I går kveld, sånn litt over klokka 23 ringer telefonen. Det er Datteren. “Mamma, har du noe geie på bilalarmer?” Jeg roter rundt i hjernecellene, husker vi hadde bil med alarm en gang tidlig på 90-tallet, men noen inngående kjennskap til bilallarmer kan jeg ikke si at jeg har. (Jeg har mange gode egenskaper, men utpreget teknisk insikt har jeg aldri forsøkt å skryte på meg.) Men man er jo positivt interesert, så mitt svar blir “Tja… Hvordan det?” Jo Samboern fikk ikke skrudd av alarmen på bilen. Jeg ser nabolagets dem for seg. De leier en sokkelleilighet i et boligfelt fra 80 tallet. Store boliger fyller tomtene og husene står tett i tett i den stille veien. Huseieren er kanskje ikke av de mest tålmodige, heller litt hissig Jeg rekker raskt telefonen til Gamle Gubben Grå. Dette er helt klart hans områdefelt. Etter at far og datter har snakket sammen, dannes et litt annet bilde. Bilallarmen står ikke og uler. Men Samboeren ser at alarmen ikke skrur seg av når han trykkker på knappen slik at han kunne åpne bildøra og kjøre og hente henne på jobb.
Ok, jeg skjønner tegninga. Jeg tar bilnøkkel og lommebok og hiver meg i bilen mens Gamle Gubben Grå ringer Samboern. Jeg får med meg at Samboern trenger et nytt batteri til den boksen han skrur av allarmen med, og at det er et knappebatteri. Jeg kjører de 6 kilometrene ned til byen og den snaue mila videre til jobben til datteren. Henter henne og setter så nesa de to milene utover mot leiligheten deres. Stopper på en bensinstasjon, men det er mange typer knappebatterier. Det får Samboern fikse selv. Vel fremme ved leiligheten blir datteren sitte i byen og skravle. Ingen kan skravle som datteren og jeg, og nå er det lenge siden sist. Jeg tror det tok minst en time før hun endelig kom seg ut av bilen og jeg kunne sette nesa de drøye to milene hjem.
I morges, litt over 9 ringer telefonen igjenn. Det er datteren. Snart tid for jobb igjenn. Kan du kjøre? Allarmen er jo selvsagt ikke blitt fikset i løpet av natta, forståelig nok. Selvsagt. Jeg slenger på meg klærne. Kjører så samme tur som i går, men nå i omvendt rekkefølge. Da jeg slipper henne av utenfor jobben, sier jeg at hun bare må ringe hvis hun har problemer når hun skal hjem i ettermiddag.
Om en måned flytter det unge paret langt vekk. Til en annen kant av landet. Da er det ikke bare å ringe Mamma når det dukker opp problemer. Datteren sier at det må bli godt. Men, nei. Det blir ikke godt. Det er så godt å vite at vi er i nærheten. At vi er der hvis de trenger oss. Det err godt å kunne kaste seg i bilen og løse problemet. Det er mye verre å sitte lamgt unna og vite at de trenger hjelp og ikke kunne hjelpe.