Vi kvinner erobrer ikke verden før vi ubesværet bærer alle koffertene selv.

Jeg har ingen ønske om å erobre verden.  Heller ikke noen trang til å erobre noe mindre landområde heller.  Jeg er heller ikke noen typisk feminist eller rødstrømpe.  Jeg håper det er lov å si, selv om jeg er medlem av Rødt.
Jeg er ikke opptatt av kvinnekamp.  Men jeg er opptatt av menneskeverd.  Undertrykking er like vondt samme hvilke kjønnsorgan du har. Jeg har aldri gått i noe 8. mars tog, og noen ganger synes jeg de mest utagerende feminister og kvinnesakskvinner kan virke skremmende.  Noen ganger kan de og oppleves litt vel stigmatiserende.
jeg har alltid ment at jeg kan gjøre det jeg vil, selv om jeg er kvinne!  Jeg kan ta den utdanningen jeg vil, velge det yrket jeg ønsker og få den stillingen jeg ønsker hvis jeg er den best kvalifiserte søkeren.
Det finnes utrolig få roller i samfunnet en kvinne ikke kan gjøre like greit som en mann. Jeg kommer ikke på noen.

Men i dag hadde jeg lyst til å gå i tog.
Jeg hadde lyst til å reise i Østfold å marsjere i tog utenfor Kalnes, sykehuset i Østfold.
For selv om ledelsen i helse Norge sier de har en “Heltidskultur”.  Selv om Bratten, direktør i Spekter til stadighet snakker om kaffe-latte drikkende sykepleiere (kvinner) som ikke ønsker å arbeide heltid slik jeg skrev om i dette blogginnlegget.  Åpent brev til Anne- Kari Bratten Ja til tross for alt dette så stevnet denne uka Sykehuset Østfold fire av sine ansatte for retten.  Hva de fire ansatte sykepleierne på Nyfødt Intensiv har gjort for noe grusomt?
Jo de har krevd å få fylt opp sine deltids stillinger til fulltidsstillinger, i stedet for at ledelsen skal ansette en ny sykepleier i full stilling, og la de fire sykepleierne fortsette å arbeide deltid.
Det viser med all tydelighet at det er lang avstand fra oppleste sannheter i helseledelsen, i Spekter og slik de praktiserer sin egen politikk.

Det gjør meg fly forb…..
En arbeidsgiver som går rettens vei for å hindre sine arbeidstakere rett til ei lønn å leve av.
En arbeidsgiver som med denne saken signaliserer til oss kvinner, at det er ikke så farlig om vi ikke får full stilling, at vi blir økonomisk uavhengige.  Vi har jo en mann som kan forsørge oss.
I 30 år er det jeg som har vært hovedforsørger i denne familien.  I 30 år har jeg vært avhengig av full stilling – og gjerne en god del overtid for å få hjulene til å gå rundt her hjemme.  Til å få mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen til, meg og mine.

Nå går altså en arbeidsgiver i det offentlige Norge til rettsak mot sine egne ansatte for å få lov til å ta fra kvinner denne retten til å være herre, eller kvinne da, i sine egne liv!
Jeg blir så forb…

Jeg kunne altså ha vært villig til å dra til Østfold å marsjere i tog rundt sykehusbygningen hvis det hadde vært noe tog.
Men det er ikke noe tog .
Unge kvinner i dag vil heller selge bikinikroppen sin i reklame stunt i Sri Lanka, lage chiapudding, og handle på Nelly.

Ha en fin 8, mars

 

I morgen reiser jeg til….

Gud jeg er så lykkelig, for Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen.  Riktignok ramla jeg fra 54. plass til 55. plass, men det er så mye morsommere når Isabell er på topp.

Isabell reiser til varmere strøk i dag, nærmere bestemt Sri Lanka.
Jeg skulle ha reist til Sundvollen på ledersamling på onsdag, men den r avlyst på grunn av korona.  Vi helsepersonell skal unngå å samles i store flokker. Neste onsdag er det planer om at jeg skal dra på tariffkonferanse til Gdansk. Det er spådd tre grader og overskyet. der. I Sri Lanka er det spådd 32 grader og sol. Bare nevner det.
Mulig Gdansk blir avlyst pga koronavirus.  Vi er helsepersonell.  Hvordan det er med Sri Lanka og korona vet jeg ikke.  Tror ikke Isabell er så opptatt av virus.

Isabel reiser sammen med en del andre influensere.  (tror jeg) Jeg kjenner ikke de andre navnene.
Jeg reiser til Gdansk sammen med radiograf tillitsvalgte fra hele landet.  Og jeg skal love deg, det er litt av en gjeng!

Lapoint sponser turen til Isabell Raad.  Jeg sjekka opp firmaet.  Tenkte de kanskje kunne vært interessert i å sponse en reise for meg og..  Gamle Gubben Grå og Kjerringa på tur.  Lapoint driver med surfeturer og kite-turer….
Jeg spør Gamle Gubben Grå hva han har mest lyst til av surfing og kiting. han virker ikke så veldig entusiastisk for noen av alternativene.  Måtte jeg velge hadde jeg faktisk valgt kiting.  Hadde selvsagt ikke gått særlig bra, og jeg høres sikkert helt dust ut, men jeg foretrekker å ramle ned fra store høyder med verneutstyr fremfor å synke ned til havets bunn gang på gang.
De har yogaturer og. Høres litt tryggere ut.

Isabell skal lære og surfe, kjøre firehjuling, se x antall solnedganger og hun hevder og at hun har tenkt å se flere soloppganger også. spise god mat, dra på “sykehus” for skilpadder og dra på safari.
Hvis du stryker den surfinga og de firehjulingene kunne jeg godt bli med på resten.  Er god både på soloppganger og solnedganger.  God mat og sykehus (skilpadder eller mennesker, sykehus er sykehus)  er også helt min greie. Safari likeså.  Gamle Gubben Grå stiller seg og positivt til solnedganger, sykehus for skilpadder, god mat (han spør om de serverer skilpaddesuppe, for det har han aldri smakt.) og safari.  Litt mer tvilende til soloppganger, og undres på om de kan arrangeres litt senere på dagen…
Men helt klart, vi blir med hvis noen ønsker å sponse.

Gjengen til Isabell skal bare være på Sri Lanka i 8 dager. Jeg hadde takket ja til en gratis ferie, om det så bare hadde vært en helg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endelig….

Åh hvor herlig er det ikke med helg, fininger! Og hvor herlig er det ikke at Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen. Jeg, jeg er fremdeles på en 54. plass.  Men med Isabell tilbake på toppen kan alt skje!.

Det føles veldig ok med helg etter en uke full av inntrykk. Dessuten har det vært ganske hektisk.  Ja for meg, altså. Isabell som klager over denne hektiske uken kommer plutselig på at hun hadde en rolig start på uka  hvor hun avlyste alt av innspillinger og jobb.  Jeg derimot, har vært i aktivitet i tråd med sykemeldingen min – og kanskje heller litt mer.  Ikke noe avlysninger her. (Og nå må jeg snart løpe avgårde. Skal på et møte i Oslo før jeg skal på 50 års lag i kveld.)

Isabell trengte en rolig start på uka etter “hendelsen”.  Hva denne hendelsen består i vet jeg ikke, orket ikke scrolle meg gjennom alle reklamebildene i de siste innleggene for å finne ut hva “hendelsen” består i.
Oppdater meg gjerne!!!

Så når Isabell får tenkt seg om er det kun torsdagen som var hektisk. Og hva hun gjorde på torsdag, som føltes så hektisk, klarte hun ikke å huske da hun skrev innlegget fredag kveld.  Hun måtte slå opp i kalenderen sin.  Klart man blir engstelig når hjernen tar en liten black out.  Hun lurer på om noen av leserne har noen forslag på hva det kan komme av.  Jeg har noen forslag.  Stress,  full, dopa eller en del medisinske årsaker som ikke er så veldig hyggelig og tenke på.  Eller kanskje bare dagen ikke var så spesiell.

Hun startet dagen hos frisøren, så var det et møte som hun kom for sent til.  Det tok sikkert litt for mye tid å ta alle bildene hos frisøren (se torsdagens innlegg). Jeg vet ikke om det er riktig å prioritere frisørbesøk slik at du ikke rekker møter som vel er jobb, det hun lever av?
Møtet var for å planlegge neste uke hvor hun reiser bort.  Det er en jobbreise, så hun får ikke mye tid til å slappe av. Så det var sikkert møte med sponsorene slik at de forsikret seg om at de fikk litt valuta for pengene.  Hvis noen vil sponse en reise for meg og Gamle Gubben Grå, lover vi valuta for pengene. (NB, ikke til et sted med mye coronna virus – jeg ønsker ikke å komme i karantene). Ta kontakt i kommentarfelt eller på mail

Etter møtet dro hun av sted til negleteknikeren sin.
Jeg har ikke egen negletekniker.  Jeg har faktisk ikke vært hos negletekniker en eneste gang.  Passer i grunn dårlig med “klør” i min bransje.  Hun fikk ordnet “vacay-nails” .  Det betyr så vidt jeg kan forstå vacations nails, alså ferie-negler. Det er klart  man må jo ha ferienegler når man drar på jobb-reise.  Jeg må huske det før jeg reiser på tarifkonferanse om halvannen uke.
Isabell sier at hun elsker å gå for poppy farger når hun skal til tropen.  Jeg aner ikke hva poppy farger er.  Og siden jeg skal til Gdansk og ikke tropen(e) er kanskje ikke det så viktig.  De poppy neglene blir så fine med dyp tan.  Men jeg tror ikke Polen i mars vil gi meg “dyp tan”.
Vanligvis går hun for ombre når hun er hjemme så hun tror Quyen blir like stolt hver gang hun skal ut å reise ??????? (Det med ombre skjønte jeg, tror jeg)

Etter negletimen møtte hun moren og søsteren sin, og dro innom en salong for en behandling. Hva slags behandling sier hun ikke noe om, bare at det var vondt og bortkasta tid (og penger.)

Så dro de hjem til henne.  Der snakket hun i telefonen.  Nå kalte hun det telefonmøte.  Det høres jo bedre ut. Moren og søsteren ryddet muligens leiligheten mens hun jabbet i telefon?
Så dro de ut for å spise middag.

Søsteren ble med hjem til henne og overnattet der, så da ble det litt skravling til langt på natt.

Frisør, negledesigner, behandling i salong middag på restaurant og skravling med søster og mor…..
For meg hadde det vært en perfekt “ta vare på meg selv dag”, en avslappende dag.  Lurer på hva Isabell hadde følt hvis hun hadde vært med meg på en av mine travle dager…. Men nå må jeg stikke! Bussen jeg hadde tenkt å ta til Oslo gikk fra Hønefoss for 18 minutter siden. Da blir det bil til Bærum.

 

Jeg får dassen min – tror jeg

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om behovet for et bytoalett, et offentlig toalett i Hønefoss. Penga mine rett i dass… . Jeg sendte like godt inn blogginnlegget som et leserinnlegg til lokalavisa, og den fulgte opp med en artikkel om problematikken. I artikkelen kom det frem at hvis vi gikk for Rådmannens forslag ville vi få et bytoalett en gang i 2022. (Desverre spøker jeg ikke nå.)

2022. Det er en stund til  Det er lenge å holde seg hvis en virkelig må.  Det er lenge å leve med piss, spy og menneskelig avføring i bakgårder og portrom. Det må da finnes en enklere løsning.

Saken skulle som kjent opp i kommunestyret på tirsdag. Jeg funderte veldig på om jeg, som jo er rød og radikal, kunne ta frem pragmatikeren i meg og fremme et forslag om privatisering av kommunens offentlige toalett-tilbud. Jeg hadde regnet på det, og ut fra tallmaterialet fra lokalavisen ville det bli rimeligere. Og ikke minst, vi ville kunne få dassen to år før.

Heldigvis slapp jeg å fremme forslaget. Høyre fremmet forslag om å utrede en reklamefinansiert dass. Høyre mener den kan være på plass før sommeren.  Reklame eller ikke. Jeg støtter forslaget. Det ble selvsagt enstemmig vedtatt. Så håper jeg Rådmann klarer å få denne planen i mål før sommeren.

Hvorfor i all verden gjør vi det egentlig?

Etter å ha ligget på noen og 60. plass på bloggtopplista i flere dager er jeg nå oppe på en 54. plass.  Kokkejævel er fremdeles på topp.

I går var han hos fastlegen sin.  Og han lurer som overskriften sier på hvorfor vi gjør det.
Jeg vet ikke hvordan det er med Kokken og alle dere andre, men jeg går som regel til fastlegen fordi jeg på en eller annen måte er syk.

Kokkejævel lurer vel egentlig på hvorfor man stresser til legetimen, når legen alltid er forsinket,
Svaret mitt er at det har noe med respekt å gjøre.  Respekt å være på plass når man har tid, Være der når man skal.  Det er jo ikke sikkert legen er forsinket.
Og hvis legen er forsinket, så er det fordi en pasient har tatt litt lengre tid enn sine tilmålte 15 minutter. Kanskje en har fått en kreftdiagnose og trengte noen minutter ekstra.  Kanskje noen trengte litt ekstra tid før de torde å spørre om det de egentlig kom for.   Eller en har kommet inn på grunn av akutt sykdom som i utgangspunktet ikke hadde time.

Jeg hater selv å sitte på et legeventerom mens minuttene snegler seg av gårde.
Jeg hater enda mer når jeg ikke kan ta meg så godt av pasienten som jeg ønsker.  Når pasientene sitter å venter på meg.
For når vi ligger bak skjemaet på røntgen fordi det har vært flere øyeblikkelig hjelp pasienter enn det ligger inne i regnestykket til ledelsen.  Når det er flere som har knekt håndledd og ankler fordi gater og gårdsplasser plutselig er glasert av is og holke.  Når svensker og dansker ligger i kø på bårer etter besøk i skibakkene på fjellet Når vi har fått inn ett hardt skadet menneske etter en ulykke.
Når det er for få på jobb og ledelsen ikke tar seg råd til å leie inn vikarer (Du vet, det er faktisk bunnlinja som rår, også i helsesektoren)

Når alt dette skjer på en gang da kan det hende at en kokk som har stresset fra jobb for å rekke en avtalt time må vente 20 minutter før han kommer inn for å få tatt bildet av den skuldra som har vært vond de siste tre månedene.   Jeg hater at Kokken og hans likesinnede sitter der og venter.
Jeg hater de småspydige kommentarene de kommer med om det ineffektive helsevesenet, Snakket deres om respekt for andres tid. Når jeg vet at jeg ikke har spist siden frokost for 6 timer siden, at jeg egentlig hadde tenkt meg på do da traumealarmen gikk for  to timer siden, og etterpå har det bare vært så mye å gjøre at jeg ikke har hatt tid.

Jeg hater at jeg ligger så langt bak skjemaet at jeg nesten ikke har tid til at hun eldre dama med rullatoren kan få kneppet siste bluseknapp før hun bestemt nærmest dyttes ut av undersøkelsesrommet.

Og aller mest hater jeg at de som sitter å studerer bunnlinja der høyt oppe i pyramidens tåkeheim stadig snakker om hvordan vi kan arbeide smartere, løpe fortere slik at de kan kutte enda mer på en grunnbemanning som allerede er alt for lav.

Det gjør noe med en……

Kokkejævel er på førsteplass på bloggtopplista også i dag.  Jeg er helt nede på en 61. plass.  Selvsagt gjør det noe med meg.   Jeg skulle jo opp ikke ned.  Men tilbake til Kokkens innlegg.

Han skriver at alle synes det er litt stas å være i avisen eller på TV.
Jeg skal ikke uttale meg så skråsikkert om hvordan det er å være på TV, for det har jeg ikke så mye erfaring med.  Tror det kun har skjedd 2 ganger.
Første gangen var jeg med i et spørre program på TV Norge (tror det var TV Norge)  Det må ha vært en eller annen gang på 1990-tallet.  Jeg fikk to spørsmål før jeg røyk ut.   Det første hadde noe med fotball å gjøre. Skulle frem til en fotballspiller. Det andre var hva som var den lengste elva i Egypt eller noe rundt der. Jeg svarte Nilen. Riktig svar var Jordan. Så da var TV stjerne livet relativt raskt over,,,,  Men litt stas var det jo.
Den andre gangen var noen år senere. Det var en eller annen krise på sykehuset her på Ringerike.  Vi tillitsvalgte var kalt inn til hastemøte med Direktøren.  Det var mens sykehuset var eget Helseforetak med korte beslutningslinjer og god dialog.  Det var noen lenger opp i systemet som hadde tatt noen beslutninger.  Vi sto sikkert i fare for å miste fødetilbudet eller akuttberedskapen.  Det har vært noen sentraliseringskamper.  Vel, møtet var over.  Jeg var første mann ut av møterommet, Skulle raskt tilbake i produksjon, og var forbannet og relativt ny tillitsvalgt den gangen.
Da jeg åpnet døra sto et TV team fra TV2 utenfor møteromsdøra og jeg fikk en mikrofon stukket opp i ansiktet og et relevant spørsmål.  Jeg husker ikke nå hva.  Jeg hadde ingen medietrening, var fullstendig overrasket.  På nyhetene samme kveld kunne jeg se en irritert Brit komme ut, nærmest dytte vekk journalisten, svare bryskt “Ingen kommentar!” før jeg tramper oppover korridoren. Jeg syntes ikke det var stas å være på TV den dagen.
Heldigvis kom legeforeningens representant rett bak, og svarte greit og imøtekommende i kameraet.

Aviser har jeg litt mer positiv opplevelse av, men ikke bare,  Jeg liker ikke når Sian skriver hatske leserbrev.  Jeg liker ikke alle bildene som lokalavisen har publisert av meg (spesielt ikke det med rullatoren).
Jeg er nevnt i lokalavisa ofte, også i dag.   I dag er det bare i en liten setning i en artikkel om en sak fra kommunestyret.  Tirsdag hadde jeg et leserbrev i avisen.  Det er mer for å være synlig og en tydelig stemme, enn fordi det er så stas.  For meg handler ikke det å være i media om å bli satt pris på, men det å bli sett og likt er jo klart en  del av det.

NRK har ikke sendt noe TV team for å følge meg gjennom en helt vanlig dag.  Heldigvis!  “Kjerringliv minutt for minutt” tror jeg ikke hadde slått like godt an som Svalbard eller Hurtigruta…  Og siden jeg ikke har det guddommelige utseende til Kokkejævel ville de jo heller ikke ha noe pent å se på.

Ta dagen i dag, for eksempel.  Skulle jeg stått opp klokka 05.30 i dag som jeg gjør hver dag, for å slippe inn et kamerateam som kunne følge meg.  Filme meg mens jeg satt på do og langsomt våknet.  Når jeg skriver opp dagens planer og maser på Yngste Sønn så han kommer seg opp og på jobb.
Videre når jeg blogger og spiser frokost.
Filme en småtrøtt Gamle Gubben Grå som kommer tuslede i pysjen sin, setter på kaffemaskinen før han står i utgangsdøra og myser mens han langsomt våkner mens han inhalerer dagens første sigarett.

Skulle jeg ha et TV-team, på hjul bak Lille Bille når jeg kjørte av sted til Drammen for å delta i møter.  Akkurat i dag tror jeg filming av møter ville bli relativt kjedelig.
Etterpå kunne TV-teamet og alle de tusen seerne få være med på Fretex mens jeg lette etter små skatter. Er rimelig sikker på at jeg ikke ville finne noen med et TV-team på slep.)
Filme meg på Kiwi, og når jeg skal lage middag når jeg kommer hjem. “Hot tomatsuppe med jalapenos, kylling og avokado” (Å filme meg lage mat, kunne fort bli litt underholdende.)
Nei, jeg tror ikke “Kjerringlivet minutt for minutt” ville bli noen slager.  Men hvis NRK har en annen ide, er det bare å ta kontakt. (Send mail, jeg tar sjelden telefon når ukjente numre ringer.)

Kokkejævel klager over smerter i skulder og fot.  Jeg kjenner etter. Har jo hatt vondt i kneet siden jeg ødela det i 2013.  Ryggen har knapt vært smertefrisiden 2007 og albuene verker når været ikke er på min side. men det er ikke så ille i dag. Faktisk har det vært mye bedre siden blodsukkeret normaliserte seg.  Jeg fikk tabletter jeg kunne ta for alle leddsmertene samme dag som jeg startet med de nye Diabetesmedisinene.  Jeg tror jeg har tatt 4 tabletter de siste to ukene.  Det er bra.  Noen ganger hjelper det bare å vite at du har noe tilgjengelig hvis smertene blir for påtrengende.

På tide å starte dagen på ordentlig, selv uten TV-team.  Ha en fin dag!

Ta vare på meg selv dag…..

Etter å ha sovet et par timer på sofaen og tatt en lang dusj dro jeg meg på en behagelig tights og en utvasket T-skjorte. Jeg hadde tatt en beslutning.  I dag skal jeg ingenting.  I dag skal være en sånn “Ta vare på deg selv dag” .  For jeg kjenner i hele kroppen at jeg trenger det i dag.
Jeg har sjekket blodsukkeret.  Det er fint.  Det holder seg på et helt OK. nivå.  Det er ikke derfor jeg er sliten.

Jeg lytter til radioen som melder om problemer i trafikken, glatte veier.  På Lillehammer har 18 biler sklidd i hverandre i en og samme vei eller gate.  Jeg blir enda mer sikker på at jeg ikke skal noe sted.
Jeg blir stående å se ut på snøen som faller ned i store filler. Så mye snø har det knapt vært i hele vinter.
Nysnø i mars.  Vanligvis ville det fylt meg med sinne, håpløshet og mismot.  Mars er en vårmåned!  Det eneste som kan få meg i dårligere humør enn nysnø i mars må være nysnø i april eller mai. Men la det snø, jeg skal ingen steder.

Jeg trakter meg en kopp te, trekker sjalet litt tettere rundt meg og skrur på PC en. I dag skal jeg gjøre “ingenting” Ingenting jeg ikke har lyst til.  Jeg var på jobb 10 timer på mandag, var på kommunestyre i 12 timer i går.  22 timer i aktivitet så langt denne uka. Med en 60% arbeidskapasitet, 40% sykemeldt, er vel aktivitetskapasiteten min på rundt 24 timer i uka.  Jeg har noen møter som arbeidstaker i morgen og en dag i hvitt på fredag.   12 timer  til med aktivitet denne uka (Pluss et styremøte og et 50 års lag på lørdag.)

Samme om blodsukkeret er bra så må jeg passe på å ta slike “Ta vare på meg selv dager.” med verdens beste samvittighet.
Det snør fremdeles.  Jeg skal ingen steder.  Jeg henter meg en ny kopp te.

Galskap

Først en melding til dere som er litt bekymret for meg fordi jeg liksom ikke er helt på på bloggen for tiden.  Dere som i likhet med meg registrerer at jeg synker nedover på bloggtopplista. ikke oppover slik jeg ønsker.  Jeg er nummer 58 i dag.  Slapp av, folkens.  Alt vel med meg.!  Jeg har jo fått så mye mer energi etter at Diabetesen ble bedre kontrollert.
Så på mandag  tok jeg ei skikkelig økt som tillitsvalgt.  Det var noen timer med møter, og så en lang kontorøkt etterpå. 10 timer på jobb.  Med senkede skuldre kom jeg hjem til Drømmehuset.  Tok en tur med hundene og skravlet litt med Gamle Gubben Grå før.  Da jeg la meg la innleggene og interpellasjonen jeg skulle holde i kommunestyret på tirsdag klare.  Skrevet ut og ferdige til å fremføres.  Jeg var så klar som det gikk an å være før tirsdagens møte.
I går var det kommunestyremøte, For meg betød det 12 timer på rådhuset.  Jeg var hundre prosent skjerpet hele tiden.  Bidro bra, mener jeg selv.  Det var så utrolig bra å føle at jeg var på, at jeg var med, Helt med, helt meg.!
Da jeg kom hjem klokka 22.30, var jeg fremdeles full av adrenalin.  Svingte meg rundt og smelte sammen en halvveis hjemmelaget hvit pizza. (Brukte sånn ferdig bunn på rull).  Snakket på innpust og utpust om dagens møte til en gjespende Gamle Gubben Grå som vet at det er min måte å lande på.  Klokka var nærmere 2 før jeg fant senga,
Så det at jeg ikke er så synlig på bloggen betyr i grunn at jeg har det bra!  .
I dag er jeg sliten, men har ingen store planer.  En kaffekopp med Datteren.  En prat med ei av mine beste venninner.  Litt sofa og pelspledd.  Jeg sov rundt 3 timer i natt. Litt blogging.  Bare ta dagen som den kommer.

Kokkejævel er tilbake på bloggtoppen.  Og det er her galskapen kommer inn.  Han har invitert Dagsrevyen hjem til seg klokka 04.00 om natta! (Eller morgenene som han kaller det.) Så der sitter han på sofaen hjemme i stua si klokka 04.00 om morgenen og forsøker å få ned noe meningsfullt på tastaturet.  Samtidig sitter det en kameramann i andre enden av sofaen og filmer han, og en annen fyr sitter og forsøker å få til et slags intervju.  Galskap!

Jeg vet noe om timen mellom 04.00 og 05.00 om natta.  Jo, Kokkejævel, det er natt!.  Jeg hr arbeidet nattevakt i mange år, og den timen var den tyngste timen på natta.
Jeg vet og noe om å hamre løs på tastaturet på denne tiden av døgnet.  I mange år, før jeg ble frikjøpt tillitsvalgt, var det de stille timene innimellom pasientene på nattevakt som ble brukt til å skrive tydelige mail og henvendelser til ledelsen.
Vel, det var sjelden noe å utsette på tydeligheten!  Personalsjefen pleide å si at hvis han så at mailen var sendt etter klokka 03.00 om natta la han på et lite filter før han åpnet mailen…..

Sist Kokkejævel var på toppen av lista, på lørdag, skrev han at han var inne i en tung depresjon, og at han måtte ta en liten pause. En tredagers.  Han nevner også depresjonen sin i et innlegg på mandag.  Da bruker han ikke ordet tung lenger.  Men han skriver åpent og ærlig om depresjonen, om psykolog, lege og medisinering.
Det at han ikke bruker ordet “tung” i mandagens innlegg, kommer sikkert av at han følte det litt bedre akkurat da han blogget.  Kanskje føltes depresjonen like tung igjen en time senere, for slik er det med denne sykdommen.  Livet er ikke like mørkt hele tiden. Vi kan jo og håpe at det er medisineringen som begynner å virke.

Depresjon er som Diabetes. Den opptrer forskjellig fra individ. Og selv om jeg har som mål å bli ekspert på “min” Diabetes, kommer jeg aldri til å bli noen Diabetes ekspert.
Jeg er heller ingen ekspert på depresjon, langt der i fra! Jeg klarer jo knapt å innrømme at jeg selv er eller har vært deprimert. Hva som føles lurt eller mindre lurt for meg kan ha motsatt virkning på Kokkejævel.  Men det å slippe et TV-team inn i heimen klokka 04.00 om natta?  Ja, det er som Kokkejævel selv sier i sin overskrift; Galskap

Depresjon er ikke galskap.   Det er ikke det jeg sier.
Men Kokkejævel, gir ned tre hakk.  Ikke av hensyn til meg og mitt såkalte ønske om å komme på toppen av lista.  Men av hensynet til deg selv og alle de som er glad i deg.  Du må ikke gå i fella til alle de i generasjon prestasjon.  Du må ikke hele tiden prestere bedre, overgå deg selv.  Du har ligget på toppen av lista ett halvt års tid, siden du begynte å blogge.  Du har vært i riksdekkende medier rundt en gang i måneden. TV2 NRK VG Dagbladet… og sikkert mer jeg ikke har fått med meg. Du blir en del av bokhøsten.  Alt dette har du oppnådd i løpet av et halvt år.  Hvordan skal du klare å overgå det? Hvordan skal du kunne klare å holde et slikt tempo, et slikt nivå over tid?  Du vet vel at den mediene bygger opp over tid vil de samme mediene gjerne og rive ned når de får muligheten for det?  Ingen får sole seg på toppen for lenge.
Det går helt fint om du ikke er øverst på bloggtopplista ei uke.
Det går helt greit om du ikke er på TV på et par måneders tid.
Det er helt ok om det går 6 uker mellom hver gang en journalist intervjuer deg.
Pust med magen. Senk skuldrene.  Du er bra nok som du er.  Det har du bevist gang på gang.
 

Da jeg var småbarnsmor…….

Det finnes vel ikke noe mer irriterende enn sånne som meg.  Kjerringer på 50+ som kommer drassende med da jeg var småbarnsmor historiene sine. Og ja, du har helt rett. Det er evigheter siden jeg var småbarnsmor, Yngste Sønn fyller 23 til sommeren, Datteren ble 29 i går.  Ikke har jeg barnebarn en gang!
Det lå riktignok en innbydelse til barnedåp på kjøkkenbenken da jeg sto opp i dag. Jeg er så heldig å bli bedt i dåp selv om jeg bare er Grand-tante, eller “Gamletante” som vi sier i min familie.  Litt omgang med småbarn og småbarnsforeldre har jeg.   Men ærlig talt, jeg vet ikke om det at jeg er ei “Gammeltante” som knapt har hatt småbarn siden en gang i forrige årtusen gjør meg noe mer verdt å lytte til når det kommer til det å være småbarnsforelder i dag.
Men siden Småbarnsforeldre fremdeles ligger på toppen, og jeg som kjent sikter mot den toppen så er det småbarnsforeldrelivet jeg deler mine tanker om i dag.

Småbarnsforeldre skriver at hun har 13 års erfaring som forelder.  Jeg har altså 29 år og en dags erfaring.( Ikke at det høres mindre belærende ut når jeg sier det sånn.)

Småbarnsforeldre beskriver en følelse at nok er nok. At hjernen har sluttet å virke  At man ikke klarer å høre mer lyd, ord, babling, krangling, mas, gråt….
Jeg husker følelsen. Sterkest var den det året jeg var hjemme i barselpermisjon med Yngste Sønn. Eldste Sønn var 2 år og Datteren 6 år.   Selvsagt hadde hun ikke SFO:  Jeg var jo hjemme. Ikke full barnehageplass til toåringen heller.
Jeg husker og hva jeg gjorde når Gamle Gubben Grå kom hjem fra arbeid på slike dager, og jeg kunne unne meg en liten pause.  Jeg rømte til biblioteket.   Ikke for å låne bøker, men for å gå rundt i den stille atmosfæren som rår på et bibliotek.  Titte litt på måfå i hyllene, ende opp med å finne meg et stille hjørne og kanskje litt lyrikk, en interessant artikkel eller bla litt i en bok som vekte min interesse.  En halv time eller time i absolutt stillhet, litt alene tid, litt tid hvor jeg bare var Brit.

Småbarnsforeldre skildrer hvordan man på grunn av for lite søvn, på grunn av de konstante behovene fra barna, skildrer følelsen av at man gir og gir og gir av seg selv, men at det aldri er nok. (Dama er seksbarnsmor! Jeg kan altså doble den slitenheten jeg følte, eller kanskje mangedoble den) tilslutt blir så utmattet at hun låser seg inne på do bare for å prøve og tenke klart, og ikke minst IKKE gjøre eller si noe dumt.

Når jeg leser skildringen hennes får jeg lyst til å holde rundt henne og fortelle at jeg nok på slike dager har både gjort og sagt eller kanskje også skreket noe dumt.   Ikke noe som har skadet mine barn, verken på kort eller lang sikt.  Men noe som sikkert ikke er anbefalt pedagogikk, og som ville fått mamma-politiet til å kaste seg over kommentarfeltene.

På slike dager føler Småbarnsforeldre at hun skulle ønske at hun hadde noen å snakke med. Noen som bare lyttet, som forstod, som kanskje til og med hadde noen gode råd.

På slike dager ville jeg ringt Mamma. Mamma kunne jeg snakke med om alt.  Hun lyttet, forstod og kom veldig ofte med noen gode råd eller kjørende i den røde bilen sin med litt iskrem til ungene og litt avlastning til meg.

“Det er vanskelig, fryktelig vanskelig å rope ut at man innimellom synes at foreldrerollen er tøff.  Så tøff at du føler for å gi opp.”  skriver Småbarnsforeldre.  og fortsetter  “Alle har ikke en venn, en mor, en far eller annen støttespiller de kan eller er fortrolig nok til å ringe i en slik situasjon.  Hvor stoltheten vinner, og vi velger å takle dette i ensomhet, selv om litt selskap og støtte er alt vi trenger”   

Det synes jeg er utrolig trist å lese.  For om jeg ikke hadde kunnet ringe Mamma, hadde jeg hatt flere andre støttespillere jeg kunne ha ringt.  Søstre og venninner.  Ikke bare ringt, men slike følelser var ofte temaet når vi venninnene møttes.  For det å være sliten småbarnsmor er jo ikke noe å skamme seg over.  Det er en helt naturlig del av foreldrerollen.  Og jeg tror det knapt finnes den mor som ikke har følt på følelsen av utilstrekkelighet og at man i de mest slitne periodene har mest lyst til bare å gi opp.  Det kan ikke bli slik at vi lar Mamma-politiet og Heksene på Kvinneguiden definere hva og hvordan det er å være forelder i dag.

Småbarnsforeldre forteller videre at 1.3 åpnet Stine Sofie Stiftelsen Foreldresupport.  En gratis hjelpetelefon som er tilgjengelig 24/7 når slitne foreldre trenger noen å snakke med. Sikkert vel og bra, men jeg skulle ønske det var unødvendig.  Jeg skulle ønske at det var større åpenhet i samfunnet om hvor vanskelig og tøff forelderrollen til tider kan være.  Jeg skulle ønske det var større forståelse for at det er helt normalt å føle at man ikke strekker til, og at man er en helt super forelder selv om man noen ganger føler seg utilstrekkelig.

Småbarnsforeldre skriver at noen av hennes hjertesaker, noe av det hunønsker å fronte med bloggen sin, er å vise alle nyanser av foreldrerollen. Stoltheten, søskenkranglingen, søvnløsheten, forelskelsen, utmattelsen, utfordringene, mestringene. Og stadig overrasker det henne at det er så mye vi ikke snakker om.  Hun føler at hun nærmest blir hyllet for å vise hverdagen slik som den er.   Det gjør meg trist.

Hjelpetelefonen Foreldresupport er sikkert et godt tiltak, men bedre hadde det vært med større åpenhet om alle sidene ved forelderrollen, og ikke bare de glansbildene vi deler på Instagram.  Alle skal være så perfekte på alle plan i våre dager, men livet er ikke alltid bare solskinn og strålende barneøyne.

Jeg er som sagt ei gammel kjerring.  Det er lenge siden mine barn var små.  Jeg har aldri vært en perfekt mamma,, men jeg tror jeg har vært en god mor.  Ungene mine har vokst opp til å bli flotte, selvstendige mennesker som klarer seg bra i samfunnet. Jeg kan ikke ha gjort alt feil.

 

48 timer bør vi klare…..

Småbarnsforeldre er fremdeles på bloggtopplista   Og i dag synes jeg hun fortjener plassen.  Hun skriver om omgangssyke og det å holde barn hjemme fra barnehagen når de er syke.  Jeg dalte fra en 46. til en 53. plass.  Det er bra at omgangssyke trumfer coronavirus.

Regelen er den samme for barnehagebarn som for oss som arbeider i helsesektoren. Har du oppkast og/eller diare, holder du deg hjemme 48 timer etter siste omgang.  I barnehagen skal barna også ha vært feberfrie i 24 timer før de dukker opp.  Kan kanskje også være en god regel for arbeidsplassen?

På arbeidsplassen min er de fleste flinke til å forholde seg til 48 timers regelen. Ledelsen har og forståelse for den.  En gang en ansatt ringte leder og fortalte at han dessverre ikke kunne komme på arbeidet den dagen på grunn av diare, svarte leder at det selvsagt var greit.  Men fortsatte så i god helsearbeider-stil “Når hadde du avføring sist?”  Hun ville vite hvor raskt hun kunne forvente han tilbake på arbeid, eventuelt når han kunne tenkes å være klar for eventuelle ekstravakter hvis en annen arbeidstaker skulle bli syk.

Småbarnsforeldre hever pekefingeren og ber foreldre respektere 24 og 48 timers regelen. La barnet ditt bli friskt hjemme!  Jeg støtter den oppfordringen. Ikke bare på bedringens vei, litt bedre, neste feberfri eller bare med et par tre løse bleier.  Helt frisk i 48 timer.  Og er du arbeidstaker og forelder, tenk litt mer på barnet ditt og litt mindre på arbeidsplassen.  Du er sjelden helt uunnværlig, og arbeidsplassen klarer seg nok uten deg disse 48 timene.

Hvis vi ser på Ullevål sykehus og coronaviruset i disse dager ser vi at når en mann gikk på arbeid med smitte førte det til at 4 andre arbeidstakere ble smittet og 60 kollegaer måtte i karantene.
Omgangssyke smitter relativt lett, og barnehagebarn har gjerne litt mer nærkontakt med hverandre enn de fleste arbeidstakere.  De klemmer på hverandre, ligger oppå hverandre i store hauger på madrasser, biter i de samme duploklossene og kliner snørr og gørr på spadene i sandkassa.
Så hold barnet ditt hjemme så er du med på å forsøke å forhindre at også ditt barn får en omgang til.

Og for småbarn så vel som arbeidstakere.  Paracet behandler ikke sykdom, det lindrer symptomene.  Det får feberen til å synke, men feber er bare et symptom på at sykdom herjer i kroppen.  Selv om du får ned feberen med Paracet kan du eller barnet ditt fremdeles være smittespredere.
Har du et arbeid hvor du sitter alene på et kontor og har minimal kontakt med andre folk kan du selvsagt gå på arbeid full av Paracet, men arbeider du tett på syke mennesker holder du deg hjemme.

Syke barn proppes ikke fulle av Paracet for at Mamma eller Pappa kan levere de feberfrie i barnehagen og  så være langt vekk og umulig å få tak i innen virkningen av medikamentet går ut.

Ja, jeg vet det er litt vondt å ta den telefonen til arbeidsplassen og si at du har sykt barn – igjen.
Og ja, jeg har levert barn i barnehagen som hadde hatt godt av å være hjemme en dag til eller to.
Muligens har jeg bidratt til at andre barn har blitt smittet.  Og jeg har gått på arbeid mange ganger jeg heller burde holdt meg hjemme.  Spesielt hvis det var helge- eller høytidsvakter.
Også jeg har følt meg uunnværlig på jobb.

Men la syke barn få bli friske hjemme.  Og la de få være friske i 24 eller 48 timer før de sendes i barnehagen, selv om de er helt propell og ikke virker syke i det hele tatt.
La også deg selv ha tid til å bli ordentlig frisk før du haster avgårde på arbeid.  Det vil lønne seg i det lange løp.