Kjersti Gulli er dagens Bunnblogger, og hun viser stolt frem kjøkkenhagen sin. Hun vlogger og viser frem plante etter plante. Det eneste som ikke gror helt som hun ønsker er salaten.
Vi var godt i gang med kjøkkenhagen her i våres. Jeg hadde 48 tomatplanter pluss noen flere som skulle prikkes om, mange paprikaplanter og enda flere chiliplanter i god vekst inne i stua da jeg knakk ankelen 19, april. Etter det har det meste av hagearbeidet falt på Gamle Gubben Grå. Det eneste jeg ha gjort er å luke litt i jordbæråkeren, se over krydderhagen og klippe ned en vissen klatrerose jeg ble lei av å se på hver gang jeg ble kjørt ut og inn av innkjørselen eller satt på hjemmekontoret på innsiden av vinduet hvor de brune bladene slo mot vinduet hvis det blåste. Ja, også har jeg plantet stemor i blomsterkassene og tatt vekk visne blomster der med ujevne mellomrom. Jeg har og tatt noen turer med vannkanna. Men det er liksom Gamle Gubben Grå som har overtatt ansvaret ute- og det bekymrer meg litt.
Ikke det at ikke han er like flink som meg med planter, han er kanskje flinkere på mange måter, men han må mases i gang. Og jeg, som er flink til å mase, har mistet litt oversikten.
Jeg vet at en del tomat-, paprika- og chiliplanter har fått større potter. Jeg vet og at pelargoniene mine er like døde som da jeg tok de opp fra kjelleren i starten av april, uten at jeg skal gi Gamle Gubben Grå skylda for det.
Jeg tror jeg må ta dere med en runde i hagen så kan vi sjekke forholda. Men det må bli et eget innlegg. Jeg skal snart avgårde til rådhuset og et politisk møte. og ha overhode ikke tid til noen hagevandring nå.
Jeg har fått berettiget kritikk. Gry kom med en kommentar til innlegget Sommerkroppen 2021 som fikk skamrødmen til å bre seg fra tærne og helt opp til hårfeste. Det var absolutt ikke pent av meg å kalle de super-slanke for “sultefora Barbie-dukker”. Det kan være et like stort problem å være på badestranda hvis man føler seg for tynn som om man føler seg for stor. Det er ikke noe kulere å gjemme den alt for slanke kroppen i en ullgenser på badestranda fordi det er så mye bedre at ingen får se hvor tynn du er. Da slipper man alle de vonde kommentarene.
De fleste er oppdratt med såpass mye høflighet at de ikke høyt påpeker at andre mennesker har 10 eller 50 kilo for mye på kroppen. Det er ikke slik man gjør. Man glor, ja. Men man kommer ikke med høylytte kommentarer hvis man er over ungdomsskolealder.
Men hvis en person er for tynn, ja da er man fritt vilt og alle kan påpeke kroppen din uten at det blir sett på som det minste uhøflig. Jeg vet, fordi før jeg ble et fleskeberg var jeg et vandrende skjelett. 175 cm høy og på mitt slankeste veide jeg 46 kilo. Ikke mye fett på denne kroppen den gangen.
Klassekamerater brukte meg som jukselapp på helselæreprøva om skjelettet. Man kunne jo telle hvor mange ribbein et menneske har uten på genseren min.
Jeg ble kalt beinmargen og vandrende skjelett. Og det var ikke sjelden voksne mennesker kom bort til meg å sa “Huff, så tynn du er. Det er ikke pent!” Selv mennesker jeg ikke kjente kom med slike kommentarer, og ikke bare når jeg var på badestranda.
Det toppet seg da Mamma ble innkalt til foreldresamtale på gymnaset fordi lærerne var sikre på at jeg led av anoreksia. Storesøster hadde endelig nådd frem til hjernen min med at det var in og være tynn, og jeg som gjennom ungdomsskolen hadde likt meg best i vide klær hadde begynt med belter i livet og ettersittende topper for å framheve i stedet for å skjule min slanke midje.
Vel etter den foreldresamtalen var det på igjen med de digre, vide ullgenserne. Å få høre at jeg så syk ut orket jeg ikke, heller ikke at folk studerte hva og hvor mye eller lite jeg spiste. Det var etter det jeg begynte å foretrekke å bade i stille skogstjern.
Heller ikke når jeg var normalvektig trivdes jeg på de folksomme strendene. En hjerteoperasjon etterlater seg et arr fra toppen av brystbeinet til godt nedenfor brystbrinspissen pluss ett arr på hver side av midtlinjen litt lenger ned på mageskinnet etter to dren som hadde drenert væske fra bukhulen. Dette bidro absolutt ikke til at jeg følte meg vell i bikini. Jeg lette faktisk lenge etter en badedrakt som gikk så høyt opp at ikke toppen av arret ved brystbeinet syntes. Det var dårlig utvalg av høyhalsede badedrakter den gang i 1985….
Så i dag når jeg er godt voksen og trygg på meg selv har jeg tydeligvis helt glemt hvordan det er å være tynn og usikker og slenger rundt meg av “festlige” karakteristikker av slanke mennesker. Jeg skammer meg! Det handler jo ikke om å være tynn eller tykk, men å være trygg I egen kropp.
I går skrev jeg om Sommerkroppen 2021. En av grunnene til det var en artikkel jeg leste om kroppspress. 65% av ungdom mellom 15 og 17 følte at de kom til kort når de sammenlignet seg med kroppene de ser i sosiale medier, og de følte et press om å leve opp til kroppsidealet. Dette var ikke så overraskende. Ungdom og usikkerhet hører liksom sammen. Egentlig greit å se at det “bare” var 65%. Det betyr jo at 35% ikke følte noe kroppspress.
Nei det som virkelig sjokkerte var at så mye som 10% av de over 60 år kjenner på et kroppspress på bakgrunn av hva de får presentert gjennom skjermen! Man skulle tro at når man var blitt så voksen var man og blitt så trygg i seg selv at en ikke følte press på å leve opp til et urealistisk drømmebilde.
Min neste tanke er hvem er det disse menneskene på 60+ sammenligner seg med? Hvilke kropper er det de føler seg presset til å få? Er det kroppen til 70 åringer, 60 åringer, 40 åringer eller 20 åringer? Og hvor realistisk er det at en kvinne godt over 60 år skal ha den samme kroppen som hun hadde som 20 åring? Eller riktigere, den kroppen hun skulle ønske hun hadde som 20 åring?
Jeg synes det er trist at så mange som 10% av norske kvinner på 60+ ikke har den tryggheten i seg at de er fornøyd med den personen de er og den kroppen de har.
Jeg mener ikke at man skal sette seg godt til rette i gyngestolen og forfalle. Det er sunt og riktig og holde seg i aktivitet. Det er sunt og riktig og holde kroppen ved like, gjerne trene. Man kan gjerne sette seg som mål både å bygge muskler eller bli slankere. Men sa må jo drivkraften være egen helse eller et ønske om å holde seg i form, ikke at man føler et press på å være noe annet enn det man er.
“Evig ung og evig pen, trodde du at ungdom var et evig fenomen” sang Ketil Stokkan i Zoo da jeg var ung. Og enda mer nå enn på 1980 tallet er man vel opptatt av det å være evig ung.
Men er det ikke slik at hver alder har sin sjarm. Jeg ønsker meg i grunn ikke tilbake til den tiden jeg var en usikker tenåring. Jeg har det bedre med meg selv nå enn jeg hadde da, selv om kroppen var slankere,fastere og sprekere
Jeg tror noe av kunsten med å få et godt liv ofte ligger i å akseptere den man er, og være fornøyd med det. Ikke føle seg presset til å være noen andre, ikke i kropp og ikke i sjel.
Jeg er 55 år, og jeg ser ikke en dag yngre ut. Jeg vil gjerne trene opp beinet og resten av kroppen så jeg kan holde meg i aktivitet og parkere rullatoren. Ikke fordi jeg føler meg presset til å være sprekere, men fordi jeg ønsker å gå turer I skogen, orke å være aktiv og leve det livet jeg liker I mange år til.
Mitt ønske om å bli sprekere har altså ikke sin bakgrunn i et press om å bli sprekere eller ha en annen kropp men i et ønske om et godt liv for meg.
Vær fornøyd med den du er, og hold deg aktiv fordi det er sunt for deg. Ikke fordi du føler deg presset til å leve opp til et evig ung ideal som skapes i media.
Når ble liksom ungdommen den ledende aldersgruppa? Når kom denne gerentofobien, denne angsten for alder og alderdom?
Vi lever i et samfunn der man i vid utstrekning verdsetter ungdommen og det ungdommelige, og som derfor samtidig devaluerer alderdommen og de eldre. Vårt samfunn er i stigende grad blitt et samfunn, hvor alderdommen ses på som et problem og en byrde både for den enkelte og for samfunnet. Dette viser seg i en angst for, et ubehag ved og at en ønske om å holde avstand til sin egen og andres alderdom.
10 % av mennesker på 60+ føler på et kroppspress. Jeg vil anta at de fleste av de kan ha følt på det kroppspresset fra tidlig ungdom. Det gjør meg trist. 50 år eller mer hvor en føler på et press på å være noen annen enn den man er. 50 år eller mer hvor en føler at en ikke er bra nok.
Det holder. Det er nok nå. La oss hylle livet og kropper i alle aldre. Vær stolt av den du er, den du er blitt enten du er 20 eller 80.
I går satt jeg her og skrev om danseband, i dag skal jeg skrive om ishockey. Det er så jeg nesten lengter tilbake til de tider da jeg kommenterte Toppbloggeren og ikke Bunnbloggeren. Elle når jeg tenker meg bedre om, kanskje ikke. Jeg liker jo variasjon.
Som alle oppegående blogglesere har forstått er det Geriatriks som har inntatt Bunnblogger-plassen i dag. Han er så vidt jeg ha observert den eneste bloggeren som skiver om ishockey. Han skriver om mye annet fornuftig og, og er en blogg jeg ofte leser – men da når han skriver om noe annet enn polstrede menn på glattisen.
Nå skal jeg overraske Geriatriks og sikkert flere av mine lesere og fortelle at et år så jeg samtlige kamper i ishockey VM, enten i direkte sending på TV elle i opptak. Det må ha vært VM i Sverige i 1989. Ser at det er VM hvert år i denne sporten, og var litt usikker på om det var i 88 eller 89, men ser at det ikke ble arrangert VM, bare OL i 88. Min glødende interesse for menn med kølle det året kom selvsagt av at jeg hadde en kjærest som var glødende interessert i denne sporten (og all annen idrett som vistes på TV skjerm.) At min interesse ikke var så glødende avslørte jeg under finalen mellom Sovjet og Canada. Jeg syntes kampen hadde vart lenge og lengere enn lenge da andre omgang endelig var over. Men hva skjedde? Jo de begynte jammen meg å spille en tredje periode!! Og da utbrøt den unge versjonen av denne kjerringa “Når begynte man å spille tre omganger i ishockey?” Vel, spillet ble utviklet i Canada på 1850-tallet, mulig ha de hatt tre perioder så lenge. Og jeg er relativt sikker på at de har hatt det siden ishockey ble olympisk gren i 1920…. Jeg scoret ingen poeng hos mannen i mitt hjerte med den kommentaren.
Geriatriks skriver ikke om internasjonal ishockey i sitt innlegg, men om norsk hockey. Han skriver at om alle lag som satser får det til, så blir det trangt i toppen. Geriatiks lurer på på om det tyder på at vi vil få en mer profesjonalisert topp-liga.
Jeg har overhode ingen peiling på norsk ishockey, men jeg vil vel tro at jo mer lagene satser jo mer profesjonalisert blir toppligaen – så ja, jeg kan støtte han i det synspunktet..
Eller kanskje ikke.
For når Geriatriks snakker om satsing viser det seg at han ikke snakker om trening, om blod svette og tårer. Det er ikke med hard trening av troppen og utvikling av talenter lagene satser, men med signering av sjekker for å kjøpe gode spillere. Det er nok i ishockey som i fotball og andre lagidretter. Det beste laget er ikke de som utvikler talenter og jobber beinhardt med spillerne sine, men de med store nok økonomiske muskler til å sikre seg de beste spillerne. Føles litt feil for meg når supporterne er mer tro mot laget enn spillerne som med glede går til erkefienden hvis han betaler mer.
Det jeg heller ikke forstår er hvorfor det er 10 lag i Fjordkraftligaen, 8 lag i 1. divisjon og 6 lag i 2. divisjon. Burde det ikke være like mange lag i hver liga? Fint hvis Geriatriks eller andre kan opplyse meg her.
Når Geriatriks skriver
Det hersker vel ingen tvil om at alle lagene som er i Fjordkraft-ligaen både satser og ønsker å være i nettopp den ligaen. Flere av lagene har virkelig vært ute med signeringsblokka og hentet spillere på litt høyere hyller enn andre. Andre igjen setter tæring etter næring og fortsetter på sin noenlunde nøkterne sti.
får jeg inntrykket at laget “vårt”, Ringerike er blant de som setter tæring etter næring. Mulig jeg tar feil.
Altså i følge Geriatriks analyse ønsker alle lagene i den øverste ligaen å være i den øverste ligaen, det samme ønsker 5 av lagene i 1.divisjon. Altså 15 lag som sloss om 10 plasser. Kan jo bli spennende å følge med på hvordan det går med det lokale laget Ringerike som akkurat har rykket opp til Fjordkraft-ligaen fra 1. divisjon.
Den store spenningen om hvem lag som spiller i hvilken divisjon kommer i mars neste år. Da skal de 4 øverste lagene i 1. divisjon spille kamper for å finne ut hvem som eventuelt rykker opp. Først spiller det laget som leder 1. divisjon mot det laget som ligger på 4. plass i divisjonen. Så spiller laget på andre plass mot laget på tredje plass. Vinnerne av de to kampene møter så lag 9 og lag 10 fra Fjordkraft-ligaen, og vinnerne av de to kampene er dade som får være i Fjordkraftligaen året etter. Alle kampene spilles med eventuelle ekstraomganger og straffeslagkonkurranse til det kåres en vinner.
De 2 nederste lagene i 1 divisjon skal spille kvalifisering mot de 2 beste i 2 divisjon om 2 plasser i neste sesongs 1 divisjon.
Geriatiks kommer med noen betraktninger om 2. divisjon lagene og det faktum at det bare er 6 lag i 2. divisjon. Men jeg skjønner ikke helt…. Orker ikke bruke for mye tid til å sette meg inni det. Tro ikke jeg bare kan stille et lag og tro at jeg og laget mitt da får plass i 2. divisjon. Det er alltid så mange regler i idrett som ikke har bare med det rent sportslige å gjøre.
Det er alt langt ut i juni, Nitimen har blitt til Reiseradioen og skoleferien begynner til uka. Har du ikke oppnådd Sommerkroppen 2021 er det liksom i seneste laget å gjøre noe med det nå.
Men før du kjenner håpløsheten og nederlagsfølelsen komme snikende og får deg til å tilbringe resten av sommeren inne for nedrullede gardiner engstelig for at noen skal se deg og den mislykka kroppen din, hør litt på meg. Jeg vet liksom hva jeg snakker om. Jeg hadde ikke sommerkroppen 2020, 2019 eller 2018. Ja når jeg tenker etter har jeg vel ikke hatt somnerkropp siden Sommerkroppen 1990 eller 1989, uansett det var en gang i forrige årtusen. Jeg har altså lang og god erfaring i å ikke ha årets somnerkropp. Men jeg har overlevd. Og ikke bare overlevd, men kost meg gjennom sommermånedene de siste 30 årene også. Det gjelder bare å ta sine forholdsregler.
For det første, kom deg ut i sola. Nyt sommeren! Du blir ikke lykkeligere som bleikfeit. En kropp farget av solskinn er alltid penere enn en som minner om snødekte fjellsider – uansett størrelse. Det er og å “juksa litt” som Ingrid Espelid Hovig ville sagt og bruke litt selvbruningskrem for liksom å tyvstarte litt på sommerfargen. Gi den litt starthjelp. Beina mine, for eksempel har ikke hatt naturlig brunfarge siden jeg krabbet rundt i leira ved Kongeørn for et par år siden.
Jeg er veldig glad i å bade, svømme,men ikke så veldig glad i overfylte badestrender. Det finnes nok av flotte skogstjern hvor du kan få deg et bad. Vanligvis mye mindre folk, og tro meg mye mer Instagram vennlig. Jepp, gir gjerne noen ekstra friluftspoeng og. Teksten “Deilig med et bad etter en tur i skogen” vitner om en sunn livsstil, selv om skogsturen bare gikk fra bilen og 200 meter ned til tjernet.
Og når du skal bade, bad i badedrakt eller bikini hvis du føler for det. Bad ikke i T-skjorte og shorts. Jeg har fått med meg at mange som synes de har noen kilo for mye foretrekker å bade I T-skjorte og shorts, men signaliserer ikke det bare at her er et menneske som er så feit at det ikke finnes store nok badedrakter? Og hvis du selv mener du er for tykk, er det virkelig det signalet du ønsker å skrike ut til hele verden?
Det finnes badedrakter og for oss som ikke er sultefora Barbie-dukker. Søk opp på nett, mye bedre å handle i fred og ro hjemme enn å bale i et trangt prøverom livredd for at den anorektiske ekspeditøren skal dra forhenget til side og komme med noen kommentarer om at badedrakta sitter som støpt når sannheten er at den sitter som klistret til hver eneste valke og fremhever de på værst tenkelige måte.
Og du, velg badedrakt i en modell som kler kroppen din. Det finnes veldig mange fine badedrakter for mennesker som ikke er skinnmagre. Jeg vet godt hvilken av de to badedraktene på bildet jeg ville ha valgt.
Skulle du av forståelige grunner frekventere en slik offentlig badestrand full av skrikende unger og badende ungdommer så vær klar over at du vekker langt mer oppsikt hvis du sitter fult påkledd i bukse og T-skjorte enn om du ligger litt lavere i terrenget og er kledd som alle andre.
Et annet godt tips er å bli badenymfe. Bad, svøm og lek i vannet. Hvis det bare er hodet som er over vann, har ikke folk noe å glo på!
Og apropos det å glo. Pleier du og bruke tiden på stranda til å ni-glo på de andre badegjestene og kroppene deres? Ikke? Vel, hvorfor tror du de andre badegjestene er så opptatt av å glo på deg?
Å sprade rundt på stranda i en liten bikini som ikke overlater noe til fantasien får de som mener de har kropp til det ta seg av. En strandkjole som gjør at du kan bøye deg og samle sammen spader, spann og halvspiste hveteboller uten at du behøver bekymre deg for hvordan akterspeilet ditt ser ut når det plutselig blir det høyeste punktet i strandkanten og skygger for kveldssola for noen fnisete tenåringer på grilltur kan være greit.
Det samme når du skal i kiosken. Jeg liker liksom ikke å kollidere med en hårete mannebrystkasse eller to silikonfylte vannmeloner når jeg kjøper soft-is, uavhengig av om jeg er på kafe eller strandkiosk.
I Syden forlot jeg en restaurant midt i lunsjen en gang. Gubben på nabobordet med fett gullsmykke ig hele hamsteren flådd ut over brystkassa sto bøyd over bordet sitt mens tråden på spissen hans undersøkte de indre gemakker av tykktarmen hans og de spretne rumpeballene hans dekte mesteparten av synsfeltet mitt. Jeg var plutselig ikke sulten lenger.
Nei, det var ikke en strandkafe, men en restaurant med hvit duk med strandutsikt men midt i hovedgata i den lille landsbyen.
Det er sommer. Vi har alle en kropp. Vær glad hvis du har en kropp som fungerer sånn noenlunde. Jeg har en kropp med mange feil og mangler men er glad i kroppen min slik den nå er. Kunne selvsagt hatt et høyrebein som fungerte bedre og var mindre vondt, litt færre kilo, to albuer som det går an å strekke ut og en rygg som og er i bedre form. Jeg kunne og ønsket meg tykt, flott hår med naturlig fall, fastere pupper og ei rumpe som minnet litt mindre om en saco-sekk. Men det er sommer, det er sol og jeg har overhode ingen planer om å stenge meg inne. Har ikke du nerver til å se et virkelig menneske, en virkelig kropp men kun ønsker å omgi deg med kloninger fra Baywatch, ja da er det du som har et problem og kan tilbringe sommerdagene inne.
Jeg og kroppen min anno 2021 har ikke tenkt å la ditt sneversyn stoppe oss fra å nyte sommeren. Vi ses på stranda, siste man til å hæle seg er ei pose.
Dansing en tidlig søndag morgen er kanskje ikke innafor, men vi kan jo vente til etter kirketid før vi tar de første dansetrinnene. I dag er det For Swingende som er dagens Bunnblogger, og med en blogg som er bloggen til et danseband-program som sendes på 7 radiokanaler er det klart det må bli noen dansetrinn.
Dansebandmusikk får meg til å minnes kvelder på hytta på Damtjern da jeg va barn. Pappa søkte fem dansemusikk på radioen, og Mamma lærte oss barna å danse swing på et lite hyttegulv. Og ja, jeg tror jeg fremdeles kan beherske både swing, polka, og vals. Tango og reinlender er litt mer rustent.
I ukens utgave av For Swingende som du kan høre på Radio Toten, Radio Modum, Radio Hallingdal, Radio Laagendalen, Radio Rana, Nea Radio+, Salangen Radio og Radio Øst får du blant annet presentert det nye albumet til finske Patrick Blom, der han hyller Thorleifs med en rekke av deres låter.
Jeg forsøker å lese meg opp på denne Patrick Blom, men jeg finner ikke ut så mye.
Thorleifs derimot, som denne Patrick Blom hyller med den nye plata si finner jeg ut mer om. Thorleifs var et svensk danseband som ble startet i 1962 og har vært aktive til 2012. De deltok blant annet i Melodifestivalen 2009, svenskenes konkurranse for å finne ut hvem som skal representere Sverige i Eurovision Song Contest, med sangen “Sweet kissin’ in the Moonlight.”
Både Thorleif Torstensson og Hans Magnusson var med i bandet i alle de femti årene bandet eksisterte. Imponerende!
Thorleif Torstensson var født i 1949. Det betyr at han var 13 da han startet bandet som holdt det gående i 50 år. Ikke mindre imponerende.
Torstensson døde tidligere i år av Covid-19. Et offer for pandemien.
Utenom denne Blom sin hyllest av Thorleif lover For Swingende masse fin dansebandmusikk i denne ukens program også, så let deg frem til en radiokanal og nyt programmet.
Frodith har på sin blogg et innlegg hvor hun skriver om forrige gang… Forrige gang hun smilte, forrige gang hun gråt osv.. Idéen fikk hun fra bloggen Vestfrøken.Jeg synes det er litt høy med slike spørsmål, så her er mine svar. Heng deg på å gi oss dine svar da vel!
Jeg håper jo at jeg smiler ganske ofte. I dag har det ikke vært så mye smil. Jeg har vondt, og er stressa. Det er så mye som ingen tenker på som kan bli en utfordring når man har et bein som ikke fungerer.
Men det var smil det her skulle handle om. Jeg smilte i går da jeg så på Gamle episoder av “Karl & co.”
Forrige gang jeg var ordentlig klønete…
Klønete er jeg jo hele tiden, det er ikke for ingenting at jeg ble hilst velkommen med “Hei kløna!” når jeg ankom jobben på båre med brukket ankel.
Men sist jeg var klønete, ja det var på torsdag og det er nesten flaut å fortelle det. Jeg var hos frisøren denne uka og fikk meg ny sveis, hårkur og greier. Har liksom ikke stelt så pent med håret de ukene. Hurtig-dusjing og mye sofahviling. Kjøpte og med dyr sjampo og balsam. Det gjør litt med håret og ha ordentlig shampo. Den jeg kjøpte hadde sånn pumpekork. Men da jeg skulle bruke shampo pumpet og pumpet jeg uten at det kom noe shsmpo. Ja jeg vet. Jeg er ikke alltid like tålmodig. Så når jeg har pumpet en fire, fem ganger skrur jeg opp flaska for å undersøke problemet. (Akkurat som jeg har teknisk innsikt nok til å forstå hva som kunne være galt. ) Vel det løsnet en stålfjær som selvsagt datt ned i dusjkaret og nesten holdt på å gå i sluket. Jeg fikk redda den og montert shanpoflaska igjen. Men når du er så klønete at du ikke klarer å bruke ei flaske med sjampo….. vel, jeg sier ikke mer.
Forrige gang jeg syntes noe var ekkelt
Det skal litt til før jeg synes ting er direkte ekle. Over 30 år i helsesektoren har sikkert gjort sitt. Spy, snørr, blod og bæsj går liksom greit. Men å merke at beinet og foten liksom ikke henger samnen i ankelen, se at det er en vinkel der som ikke burde være der og liksom kjenne at hver minste bevegelse gjør vondt. Ja da var det litt ekkelt å ligge der på stien og vente på ambulansen.
Forrige gang jeg googlet
Det var i ettermiddag. Vi var på vei i bursdag og de to “barna” (24 og 26 år gamle) i baksetet hadde en diskusjon om hvor mange stjerner det var i det Amerikanske flagget. Et google søk avgjorde diskusjonen.
Forrige gang jeg gråt
Jeg gråter ikke ofte. Mest når jeg føler meg urettferdig behandlet. Når jeg synes verden går meg i mot. Mulig jeg har felt noen tårer under dyna, midt på natta når ingen ser meg over denne ankelen. Den er vond, vond, vond ..
Forrige gang jeg gjorde et bomkjøp
Jeg håper det ikke var i går. Jeg bestilte noe over nett. Utrolig sjelden jeg driver med netthandel. Brukte kortet og fyllte ut spørsmål om alt fra telefonnummer til fødselsdato. Da transaksjonen var ferdig kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde fylt ut adresse…. Lurer på om jeg noe gang får se varen…
Det var mine “forrige gang”. Nå er jeg spent på dine.
Jeg har alltid vært tiltrukket av bohemene. Det bor nok en kunstner godt begravet i meg et sted.
I kveld har jeg satt meg ned med et glass god rødvin og boka jeg kjøpte for en tid tilbake om kunstneren Caravaggio. Vin og kunst, jeg skal si bohemlivet leverer.
Boka “Et år med Caravaggio” er skrevet ar Jon Ovrum som er en partikollega fra Rødt. Jeg hadde egentlig tenkt å gi den i gave til Svigermor, men siden Jon var så snill å signere den med en hilsen til meg og betegnelsen “Nydelig Rødt forkjemper” tenkte jeg den ikke passet til Svigermor. Hun er ikke så positiv til “Den røde fare” som hun ikke direkte høflig omtalte partiet mitt på julaften. Så nå skal jeg lese boka og finne ut om jeg skal kjøpe et nytt eksemplar som Svigermor kan få, og tøre å ha fremme.
Jon Ovrum, forfatteren av boka, er en pensjonert lektor med fagene norsk og historie. Jeg var rimelig god i historie på gymnaset, likevel kommer jeg til kort ved flere av de historiske hendelsene forfatteren viser til i kapitlet “Litt om Italiensk historie på 1500-tallet”. Bartolomeusnatta i 1572, for eksempel . Hjernen min er helt blank.
Jeg spør Gamle Gubben Grå. Den mannen er innimellom et vandrende orakel når det gjelder historie. “Fortell meg det du vet om Bartolomeusnatta i 1572.” Men han er like blank som meg. Boka til Ovrum gir ikke svar. Han ønsker bare å forklare hvem en dronning er ved å vise til denne natta. Det må googling til.
Bartolomeusnatta eller blodbryllupet i Paris som den også blir kalt er natta til 24 august 1572.
Protestantiske menigheter hadde vokst i antall og størrelse i Frankrike, og midt på 1500-tallet var det tydelig at protestantismen hadde slått rot i landet. Protestantismen ble sett på som en trussel mot den katolske kirkes og kongedømmets stilling.
Protestantene i Frankrike kaltes Hugenotter. De ble forfulgt av katolske krefter, og tidvis hersket krigstilstand mellom hugenotter og katolikker.
På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen admiral Gaspard de Coligny blitt enkedronning Katarinas farligste politiske rival. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Attentatet skjedde den 22. august 1572. Coligny ble truffet av to skudd, men overlevde. For endelig å ta livet av Coligny, og for å skjule sin delaktighet i det mislykkede attentatet, påstod Katarina overfor kongen at hugenottene planla å gjøre opprør og ta livet av kongen og hele hans familie. Admiralen og ledende hugenotter måtte derfor tas av dage. Kongen lot seg til slutt overbevise og forlangte deretter at alle hugenotter skulle utryddes.
Det holdt liksom ikke med et mistillitsforslag og kabinettspørsmål i politikken den gang. Det måtte sterkere lut til for å beholde politisk makt den gang.
Førstkommende natt – natten før bartolomeusdag i 1572 – begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte menneskene – også barna. Det var en orgie i drap, og etter to dager med myrderier i Paris spredte det seg til provinsene.
Massakeren varte i flere uker og spredte seg utover til andre byer og utover på landsbygda. Moderne beregninger for antallet døde varierer, fra mellom 5 000 og opp til 30 000. De som ikke ble drept, ble fengslet, og mange av disse ble sendt som slaver på kongens skip,
Selv om blodbadet på ingen måte var enestående, var det «det verste av århundrets religiøse massakrer» Over hele Europa ble protestantiske sinn preget av «den uutslettelige overbevisning om at katolisismen var en blodig og forrædersk religion.» Da nyheten om massakren nådde Vatikanet ble det jublet. Kanonene fyrte salutt, kirkeklokkene ringte, og en særskilt minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren som befinner seg i Vatikanet.
Jeg er ikke helt overbevist om at det bare er Islam som er en voldelig religion.
Etter å ha lest meg opp på Bartolomeusnatta fortsetter jeg å lese boka. Nå vet jeg i det minste hvem denne dronninga med italienske aner som er nevnt i boka var. Jeg synes ikke hun virket direkte sympatisk. Hva dette har med Caravaggio å gjøre? Svært lite. Jeg innbiller meg at det kan bli mye jeg må lese meg opp på I løpet av boka. Det gjør den ikke noe mindre interessant. Jeg skjenker meg litt mer rødvin og fortsetter å lese.
Matvalører liker å ha det gøy på kjøkkenet og i innlegget fra 14. juni deler hun en oppskrift på Fiskegryte i asiatisk selskap. Jeg leser gjennom oppskrifta. Det ser ut som en god fiskegryte med mye smak, helt etter mitt hjerte. Her er både kokosmelk, ingefær, hvitløk, tomat og mye annet godt. Klikk deg inn på lenken og les oppskriften. Og sånn for ordensskyls. Bildet som illustrerer dette innlegget er et arkivbilde og har ikke noe med denne fiskegryta å gjøre.
To tanker streifer meg nå jeg leser oppskriften. Matvalører bruker lyr i gryta, men all hvit fisk kan brukes. Men lyr. Mulig jeg tar feil, men jeg får liksom følelsen av at det er snakk om selvfisket fisk.
Den andre tanken er mer en god ide. Hun skriver at hun koker quinoa i kyllingfond i stedet fo bare i salt og vann. Det er klart det gir mer smak. Smart!!
Man skal ikke se bort fra at denne fiskegryta blir forsøkt i nær framtid. Dette er slik mat jeg liker.
Husker dere at jeg tidligere i dag skrev innlegget Det finnes bare en Coca-Cola….? Gamanoramas test av Cola Zero med “ny” smak gjorde meg nysgjerrig. Ville jeg som overhode aldri har likt noen versjoner av sukkerfrie coladrikker falle for denne? Gsmanorama skrev jo at den var mindre besk enn den “gamle”, og nettopp den litt bedre smaken er det jeg misliker med sukkerfri cola. Regner med at det er søtningsmiddel som gir den beste smaken.
Vel, jeg ba Gamle Gubben Grå kjøpe med en flaske til meg, så jeg fikk testet ut det her. Og siden jeg er gift med verdens snilleste mann gjorde han selvfølgelig det. Spesielt fordi han er i ekstra godt humør i dag. Han har fått første dose med vaksine i dag. Den har han ventet på lenge.
Men tilbake til cola-drikken. Likte jeg den? Vel, den var mindre besk. . Det er et pluss. Ikke fullt så bra at drn og hadde mindre kullsyre, men doven cola går i grunn greit.
Det var ikke Coca-Cola. Langt der I fra. Originalen er mange ganger bedre. Men den var ikke verst – hadde det bare ikke vært for ettersmaken.
