Det finnes vel ikke noe mer irriterende enn sånne som meg. Kjerringer på 50+ som kommer drassende med da jeg var småbarnsmor historiene sine. Og ja, du har helt rett. Det er evigheter siden jeg var småbarnsmor, Yngste Sønn fyller 23 til sommeren, Datteren ble 29 i går. Ikke har jeg barnebarn en gang!
Det lå riktignok en innbydelse til barnedåp på kjøkkenbenken da jeg sto opp i dag. Jeg er så heldig å bli bedt i dåp selv om jeg bare er Grand-tante, eller “Gamletante” som vi sier i min familie. Litt omgang med småbarn og småbarnsforeldre har jeg. Men ærlig talt, jeg vet ikke om det at jeg er ei “Gammeltante” som knapt har hatt småbarn siden en gang i forrige årtusen gjør meg noe mer verdt å lytte til når det kommer til det å være småbarnsforelder i dag.
Men siden Småbarnsforeldre fremdeles ligger på toppen, og jeg som kjent sikter mot den toppen så er det småbarnsforeldrelivet jeg deler mine tanker om i dag.
Småbarnsforeldre skriver at hun har 13 års erfaring som forelder. Jeg har altså 29 år og en dags erfaring.( Ikke at det høres mindre belærende ut når jeg sier det sånn.)
Småbarnsforeldre beskriver en følelse at nok er nok. At hjernen har sluttet å virke At man ikke klarer å høre mer lyd, ord, babling, krangling, mas, gråt….
Jeg husker følelsen. Sterkest var den det året jeg var hjemme i barselpermisjon med Yngste Sønn. Eldste Sønn var 2 år og Datteren 6 år. Selvsagt hadde hun ikke SFO: Jeg var jo hjemme. Ikke full barnehageplass til toåringen heller.
Jeg husker og hva jeg gjorde når Gamle Gubben Grå kom hjem fra arbeid på slike dager, og jeg kunne unne meg en liten pause. Jeg rømte til biblioteket. Ikke for å låne bøker, men for å gå rundt i den stille atmosfæren som rår på et bibliotek. Titte litt på måfå i hyllene, ende opp med å finne meg et stille hjørne og kanskje litt lyrikk, en interessant artikkel eller bla litt i en bok som vekte min interesse. En halv time eller time i absolutt stillhet, litt alene tid, litt tid hvor jeg bare var Brit.
Småbarnsforeldre skildrer hvordan man på grunn av for lite søvn, på grunn av de konstante behovene fra barna, skildrer følelsen av at man gir og gir og gir av seg selv, men at det aldri er nok. (Dama er seksbarnsmor! Jeg kan altså doble den slitenheten jeg følte, eller kanskje mangedoble den) tilslutt blir så utmattet at hun låser seg inne på do bare for å prøve og tenke klart, og ikke minst IKKE gjøre eller si noe dumt.
Når jeg leser skildringen hennes får jeg lyst til å holde rundt henne og fortelle at jeg nok på slike dager har både gjort og sagt eller kanskje også skreket noe dumt. Ikke noe som har skadet mine barn, verken på kort eller lang sikt. Men noe som sikkert ikke er anbefalt pedagogikk, og som ville fått mamma-politiet til å kaste seg over kommentarfeltene.
På slike dager føler Småbarnsforeldre at hun skulle ønske at hun hadde noen å snakke med. Noen som bare lyttet, som forstod, som kanskje til og med hadde noen gode råd.
På slike dager ville jeg ringt Mamma. Mamma kunne jeg snakke med om alt. Hun lyttet, forstod og kom veldig ofte med noen gode råd eller kjørende i den røde bilen sin med litt iskrem til ungene og litt avlastning til meg.
“Det er vanskelig, fryktelig vanskelig å rope ut at man innimellom synes at foreldrerollen er tøff. Så tøff at du føler for å gi opp.” skriver Småbarnsforeldre. og fortsetter “Alle har ikke en venn, en mor, en far eller annen støttespiller de kan eller er fortrolig nok til å ringe i en slik situasjon. Hvor stoltheten vinner, og vi velger å takle dette i ensomhet, selv om litt selskap og støtte er alt vi trenger”
Det synes jeg er utrolig trist å lese. For om jeg ikke hadde kunnet ringe Mamma, hadde jeg hatt flere andre støttespillere jeg kunne ha ringt. Søstre og venninner. Ikke bare ringt, men slike følelser var ofte temaet når vi venninnene møttes. For det å være sliten småbarnsmor er jo ikke noe å skamme seg over. Det er en helt naturlig del av foreldrerollen. Og jeg tror det knapt finnes den mor som ikke har følt på følelsen av utilstrekkelighet og at man i de mest slitne periodene har mest lyst til bare å gi opp. Det kan ikke bli slik at vi lar Mamma-politiet og Heksene på Kvinneguiden definere hva og hvordan det er å være forelder i dag.
Småbarnsforeldre forteller videre at 1.3 åpnet Stine Sofie Stiftelsen Foreldresupport. En gratis hjelpetelefon som er tilgjengelig 24/7 når slitne foreldre trenger noen å snakke med. Sikkert vel og bra, men jeg skulle ønske det var unødvendig. Jeg skulle ønske at det var større åpenhet i samfunnet om hvor vanskelig og tøff forelderrollen til tider kan være. Jeg skulle ønske det var større forståelse for at det er helt normalt å føle at man ikke strekker til, og at man er en helt super forelder selv om man noen ganger føler seg utilstrekkelig.
Småbarnsforeldre skriver at noen av hennes hjertesaker, noe av det hunønsker å fronte med bloggen sin, er å vise alle nyanser av foreldrerollen. Stoltheten, søskenkranglingen, søvnløsheten, forelskelsen, utmattelsen, utfordringene, mestringene. Og stadig overrasker det henne at det er så mye vi ikke snakker om. Hun føler at hun nærmest blir hyllet for å vise hverdagen slik som den er. Det gjør meg trist.
Hjelpetelefonen Foreldresupport er sikkert et godt tiltak, men bedre hadde det vært med større åpenhet om alle sidene ved forelderrollen, og ikke bare de glansbildene vi deler på Instagram. Alle skal være så perfekte på alle plan i våre dager, men livet er ikke alltid bare solskinn og strålende barneøyne.
Jeg er som sagt ei gammel kjerring. Det er lenge siden mine barn var små. Jeg har aldri vært en perfekt mamma,, men jeg tror jeg har vært en god mor. Ungene mine har vokst opp til å bli flotte, selvstendige mennesker som klarer seg bra i samfunnet. Jeg kan ikke ha gjort alt feil.
