Jeg er sånn passelig intresert i fotball. Vet at HBK (Hønefoss Ballklubb) er i tippeligaen.og liker det når de banker storlag som Rosenborg, Brann eller Vålrenga. Den ene tennåringssønn er mer intresert og stiller gjerne på AKA arena med skjerf, vimpel og et glødende engasjement når det er hjemmekamp. I dag skulle HBK møte Godset (Strømsgodset) og i flott sommervær dro vi avgårde til stadioen. Dette kommer til å bli en kamp med mye folk og mye liv, og da er ikke muttern så vanskelig å få med på kamp.
Skal jeg på kamp vil jeg sitte bra og se bra. Så plass på langsida må til, og helst sånn nogenlunde midt på. Det koster en liten formue for oss to, men det er jo ikke så ofte jeg er med på kamp. (Tanken om at disse to bilettene koster tilsammen mer enn det konsertbiletten til Åge, Kim Larsen og Tomas Wie på Oprataket i går som jeg ikke tok meg råd til, men som var en konsertdrøm jeg hadde fantasert om siden jeg først hørte om den en gang i vårprøver jeg å fortrenge…)
Da kampen starter åpner himken seg, og vannet bare flommer ned. Men det glemmes fort da HBK skårer et mål etter bare 6 minutter, Heia HBK. Stemningen er elektrisk og det gnistrer blant publikum og suportere i kapp med lyn og torden på himmelen. Men resten av første omgang går uten flere mål og stemningen på stadioen roer seg like fort som tordenværet glir over.
2. omgang er like kjedelig. Ingen mål. Men mot slutten begynner håpet å stige. Det ser ut som om det blir tre etterlengtede poeng. Det ser ut som om vi skal klare å banke Strømsgodset, Strømsgodset som ligger helt øverst på tabellen. Stemningen stiger merkbart etter som kampslutt nærmer seg. Men så, da det bare er to minutter igjenn, dundrer Strømsgodset ballen i nettet og stillingen er 1.1. En ellers rolig og sindig person som meg lar seg rive med. Dette er spennende. … Men der blåser dommeren i fløyta. og kampen er over. Vi var så like ved, men måtte nøye oss med uavgjort og ett poeng.
Ikke så verst det heller mot serielederen.