Jeg har jobba turnus i 23 år nå. Kvelder, netter, helger og høytidsdager. Jeg trives med jobben min, har gode kollegaer og selv om vaktene kan være mer enn travle nok og jeg av og til har vært så sliten at jeg har sitti på vaktrommet eller helst i bilen, og grått mine modige tårer før jeg har klart å reidse hjem, ville jeg ikke byttet stilling med Bratten eller Støhre eller….. Jo foresten, helseminister kunne jeg tenke meg. da skulle jeg ordne opp med dette og hint!
Men altså tilbake til temaet, arbeid til alle døgnets tider og alle høytidsdager og aller helst oftere enn tredje hver helg. Vel, jeg har i alle år vært fleksibel og stillt opp når jobben har kallet. Og jeg har i lange perioder arbeidet langt oftere enn tredje hver helg. Jeg har ikke gjort noe av og være på jobb når alle andre har fri. Det kan være koselig å jobbe på høgtidsdager. Det som har vært sårt er at jeg ikke har vært sammen med mine kjære. Med barn og familie eller med venner.
Jeg var på jobb når datteren gikk sitt første barnehageskirenn, når sønn min stollt marsjerte gjennom gatene med korpset 17. mai og a familien var samlet for å feire min mors fødselsdag. Jeg led ingen nød på jobb, men jeg ville så gjerne være et annet sted. Det gjør noe med meg når unger i alderen 4 til 10 år pakker opp gaver i rasende fart julaften. Vi må jo bli ferdig før mamma skal på nattevakt. Eller når jeg snakker med mann og barn i telefo en sen julekveld. De mange mil borte hos svigerfamilien, jeg på flatseng i stua hos mine foreldre som insisterte på at jeg ikke skulle være alene julenatta selv om jeg arbeidet både julaften kveld og første juledags morgen.
Jeg hadde store problemer med å få byttet meg fri den søndagen jeg skulle være fadder for min yngste nevø, og det samme på min datters konfirmasjonsdag Men det gikk til slutt. Dagen etter mitt eget 40 års lag derimot var jeg lovd fri, men så ble det sykdom og sjefen sa jeg var ansvarlig for vakta. Så jeg dro på jobb. Det samme gjorde en kollega av meg søndag morgen etter å ha vært i barnebarnets brylupp halve natta.
En annen kollega forlot si tårevåte datter mens resten av familien feiret treårsdagen til datteren. Hun var beordret på vakt, og ingen andre kunne ta vakta. “Du er alltid på jobb, du Mamma” var treåringens avskjedshilsen som ga gjennlyd i hodet hennes hele vakta. Hun arbeidet fem av seks helger den sommerperioden.
Når Støhre og Bratten etterlyser mer fleksibilitet og kommer med sine sårende bemerkninger om stemorsbloster og samfunnsansvar spør jeg: Har dere noen gang arbeidet hver eneste helg hele juli måned? Har deres barn sittet med tårevåte kinn og savnet mammaen eler pappaen sin på julaften, 17. mai og skoleavslutninger?
Selvsagt ar vi klar over at dette ble en del av hverdagen da vi valgte yrket vårt. Og jeg mener virkelig ikke å klage. Jeg HAR verdens beste jobb. Men jeg håper at dere kunne respektere det arbeidet jeg gjør, de ofrene jeg og familien min gjør, til at dere ikke går ut åog forsøker å fremstille oss som late og arbeidssky
Kunne ikke ha vært mer enig. Jobber selv som bioingeniør på blodbank og det hadde ikke vært aktuelt med mer jobb en hver tredje helg, selv om det skjer at man jobber ekstra. Vi har travle jobber, hvor man ofte blir innkalt til ekstra eller forskjøvne vakter. Sykepleiere har en viktig og stolt jobb, så da synes jeg heller at man skal prøve å avlaste istede for å pålegge mer jobb.
jeg er så enig så enig!! og med en mann som jobber skift og stengte barnehager i helgene er det jo slik at vi må legge kabalen i forhold til barnepass,så vi har fri samme helg omtrent fire ganger i året,det handler jo ikke bare om arbeidstimer,stress og turnus,-men de reelle oppofrelsene vi må gjøre privat,-bare for å gjøre jobben vår! http://monstersnupp