsket.

Er det ikke slik da dere, jo fullere avtaleboka er jo viktigere og mer betydningsfull er man. Lediggang er roten til alt ondt. Er det ikke det vi alltid har hørt? Ergo jo travlere vi er jo prektigere og bedre menneske er vi.

Ordtaket stammer opprinnelig fra Hieronymos som levde fra 347 til 420.

“fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum”

Fritt oversatt blir det noe slikt som:  Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt. Hieronymos ville nok være fornøyd med de fulle avtalebøkene til mange av nåtidens mennesker, om han ville være fornøyd med så mye mer ved oss er jeg mer usikker på. Han var og veldig opptatt av askese.

Min avtalebok er relativt tom denne uka som ligger foran oss. Jeg skal en tur ut til Høvdingen i formiddag og på et møte i Rødt i kveld. Det er alt som står på programmet hele uka.
Gjør det meg til et dårligere menneske? Djevelen kunne jo slumpe til å finne meg sittende her med tekopp og tastatur eller hvilende på sofaen under pelspleddet hvis han tilfeldigvis skulle komme for å sjekke hva jeg fordriver tiden med.

Nå er det ikke slik at djevelen eller andre bare kan sjekke avtaleboka mi og slå fast at jeg sitter uvirksom hele uka.  Det at jeg ikke har avtaler og klokkeslett skrevet opp i en kalender betyr jo ikke at jeg sitter uvirksom på al den tiden som fremstår som blank. Jeg pleier å finne noe å fylle dagene med.  Det sitter ganske godt i ryggraden nedarvet gjennom generasjoner at man skal gjøre “noe”. Arbeid adler mannen – og sikkert kjerringa og.

Tilbake til de som selvtilfreds sitter og sukker over egen avtalebok.
Det er jo de som er noe. De som driver samfunnet fremover. Vi som av ulike grunner er parkert på et sidespor er i manges øyne ikke like viktige. I det minste ikke det vi velger å fylle dagene våre med.

Går du bare hjemme? spør folk  meg, eller Gjør du ingenting?
For noen dumme spørsmål. For selv om jeg for tiden ikke har noe jobb å gå til hender det både titt og ofte at jeg forlater Drømmehuset. Ja, nesten daglig. Så nei, jeg går ikke bare hjemme. Og nei, jeg sitter heller ikke apatisk og stirrer tomt ut i lufta. De fleste av mine våkne timer gjør jeg ett eller annet. Hvor fornuftig alt jeg driver med er en helt annen sak.

Hadde jeg fått velge hadde jeg gått tilbake til det hektiske livet jeg elsket i dag. Jeg hadde ikke nølt et sekund hvis helsa hadde tilsagt at jeg kunne klare det.  Jeg mener ikke å forherlige det å nave. Det å være i arbeid når man kan det er sunt for den enkelte og for samfunnet. Arbeidslinja, er det ikke det det heter?

Jeg støtter arbeidslinja. Men når jeg hører folk skryte av de fulle avtalebøkene sine blir jeg ikke misunnelig, jeg tenker mer gir ned to hakk. Det der er ikke sunt i lengden. Det hender jeg prøver å si det, men som regel snakker jag da til døve ører.

Jeg kjenner mange som har levd liv lik det jeg gjorde. Lange arbeidsdager, kanskje en del verv i det minste fulle avtalebøker. I tillegg skal man presse inn trening, samvær med venner og familie og kanskje få med seg noen kulturelle opplevelser, helger på hytta og ferier fylt med reiser og aktiviteter.  Et hvert sekund av døgnet må fylles med noe. Hieronymus og hans advarsel om at djevelen er på leting etter mennesker som er uvirksomme henger over dem, styggen på ryggen. Selv om de fleste av dem antakeligvis ikke har hørt om Hieronymus.

Flere av de jeg kjenner som levde slike aktive liv er ikke blant oss lenger.  De døde før de fylte 70.
Et par falt om på jobb, hjerteinfarkt eller hjerneslag. De andre døde av andre grunne, som kreft. Likevel tror jeg også kreftdødsfallene i noen tilfeller kan spores tilbake til det hektiske livet de førte. Livsstilssykdommer, er det ikke det man ofte snakker om?
De som har de travleste dagene med fulle avtalebøker er ikke de som løper ned dørene på legekontorene for ofte. I en travel hverdag utsetter man ofte det til man bare må.  Ikke har man for god tid til å sitte å kjenne på vondtene sine heller. Man skyller en tablett eller to ned med litt vann eller kald kaffe og går på.

Jeg tror det er sunt å roe litt ned for mange. La det ikke gå prestisje i å ha fullest avtalebok. Du er ikke et dårligere menneske om du har tid til en kaffekopp på trammen en vårdag eller tar deg en ettermiddag og bare nyter å være til. Det gårfint om du våkner en morgen og ikke har en eneste ting på tapeten. Bare gjør akkurat det du føler for der og da,
Prøv da vel!