Det ble ikke jobb på meg i dag. I stedet ble det sofa og tekopp. I det minste nå på formiddagen. Jeg kjente det boble og syde litt i magen mens jeg spiste frokost, den sprøyta jeg tar en gang i uka for diabetes gir ofte den virkningen. Litt mye fet mat i jula er heller ikke noe sjakktrekk.
Jeg svingte innom toalettet da jeg pussa tenna etter frokost, leverte litt av mageromlinga der og bega meg ut for å få snø og is av bilvinduene og komme meg på jobb. Dette er jeg vant til.
Løssnøen forsvant lett fra bilen. Jeg brukte ikke lang tid på å gjøre bilen klar, likevel måtte jeg løpe inn to ganger for å besøke toalettet. Den siste gangen medførte og et behov for å skifte bukse. Ja, og en vaskejobb på det rosa gjestetoalettet.
Det var da jeg innså det. Jeg hadde ikke noe på jobb å gjøre i dag. Så da var det bare å ta en telefon til sjefen og melde seg syk Jeg hater det, spesielt nå når jeg er ny på jobben. Men jeg ville være heldig om jeg kom meg på jobb uten toalettpauser på veien, eller behov for bukseskift.
Etter telefonsamtalen med en forståelsesfull sjef var det tid for dagens andre dusj før jeg fant frem vaskebøtta. Jeg hadde som sagt en vaskejobb på det rosa gjestetoalettet foran meg.
Det var bare det at oppvaskkummen var full av oppvask. Jeg tømte en del boller, fat og kjeler da jeg lagde lapskaus i går – og ingen hadde tatt oppvasken mens jeg sov på sofaen i går kveld. Så da måtte jeg tømme å fylle opp oppvaskmaskinen for å få fylt vaskebøtra med vaskevann.
Når oppvaskmaskinen endelig sto og durte kunne jeg kaste meg over vaskejobben inne på gjestetoalettet. Når jeg først var i gang der innebadket jeg like greit alt. Både speil, vask og nips i tillegg til do, vegger og gulv. Ja, jeg hadde et par toalettpauser under arbeidet.
Så var det å ta med seg vaskefiller og den buksa jeg tok på meg tidlig i morges å hånd på vaskerommet. I vaskemaskinen lå fremdeles klærne jeg satte på til vask i går kveld. Ingen hadde hengt opp de mens jeg sov på sofaen i går kveld. Så da måtte jeg tømme vaskemaskinen før jeg kunne sette på en ny maskin. Like greit å fylle opp hele maskinen. Hvem tar seg råd til å vaske halvfulle vaskemaskiner i disse dager? Det medførte litt sortering av skittentøy for å finne klær som passer vaske sammen med olabuksa.
Når vaskemaskinen durte like fornøyd som oppvaskmaskinen, jeg hadde et par raske spurter opp kjellertrappa og inn på badet og nærmeste toalett før jeg kom så langt, tok jeg med meg klærne som hadde ligget inni vaskemaskinen og gikk inn i kjellerstua. Det er i kjellerstua vi har tørkestativrne stående. Tørkestativene var fulle av klær som skal brettes og fordeles. Så da var det bare å sette i gang med den jobben.
Så med brettede klær pent stablet og klar til avhenting for husstandens medlemmer i kjellerstua og nye klær hengt opp til tørk kunne jeg endelig bevege meg fra kjelleren opp til stua og finne sofa og pelspleddet. Nå håper jeg magen holder fred en stund, og at det går litt før Charlie Chihuahua våkner og må ut på tur.
Fem dager julefri er over. I dag er det jobb igjen. Det er helt greit. Man kan ikke sitte foran peisen å stappe i seg kransekakebiter hele uka.
I går når det ble stille her i Drømmehuset og de som ikke bor her lenger hadde reist hjem krølla jeg meg sammen på sofaen i ett av de nye pledd-genserne mine og sovnet. I god, dyp søvn ble jeg liggende resten av kvelden. Våknet ikke til live før Gamle Gubben Grå begynte å slukke lys rundt meg. Da var klokka 23,og det var på tide å krype til køys.
Flere timer god søvn på sofaen umiddelbart før leggetid var ikke noe sjakktrekk. Jeg ble liggende våken lenge før jeg sovnet igjen. Men det er greit.
Nå har klokka blitt 7. Snart på tide å gå ut og børste nysnø av bilen, stille hjernen inn på smitteregler og regler for isolasjon og karantene og begi meg på jobb.
Der forsvant ungene ut døra. Yngste Sønn kjører de andre to hjem. Etter noen dager i Drømmehuset tror jeg både voksne barn og “gamle” foreldre har behov for litt alenetid. Det blir litt intenst når hele gjengen er samlet over tid. Intenst og veldig koselig!
Gamle Gubben Grå kom hjem fra jobb da ungene var på vei ut av huset. Han ble nok litt smittet av travelheten som rådet der de to som skulle dra samlet sammen bagasje og julegaver, for sjelden har jeg sett slik effektivitet på han rett etter rn arbeidsdag. Søppel ble båret ut, og det var felt til ajering. Jeg ble nesten sliten av å se på sll aktiviteten rundt meg der jeg lå henslengt på sofaen
Vel jeg kreket meg opp da ungene kom seg ut døra og satte over middagen. Jeg hadde gjort i stand en stor kjele med lapskaus av restene av middagene i jula. Ungene hadde blitt tilbudt mat før de dro, men det virket som om ikke lapskaus med ribbe, medisterpølse og pinnekjøtt fristet. Merkelig.
I morgen er også julefrien min over. Da er det jobb igjen også for meg. Hverdagen kommer langsomt tilbake, men jeg skal nyte julekosen hele romjula til ende de timene jeg har fri
De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er ganske glad i historie, og at jeg fra tid til annen deler litt av den interessen med leserne mine. I dag blir det et slikt innlegg.
Her på Ringerike gis det hver høst ut et hefte med forskjellige historiske artikler med utgangspunkt i nærområdet. Heftet heter Ringerike og er blitt gitt ut årlig siden lenge før jeg ble født. I min familie har det vært obligatorisk lesing i generasjoner.
I går morges satt jeg og leste litt i årets utgave, og det var da jeg kom over denne historien. Eller, den artikkelen jeg leste var interessant nok men det var noe som var nevnt i den artikkelen som vekket min nysgjerrighet. I artikkelen som handlet om en reise Jørgen Moe tok oppover Hallingdal, og i den artikkelen dukket det opp en historie om en prest som tok selvmord. Så nok en gang handler en av mine historier om en prest.
Presten Carl Fredrich Gottwaldt er en av de mest omtalte sokneprestene i Nes fordi han var i mer eller mindre konstant i konflikt med andre under hele sitt virke i bygda. Men la oss ta det hele fra begynnelsen.
Carl Fredrich Gottwald var født i København i 1776. Han var legesønn og tok teologisk embetseksamen i 1801. Kort tid etter det kom han til Norge hvor han var lærer ved Bergseminaret på Kongsberg.
Han fikk så sitt første kirkelige embete i 1812, da han ble residerende kapellan i Toten prestegjeld. Som jeg nevnte var han i konstant konflikt med folk i Hallingdal, og det var ikke noe bedre da han var på Toten. Soknepresten på Toten skrev flere ganger klager til biskop Fredrik Julius Bech om at Gottwaldt gikk ut over sin myndighet og at han forsynte seg for grovt av prestegjeldets inntekter. Ja så ille var det at soknepresten i 1818 skrev, kanskje mer ment som en bønn til høyere makter enn til biskopen:
“Gud, når skal Toten engang befries for denne fredsforstyrrer. Hvad jeg lider er Gud bekjent med, mitt sind nedtrykkes, min karakter forstummer, min helbred nedbrydes.”
Det å ha Gottwald som kapellan i prestegjeldet gikk tydeligvis ut over sokneprestens helse. Soknepresten var jo høyere i rang enn kapellanen, likevel rådde han tydeligvis ikke over kapellanen.
I 1820 ble soknepresten endelig bønnhørt, Toten ble kvitt Gottwaldt. Som det ofte er med maktsyke personer ble han ikke sparket men i stedet “sparket oppover”. Han ble utnevnt til sokneprest i Nes. Biskop Bech la vekt på Gottwaldts Eksamenspapirene var veldig gode, han var en ordensmann med orden i sine papirer og han hadde en sterk interesse for skolevesenet.
Gottwaldt fikk til noe bra i Nes. Han organiserte fattigvesenet på en bedre måte, og sørget for at Nes fikk fast skole (altså en fast bygning – ikke omgangsskole) lenge før skoleloven påla dette. Men så ble det konflikter også her.
Det var først og fremst hans egenmektige stil og hans omgang med penger som skapte problemer. Innkreving av tiende og avgifter til fattig- og skolevesenet ble gjort av Gottwaldt personlig, med hard hånd.
Tiende er en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen. Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Jeg kan tenke meg at Gottwaldt krevde tiende av langt flere produkter enn det hallingene var vant med.
Gottwaldt tok også høye honorarer for kirkelige tjenester, som ble langt mer kostbare i Nes enn i andre prestegjeld. Hadde dette gått til å berike prestegjeldet og bygda kunne det nok blitt tilgitt, men det er et faktum at det var Gottwaldt selv og ikke prestegjeldet som ble rik.
Det var også problemer knyttet til hvordan han forvaltet kirkens lære. Han var kjent for å banne mye. Om både Pontoppidan og Luther brukte han skjellsord, blant annet ved et tilfelle da han kasta Luthers katekisme i gulvet. Lærerne ble omtalt som “de helvedes skoleholdere”og motstandere fikk beskjed om at de kunne “reise lukt inn i røde Helvete”
Hele bygda vendte seg etter hvert mot ham. I 1825 skrev 70 menn i prestegjeldet under på et brev til prosten der de prøvde å få en ny prest.
De trakk frem at kirkebesøket hadde gått kraftig ned fordi Gottwaldt snakket fremdeles dansk, til tross for at han hadde bodd i Norge i over 20 år. Bygdefolket forsto rett og slett ikke hva presten sa. Kanskje litt uheldig når oppgaven hans vel var å forkynne Guds ord. Barna forsto han heller ikke når han virket som lærer. Det var ikke holdt konfirmasjon i Nes de tre siste årene, angivelig fordi presten mente kunnskapene var for dårlige og skjøv ansvaret for dette over på foreldrene. Bygdefolket dro og frem at Gottwaldt skal ha kastet Luthers katekisme i gulvet.
Skoleholder Guldbrand Johannessen Meehlen sendte et tilleggs-skriv der han bekrefta språkproblemene, og oppfordra også prosten til å snakke med lensmann Olsen og kaptein Soelberg. Disse tre ville av hensyn til sine stillinger ikke undertegne brevet fra bygdesamfunnet.
Gottwaldt fikk anledning til å komme med tilsvar, og konkluderte med at brevet viste hvorfor det var nødvendig å opptre som han gjorde. Han mente at språket ikke var noe problem; barna hadde godt av å høre “bogspråget” de skulle lære å lese. Han avviste at kirkebesøket var lavt; rett nok hadde det gått ned, men ikke med særlig mye. Han viste også til at det var stor økning i inntektene til fattigkassa. Gottwaldt mente selv at han gjorde en veldig god jobb blant de han kalte “en uvidende fjellalmue”.
Prosten lot seg ikke overtale av Gottwaldts svar. Det ser ut til at han har forstått at problemene stakk dypt, og han forteller i et brev til biskopen at han hadde rådet Gottwaldt til å søke et annet kall. Men biskopen valgte å beholde Gottwaldt i embetet.
I 1832 endret ting seg noe. P.P. Soelvold hadde året før starta bladet Stadsborgeren i Christiania, hvor han angrep embetsmannsstanden. 10. august 1832 hadde bladet en lengre artikkel med eksempler på Gottwaldts embetsførsel, og Kirkedepartementet ble oppfordra til å foreta undersøkelser. Det ble gjort slike undersøkelser, noe som førte til at det i 1833 ble satt prosterett som tok opp forhør i bygda. Prosteretten var Den norske kirkes disiplinærdomstoler, med myndighet til å avsette prester.
Det ble tatt opp mange vitneforklaringer, og først på forsommeren 1835 kunne prosteretten settes på Bruvollen i Nes. Prost Albert Lassen var formann og sokneprest Gøtting til Ål prestegjeld og presten Svendsen fra Hole prestegjeld medsittere. Prokurator Mons Lie var aktor. P.P. Soelvold var et av vitnene, men viktigst var det at hele 197 vitner var innkalt fra prestegjeldet. Gottwaldt var til stede, og fikk gjennom flere dager høre hva bygdefolket mente om ham. Noen eksempler på det som ble gjennomgått er:
Presten skjelte ut de som gikk til konfirmantundervisning, og delt dem i tre grupper – “Menneskene”, “Dyrene” og “Feet”– etter deres kunnskapsnivå. Gottwaldt bekrefta alt dette, men mente det var nødvendig og at det at de klagde på det “viser tilfulde dumhet og uforstand hos dem” Det virker ikke som om Gottwaldt hadde høye tanker om soknebarna sine.
Gottwaldt krevde fra fire til ti speciedaler for å utføre en vielse, og nektet om han ikke fikk det han krevde. Hans forklaring var at kollekten ikke var god nok, så han måtte gjøre dette for å få inn nok midler til å leve av. Den rikdom han hadde bygd seg opp motsier dette argumentet. Skiftet etter Gottwaldt viste at selv om kollekten kanskje var snau, hadde han på ingen måte hatt problemer med inntektene. I en auksjon som gikk over seks dager høsten 1835 ble det solgt løsøre for 2281 speciedaler. Våren 1836 ble det solgt varer for 198 spd. under en ny auksjon, og på en tredje auksjon ble det solgt korn for 228 spd. Totalt 2.707 specidaler. Dette vil utgjøre 221 827,64NOK hvis vi regner det om til dagens valuta.og verdier.
Soknepresten ble også anklaget for tjenesteforsømmelse. Det kunne gå 12-13 uker mellom hver gang det var gudstjeneste i Hemsedal anneks. Under en nattverdsgudstjeneste i Nes skal han ha forlatt kirken midt under nattverdsutdeling, uten forklaring. Han skal også ha nekta å reise ut for å gi nattverd til syke mennesker.
Gottwaldt krevde inn avgifter og bøter som folk mente var urimelige. Blant annet var dette bøter for skoleforsømmelser. For å få inn pengene tok han pant i eller tilegna seg gods. Selv mente han at han holdt seg innafor lovens rammer. I 1822 hadde han bedt stiftsdireksjonen om anledning til å bruke hardere innkrevingsmetoder, og i svaret han fikk da het det at “af sognepræsten bør man vente at han ikke vil anvende tvangsmidler mot de fattige”. Om han var innafor loven opptrådte han altså uansett i strid med stiftsdireksjonen når han rutinemessig brukte tvangsmidler.
Den 28. mai 1835 skulle det felles dom i saken. Gottwaldt møtte da ikke opp, og folk gikk ut for å lete. Først en tid senere fant de ham død i elva ovafor prestegården. Historien sier at han har skutt seg. Med hva er det flere versjoner av. Det har jo gått nesten 200 år og det hender det blir lagt til og trukket fra ting hver gang historier blir gjenfortalt. Det vi vet er at det ble gitt unntak fra den da gjeldende regel om at selvmordere ikke kunne legges i vigsla jord, men gravferden måtte skje uten klokkeklang.
Jeg synes slik historier er interessante. Det sier mye om tiden den gang, men kan og ha lærdom å gi til oss som lever i dag.
I dag var det Gamle Gubben Grå som ble med Charlie Chihuahua og meg på tur, ungene var ikke helt i tur-modus. Vi dro opptil Kleivstua og gikk inn til Sørsetra. Det er en tur på rundt 5 kilometer.
Det var kaldt vintervær, men mildere her i høyden enn nede I bygda. Da vi dro hjemmefra var det minus tretten. Når vi sjekka gradestokken på Sørsetra var det 0 grader.
Vi gikk skogsbilveien begge veier. Ville ikke ødelegge skisporet for de ihuga skientusiastene. Vi trenger liksom ikke sloss om snøen.
Veien går forbi skistadion og lysløyper. Videre forbi tømmermunner og små skogstjern. Relativt flatt terreng og lett å gå. Det var en del folk på tur, men ikke så mange som jeg hadde trodd en annen juledag.
Vel fremme på Sørsetra spanderte Gamle Gubben Grå kaffe og vafler og vi fikk en pust i bakken før vi begynte på de fem kilometerne tilbake til Kleivstua og bilen.
Vi brukte en drøy time hver vei, og det mørket før vi kom oss tilbake til bilen. Jeg kjente det godt I ankelen men synes jeg var sprekere til å gå enn på lenge. Oppholdet på treningsleiren har nok gjort meg godt.
Da vi kom hjem var Datteren godt i gang med middagen. Nå sitter jeg og venter på at pinnekjøttet skal bli ferdig. Godt å komme til ferdig mat.
Brettspill hører julen til, og i går kveld benket jeg Datteren og Eldste Sønn oss rundt sallongbordet til munter kappestrid. Siden vi ikke hadde fått noen nye brettspill til jul fant vi frem et gammelt et. Det var Kongen av Ringerike, utviklet av Jonas Rønning, lokalavisa og noen fra det lokale næringsliv for noen år siden
Vi har ikke spilt dette spillet mye. I følge Eldste Sønn som husker det meste satt vi og spillte det den jula Dagmar kom og alt ble svart. For den som nå sitter som et levende spørsmålstegn kan jeg opplyse om at Dagmar var et ekstremvær som herjet natt til mandag 26. desember 2011. Dagmar feide ned masse skog her på Ringerike, strømmrn ble borte og Drømmehuset ble lagt i mørke.
Altså var det et 10 år gammelt spill vi kastet oss over, og det er lenge siden vi har ledd så godt og mye. I dette spillet er det spørsmål fra lokalmiljøet av typen “Hvor langt er det fra Blåveispiken (lokal statue) til Frihetsgudinnen ” (ikke fullt så lokal statue). Det er mime-oppgaver, og oppgaver som skal utformes i modelleire. Altså et spill for både hjernevinningene og kreativiteten.
Korttidshukommelsen til de unge ble testet når en av de fikk spørsmål om hva trekkspillfabrikken som i tidligere tider lå på Ringerike het. Vi var tidligere på ettermiddagen ute hos Høvdingen og trekkspillfabrikken var et av temaene vi snakket om da. (Samtalene på besøkene hos Høvdingen handler stort sett om ting fra tidligere tider, og kan minne om rene historieforelesingene.) Vel ungdommen kunne oppgi korrekt plassering for trekkspillfabrikken, men hadde ikke festet seg ved navnet.
Leireklumpene som lå i spillet hadde tørket inn i løpet av de ti årene som hadde gått siden sist vi tok lokket av spillesken, så vi bestemte oss for at vi skulle mime også disse oppgavene. Det var under mimeoppgavene, enten de var tiltenkt å bli utformet i leire eller var miming de fleste og beste latterkulene kom.
En ting er at mine forsøk på å mime både ekorn, gjemsel og blåklokke frembrakte rn del latter, men hvordan mimer du egentlig Livbanen eller Hallingby?
Det mimeforsøket som fremkallte de største latterkrampene var Eldste Sønn som forsøkte å fremstille Heiernmølla. Jeg tror den vil gå inn i historien som en slager på liklinje med Storesøster sin miming av “kraftkabel” på en hyttetur tidlig på 2000-tallet. Eldste Sønn måtte mime Heiernmølla i reprise da Gamle Gubben Grå kom tilbake fra toalettet mens Datteren og jeg lå i latterkrampe i hver vår stol mens vi holdt oss på magen for å lindre smertene I lattermusklene i magen.
At Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn ikke ville bære med å spille og satt oppslukt av bok og dataspill hindret dem ikke i å delta med mange gode og noen ikke fult så gode innspill til mimeoppgavene.
Jeg fant det og utrolig urettferdig at jeg dom Rødt politiker var den dom måtte fylle opp igjen kommunekassa av egen lommebok. Det er ikke jeg som stemmer for det ene dyre prosjektet etter det andre. Det er ikke vi som har ansvaret for at lånegjelda til kommunen er større enn driftsbudsjettet. Men selvsagt, som i det virkelige liv er det vi som må rydde opp og ta regninga.
Jeg har verdens snilleste unger. De vet å skjemme bort mammaen sin med julegaver, og i år må jeg ha fått selve ungdomskilden i julegave.
Jeg pakket opp pakke etter pakke fra ungene og Gamle Gubben Grå på julaften. Det var serveringsbestikk fra Georg Jensen, syltetøy fra Askim, og mye annet fint.
Datteren hadde fått med seg at jeg har klaget over at jeg fryser hele tiden. I høst har det vært ekstra ille, tror det kan ha noe med at jeg har gått en del ned i vekt. Vel nok om det. Jeg fikk både pledd med hette og ermer, elektrisk fotvarmer og elektrisk varmedyne av henne pluss varme sokker. Jeg fikk et pledd med hette og ermer av Gamlr Gubben Grå og, så nå har jeg to. Ett grått og ett blått , og jeg behøver ikke å fryse mer i hele vinter.
I natt, etter at jeg hadde lagt meg, kom jeg til å tenke på at det muligens var et tegn på at jeg begynte å bli gammel at jeg fikk fotvarmer, varmedyne og en haug med pledd med hette og ermer. Det holdt meg våken en stund. Tanken på å ha blitt definert som gammel altså. Men så kom jeg til å tenke på gaven fra Yngste Sønn. Den aller siste gaven jeg pakket opp. (Eller strengt tatt pakket jeg den ikke opp, siden Yngste Sønn aldri hadde rukket å pakke den inn).
Jeg hadde tre ønsker på ønskelista mi i år, eller muligens fire. De tre tingene var gris med vinger (siden Mamma alltid sa “Hvis grisen hadde vinger så kunne den fly” hver gang vi ungene ønsket oss eller drømte om noe hun så på som usannsynlig eller uoppnåelig, og jeg så mange griser med vinger hos Martinsen en stund før jul) pledd med hette og ermer og ikke minst en treningsball (dere husker slik jeg brukte på treningsleiren.)
Gris med vinger fikk jeg ikke. Pledd med hette hadde jeg alt fått to av. Og i gaven fra Yngste Sønn lå treningsballen. Den blr pumpet opp og måtte selvsagt prøves.
Klokka var godt over midnatt da jeg begynte å vise mine ferdigheter med treningsballen. Det hadde vært en lang og litt slitsom dag og jeg hadde vel et par, muligens tre glass rødvin innabords. Jeg spratt rundt på ballen mens jeg sang “Gummiball, gumniball, gummi gummi gummiball.”. Det var da datteren sa de ordene som ga meg nattesøvnen tilbake etter å ha ligget å filosofert over om det å motta en elektrisk fotvarmer var et tegn på at en begynte å bli gammel. Hun sa nemlig “Mamma, du ble 15 år yngre etter bare ti minutter på den ballen!” Så nå trenger jeg bare et par, tre timer med den ballen og vips så er jeg som en ungdom igjen.
Da jeg var barn gikk vi alltid skitur til Løvlia 1.juledag. Jeg som aldri har vært opptatt av trening og fysisk aktivitet bestemte meg allerede i ung alder at den tradisjonen behøvde jeg ikke videreføre.
Da jeg traff Gamle Gubben Grå og vi stiftet familie var det et klokt valg. For I den familien hadde de tradisjon for å møtes hos “Tante Astrid” til middag 1.juledag klokka 14. Å tro at jeg skulle få med Gamle Gubben Grå og etterhvert tre unger på en mils skitur, hjem, få på finstasen på hele familien og komme oss til Ullevål Havenisseby en times biltur vekk fra rekkehuset før klokka 14 hørtes litt vel ambisiøst ut. Når du og legger med i beregningen at det er 1.juledag, en dag man kanskje føler ekstra for en litt rolig start på dagen, ja da er det klokeste å bare gi opp det forsøket. Og det føltes helt greit.
Tante Astrid hadde vært 103 år i år hvis hun hadde levd. Julemiddagene i Havenissebyen er for lengst historie. Og i takt med at jeg ble mer voksen vekket ønske om litt bevegelse og frisk luft på juledagene seg.
I dag var det kaldt, klart og strålende sol. Etter rn sen frokost ytret Datteren ønske om en liten tur ut. Lite kunne glede et mammahjerte mer enn det. Guttene og Gsmle Gubben Grå var ikke så lystne på tur då det ble Datteren og jeg som tok med oss Charlie Chihuahua og dro av sted.
Det er ikke så ofte Datteren og jeg er på tur, så jeg ville finne et sted med høy fotofaktor. Det å fått masse flotte bilder med vakkert vintervær er jo kjekt. Valget mitt falt på Grønntjern, dere vet stedet hvor jeg knakk ankelen en vakker vårdag. Et idyllisk skogstjern omgitt av blandingsskog. Jeg tenkte blå himmel, islagt tjern og trær med rimfrost som skinte som tusen diamanter i sollyset.
Det er veldig fint ved Grønntjern. Men det ligger i et stort søkk omgitt av høye grantrær. Altså et sted hvor desembersola ikke når, vi så den kun øverst på trærne på åskantene rundt tjernet. Jeg hadde vel valgt det eneste stedet I mils omkrets uten sol.
Vel, det ble en fin liten runde. Selv om det vintervakre landskapet jeg hadde sett for meg ikke slo helt til. Godt å få rørt litt på seg etter litt vel mye mat og kaker i går. Hyggelig å gå tur sammen med Datteren var det og. Senkede skuldre og julefred
Julefreden har senket seg I Drømmehuset. Gjestene kommer om et par timer. Yngste- og Eldste Sønn er ute å leverer gaver hos Høvdingen. Datteren koser seg med Tre nøtter for Askepott i kjellerstua. Gamle Gubben Grå har stålkontroll på maten. Jeg skal bare feie over gangen med en engangsmopp og rydde vekk litt jakker i entreen så skal jeg på med finstasen. Selvsagt er dagens antrekk i rødt.
Som dere kan lese i innlegget Siste innspurt…har jeg en ide om å forsøke å komme gjennom Lillejulaften ute å bli omskapt til ildsprutende juletressa drage. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å servere Gamle Gubben Grå kaffe på senga, men før jeg rakk det sto han opp helt av seg selv. Vel han fikk kaffe og pepperkaker sammen med morgen-røyken.
Litt over 9 ringte det på døra. Utenfor sto en blid nisse med skjegg og nisselue. Eldste Nevø kom for å plukke opp Yngste Sønn slik at de kunne dra å finne juletrær til hele slekta. De dro avgårde med stor bil og henger. Jeg tror det er 6 eller 7 juletrær de skal hugge. De blir borte en stund.
Det er bra, for hvis jeg får sendt julegavene til deler av slekta med Eldste Nevø når han kommer tilbake sparer jeg meg for en kjøretur eller tre.
Da juletrenissene var dratt av sted pakket jeg raskt inn de siste julegavene jeg skal sende med Eldste Nevø når de er tilbake. Studerte nøye resten av innholdet i julegavelageret og hadde en aldri så liten opptelling. Det stemte. Jeg var så og si i mål. De gavene jeg hadde igjen hadde jeg en plan for.
Mens Gamle Gubben Grå fikk i seg frokost og kom seg ut av pysjen tok jeg en tur med Charlie Chihuahua. Luftetur minsker stress.
Gubben fikk ansvaret for å handle inn maten til julehelga, få opp julelysa i innkjørselen pluss litt annen julepynt ute. Ja, og hugge vekk is i trammen så verken Svgetmor, Svoger eller jeg sklir og knekker lårhalsen. Ja ingen andre heller.
Ringte Datteren for å få henne til å ta kontakt med Yngste Sønn og få levert sine gaver til min side av slekta til Eldste Nevø.
Under den samtalen nærmet temperaturen i denne kjerringkroppen seg i retning drage. For det å ringe eller sende melding til broren sin virket vanskelig. Tror ikke helt hun innså at den telefonsamtalen fort kunne spare meg for tre timers rundtur hvis jeg måtte kjøre henne rundt til slekta så hun fikk levert gavene sine. Hun har jo ikke førerkort.
Så dro jeg til byen for de aller siste julegavene, kjøpe blomster og litt annet man bare må ha som munnbind og antibac.
De julegavene jeg hadde sett meg ut var selvsagt utsolgt, men jeg fikk fiksa noe liknende i en annen butikk. Sikkert like bra gave – og lselvsagt itt dyrere.
Køa hos Mester Grønn var nesten lengre enn køa på polet, og den var lang! Jeg droppa begge de to butikkene til fordel for en kopp kaffe-latte mens jeg studerte lista mi. Jeg hadde fått kjøpt alt unntatt gjestedyne og blomster. Dynene på Kid og Princes her på senteret var dyrere enn de jeg så på Spar Kjøp i forrige uke. Men gad jeg kjøre tilbake dit? Glemte det da jeg var i nabobutikken i sted.
Jeg bestemte meg for å kjøpe dyne her. Spare gavekortet på blomster til romjula eller januar, og heller svinge innom Helges Hageland på vei hjem for litt blomster til jul. Fremdeles puster jeg med magen mens jeg lurer på hvor det har blitt av to venninnegaver jeg vet jeg har kjøpt men som jeg ikke så da jeg rota rundt i julegavelageret innerst i klesskapet.
Ser dere. Ennå har ikke stresset tatt meg. Jeg er flink!
