Forrige søndag satt jeg meg ned forrann TV en. Det er ikke ofte jeg sitter og ser på TV, men denne kvelden dumpet jeg ned i sofaen sammen meg resten av familien..
Først så jeg 71 grader Nord. Jeg er ikke noe friluftsmenneske, ikke noe tøffing i det hele tatt, men jeg liker dette programkonseptet. Fysisk sterke mennesker som utfordrer sine egne grenser. Men hva gjorde tøffingene? Uffa seg og sutra. Gikk i hverandrres spor i stedet for å gjøre jobben selv, og en av tøffingene sa også at hvis han ble utklassa i den siste finaleøvelsen, ja da ville han grine!!!! Nei, det der er ikke mannfolk (eller kvinnfolk for meg) Man tar vinneren i hånda og takker for god kamp og gratulerer med seieren. Man sutrer ikke, men går på og gjør så godt en kan slik at det er ens egnekrefter og ens egen utholdenhet som gjør at en vinner.
¨Neste program var Farmen. Samme typemannfolk der. Sutring og konkuransetnstinkt som gikk mer med på å ønske at andre misslykkes enn at man selv gjorde det bra. Men heldigvis ingen grining. Det jeg reagerte mer på der var at mange var så utrolig skrytete over egne evner, kunskaper og prestasjoner. De burde holde forseg selv at de i egne øyne var så fantastiske, tøffe og uovervinnelige. Slikt skryt virker bare pralende. Tause menn som gjør så godt de kan, yter maks og vinner så jeg lite av.Bare pingler som var mer tøffe i kjeften enn når de skulle prestere.
Nei, Reality-helter er nok ikke heltene for meg.
Neste program var en døkumentar fra sykkelrittet Trondheim – Oslo. Sykkelrittet som er kallt den store styrkeprøven. Og i disse Birken og selvutviklingens tidsalder hvor en hver 40 -50 åring med respekt for seg selv går Birkenn og sykler den store styrkeprøven måtte det vel være en og annen tøffing. Dette er jo heller ikke ungdommen,men mannfolk i min egen generasjon. Nok en gang ble jeg skuffet. Det var en spm ikke hadde trent i regnevær og sutra som ei kjerringover at det var regn. Trodde et øyeblikk at han skulle saksøke arrangøren fordi regnet ikke fulgte hans antakelser og ønsker. Han hadde ikke en gangtatt med regnetøy. Snakk om dust. Proflaget på distansen hadde vel et tre ganger så stort støtte apparat som mannskap. Alle uhell ble rettet opp i av noen andre. Mammagutter som må ha putebeskttelse for å prestere. Blautfisker. Men sutring var det nok av i den gjengen og.Den eneste gruppa som imponertevar de tidligere straffedømte. De hadde en lagånd og en driv som var god å se, De ble mine helter denne kvelden.
Så jeg spør igjenn; Finn det ikke ekte Mannfolk der ute?
