Kom over en artikkel som slår fast at 28 % av oss har grått på jobb.  På arbeidsplassen min tror jeg andelen er langt høyere.

Jeg har kommet over mang en ny kollega som har gjemt seg litt bort, i garderoben eller på et sjalterom, og  de svelges hardt mens de forsøker febrilsk å skjule tårene som brenner i øyekanten.  Da pleier jeg å fortelle dem at de ikke er den første, og garantert heller ikke den siste som gråter på denne arbeidsplassen.
At det er lov å føle seg sliten, at man ikke strekker til, eller bare kjempe frustrert. 
Det er dessverre slik arbeidsdagen vår er noen ganger.

Jeg tror det er en styrke for en arbeidsplass at det gis rom for litt gråting i krokene. At det gis rom for å vise følelser. At det gis rom for å være menneske.