Husker dere i gode gamle dager? Ja, jeg er i det litt nostalgiske hjørnet i dag. Men altså i gode gamle dager, lenge før Kokkejævel visste hva en blogg var og i det minste ikke herjet på bloggtoppen. Da fantes det en toppblogger som het Sophie Elise.og jeg kunne skrive om toppbloggerne så mye jeg ville!
I går satt jeg og studerte leggene mine. Ja spesielt den høyre leggen. Den som har hele fire arr etter diverse operasjoner. To oppe ved kneet og to ved ankelen. Leggene var langt fra sommerbrune.
Det var langt fra en overraskende oppdagelse. Jeg har vel aldri opplevd å ha direkte brune legger. Hadde de bare satt inn stål i stedet for titan da de skrudde meg sammen, tenkte jeg litt oppgitt. Da kunne jeg i det minste opplevd å bli rustfarget på den høyre leggen.
Fælt så forfengelig denne kjerringa har blitt på sine gamle dager, forresten. Men sånn har det blitt etter at jeg har fått litt for god tid til å ligge og studere ødelagte kroppsdeler.
Så kom jeg på at jeg hadde lest et innlegg inne på bloggen til Heidi Rosander der hun testet selvbruningskremer. Kanskje jeg skulle skaffe meg en slik selvbruningskrem og oppleve å få brune legger for en gang skyld? Er det en sommer jeg skal ha brune legger må det være i sommer når leger og kollegaer på røntgen liksom må undersøke leggene mine med jevne mellomrom. De somrene de skjules bak langbukser og side kjoler er det jo ikke så nøye.
Et øyeblikk kom jeg til å tenke på en gang Mamma testet selvbruningskrem på 90-tallet. Hun var helt gul i huden, og jeg var et øyeblikk engstelig for at hun hadde fått gulsott eller på andre måter problemer med leveren. Men så la jeg merke til at det var et markant skille litt før hårfeste og bak ørene og kunne puste lettet ut.
Ville jeg som er naturlig nordisk blek med rød-skjær i håret risikere å bli mer gul/oransje enn brun?
Litt usikker på om Gamle Gubben Grå ville finne det så veldig sexy om kjerringa ble omgjort til ei gigantisk gulrot.
Først søkte jeg opp hvorvidt sånn selvbruningskrem var sunt eller direkte usunt. Vel jeg ble betrygget. Det farger kun de døde hudcellene ytterst i huden. Virket og som helsepersonell mente det var et godt alternativ til overdreven soling.
Så var det å finne ut hvilken selvbruningskrem jeg skulle benytte. Ikke lett å finne ut av. Men jeg fant en test fra 2020 på TV2 hjelper deg. Og der var Glød fra Sophie Elise en av vinnerne.
Gode gamle Sophie Elise tenkte jeg. Vi er jo nesten som gamle venner. Og dermed bestilte jeg både selvbruningskrem og en slik hanske til å bruke når jeg skal smøre på kremen. Settet var på tilbud. Fordi jeg bestilte varer for mer enn en viss sum, skulle jeg få en gave med på kjøpet sto det. Sophie Elise er jammen generøs og snill.
Allerede i dag lå pakka i postkassa – og det er i grunn veldig rart, for det er vel ikke postombæring på lørdager?
Vel når jeg ut på ettermiddagen fikk huset for meg selv tok jeg med meg Charlie Chihuahua og skred jeg til verket. Charlie fikk være med for at han ikke skulle klore riper i døra hvis han ble forlatt utenfor døra. Hadde ingen planer om å brune han.
Etter en god dusj og litt god skrubbing av hud var jeg klar til å starte prosessen. Det var bare leggene jeg hadde tenkt å prøve meg på. Kommer ikke til å løpe rundt i bikini i år heller, så da er det jo bortkasta å bruke selvbruningskrem på magen.
Vel leggene ble smart inn med den skummende selvbruninskremen. Sånn mousse de kaller. Fløyelsvotten bidro forhåpentligvis til at det ble sånn noenlunde jevnt. Det tror jeg ikke jeg finner ut før i morgen.
Blir det litt ujevnt får det ikke hjelpe, den leggen har litt ujevn farge fra før. Den har passert 50. Det er slik som kommer med åra.
I morgen er jeg blitt blekfet kjerring med brune legger som en spansk seniorita. (Eller snarere Seniora.). Dette blir spennende!
En gang var jeg ung. Verden lå for mine føtter. Jeg ser på bildet fra den gang da og lurer på hvor alle årene er blitt av. Det er da ikke så lenge siden…
Dette bildet er fra 1990. Studietur til Tyskland. 1990 er 31 år siden… 31 år er en evighet. Jeg er 31 år eldre nå enn jeg var da bildet ble tatt. Betyr det at jeg begynner å bli gammel?
1990 var året da Nelson Mandela ble løslatt fra fengsel. Vet de som er unge i dag hvem Mandela var? Og Augosto Pinochet som gikk av som president i Chile, har de hørt om han?
159 mister livet i brannen på Scandinavian Star. Jeg visste hvem noen av de var. Er det virkelig over 30 år siden?
I 1990 fikk kvinner arverett til den norske tronen. I 1990,da var jeg 25. Var ikke verden kommet lenger? Plutselig føler jeg meg som en museumsgjenstand fra et fjernt århundre.
1990 året da Sovjetunionen raknet, og Gro overtok regjeringen etter Syse. De som er 25 i dag har forhåpentligvis hørt om Sovjetunionen og om Gro, men har de hørt om Syse?
Har de hørt om Margareth Tatcher, som og gikk av det året og om Lec Walesa som ble president I Polen? Eller hva med Vaclav Havel i Tsjekkoslovakia? Har de i det hele tatt hørt om Tsjekkoslovakia?
Vi danset hele natta til Nothing Compares 2 U og lyttet til Another Day In Paradise.
Ketil Stokkan vant den norske Grand Prix finalen med Brandenburger Tor og noen for lengst glemt Italienere vant den internasjonale finalen.
I 1990 gikk vi unge på kino – sammen. Vi strømmet ikke film på hver vår lille skjerm. I store saler så vi filmer som Pretty Woman og Die hard 2. For ikke å glemme Døden på Oslo S og Kevin Kostner dom Danser med ulver.
Jeg var ung i 1990. Det er en evighet siden. Men inni meg er jeg fremdeles den samme jenta, bare litt klokere og med litt mer livserfaring.
Dagens Bunnblogger, B for B, er så lei av å være sliten støtt. Kjenner igjen følelsen. Eller jeg er mye bedre nå, har jo måtte tatt det litt med ro de siste månedene på grunn av ankelen. Man har jo “lov” til å ta det med ro når en har en brukket ankel. Samtidig slår det meg at det er mange her på blogg som er slitne og skulle ønske de hadde mer energi. Nesten unnskyldende ramser de opp alt de har gjort, og klager over at de er slitne og ikke orker alt de skulle ha gjort. For de burde jo ha rukket så utrolig mye mer.
Noen ønsker nok å fremstå som energiske, og vil sole seg i glansen og rosen over alt de rekker. Det er jo in og gir status å være travel Vet det. Har vært der. Og ja, jeg har innimellom noen dager som kan ta pusten av de fleste fremdeles.
Men de fleste som skriverom hvor slitne de er her på blogg, de er oppriktig frustrert over hvor slitne de er, over alt de ikke rekker, for de skulle gjort så mye, mye mer. Og så ramser de opp ofte ei liste av gjøremål som de har gjort som nesten tar pusten av meg.
Som B for B i går.
Hun hang opp noen plakater.
Henta ut et lydanlegg.
Var innom jobben en “snartur”
Solte seg
Leste bok.
Lette etter et gavekort. (Kunne sikkert vært skrevet opp flere ganger mellom alle de andre tingene)
Gikk tur.
Bada.
Samvær med nabo.
Bakte brød
Blogga
I tillegg gjorde hun sikkert slikt vi gjør hver dag. Lage mat, vaske opp, sette på en klesvask, vanne blomster… alle de tusen småtingene vi gjør hver dag og som ikke “teller”…
B for B klager over at hun har blitt så passiv, at tiltaket har stukket av. Vel, jeg er imponert.
Det burde B for B være og. Sjekk lista di en gang til B for B, det er faktisk ikke så rart om du er litt sliten.
Som jeg har skrevet om mange ganger før elsker jeg det pulserende, travle livet når kalenderen er full og livet går i hundre. Tillitsvalgt om dagen, politiker om kvelden og radiograf om natta. Litt satt på spissen, men jeg sjonglerte avtaleboka så jeg fikk med meg alt. Jeg elsket det livet jeg levde, og det gikk greit lenge…
Så begynte jeg å henge litt etter med alt jeg skulle gjøre.
Det første som ble nedprioritert var venner. Jeg hadde aldri tid til en kaffekopp når de ringte og spurte.
Til slutt ringte de ikke lenger. Jeg merket det knapt, var bare glad for å slippe det “maset”. Jeg var en travel kvinne, hadde ikke tid til kaffeslabberas midt i uka – eller i helgene.
Det neste som ble nedprioritert var hytta. Jeg hadde aldri tid til å dra dit. Godt når Gamle Gubben Grå og guttene dro av sted. Det ble roligere her hjemme, og jeg kunne få lest noen sakspapirer eller “sneket” meg på jobb og fått unna noe tillitsvalgtsarbeid som ventet.
Så ble Drømmehuset, hjemmet vårt, nedprioritert.
Først det lille ekstra, som å rydde det skapet, kottet eller rommet hvor ting hopet seg litt opp eller ble gjemt unna hvis noen kom på besøk. Vi har vel alle noen slike “gjemmesteder”: Men man må jo rydde der og, av og til.
Etter hvert var det mer og mer som ble skjøvet på. Flere og flere rom hvor jeg ikke ville slippe inn gjester, ikke det at det var så mange gjester. Jeg hadde ikke tid til slikt. Jeg hadde knapt tid til å være hjemme i Drømmehuset selv.
Til slutt møtte jeg veggen med et smell. Jeg hadde ikke mer å gi. Ikke noe var gøy lenger. Jeg var bare sliten, sliten og søvnløs med dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk. Ikke orket.
Jeg prøvde å komme tilbake til det livet jeg elsket. Men det gikk ikke. Jeg prøvde virkelig, og jeg kjempet hardt, for det var slik jeg trodde livet skulle være. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fikset det travle hektiske livet med full avtalebok, ja da var jeg mislykket.
Nederlagsfølelsen var stor da jeg innså at jeg ikke fikset det.
Men så begynte jeg langsomt å klare og gi slipp på den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke rakk. Jeg begynte i stedet å fokusere på det jeg fikk gjort. I stedet for å ligge våken å tenke på alt jeg burde ha gjort, tenker jeg gjennom hva jeg har gjort.
Jeg lærte meg at jeg kunne dra på hytta og bare synke ned i en stol med ei god bok uten dårlig samvittighet. Hyttetur behøver ikke bety lange fjellturer eller timer med beisekosten.
Når jeg gjør noe der oppe nå, er det fordi jeg har lyst. Ikke fordi jeg må.
Og ja det er mye jeg har fått lyst til å gjøre og som da har blitt gjort fordi det er gøy.
Sånn er det i Drømmehuset og.
Hvis det å vaske vinduene føles som et ork i dag, ja da utsetter jeg det til en dag jeg føler for at i dag har jeg virkelig lyst til å gå på med klut og såpe. For de dagene finnes.
Så kan jeg heller bake, eller drive ute i hagen eller bare dra på torget og spise is den dagen hvis det er det som føles rett.
Selvsagt er det ting som bare må gjøres til bestemte tider. Jobb og politiske møter kan ikke utsettes til en dag jeg føler for det. Men alt det andre, føl litt etter hva du virkelig har lyst til der og da.
Så B for B og alle dere andre som er slitne hele tiden og som ikke orker noen ting. Vær fornøyd med det du klarer. Sett opp lista over alt du får gjort i stedet for alt du ikke rakk.
Gjør det du føler for, ikke det du tror forventes av deg.
Og innse at en kaffekopp på trammen, et bad i et stille skogsvann eller en lur under pelspleddet på sofaen kan være like viktig som nyvaskede vinduer og striglede blomsterbed.
Kan man forelske seg i en sitronpresse? Usikker, men jeg har i hele sommer latt meg fascinere av denne sitronpressen. Den tilhører serien Siri fra Hadeland glassverk. Hver gang den har dukket opp på en reklame nær meg har jeg liksom stoppet opp og beundret den. Jeg aner ikke helt hva det er, men enkelte ting har den effekten på meg.
I går da jeg var på Hadeland måtte selvsagt denne skjønnheten være med hjem.
Den oransje Tuppervare-sitronpressa jeg kjøpte tidlig på 90-tallet skal få avløsning, eller få flytte til hytta. Jeg fikk ikke lov til å kaste sitronpressa til Gamle Gubben Grå, en sånn praktisk sak i stål og to armer som en nøtteknekker. Kokken skjønte heller ikke hva som var så fantastisk med ei sitronpresse i glass, selv om det var en tidløs design.
Siri-serien fra Hadeland Glassverk er signert den norske glassdesigneren Willy Johansson. Serien ble lansert i 1954. Nå relanserer Hadeland Siri-serien.
Willy Johansson var ansatt ved Hadeland Glassverk i over 40år. Han var tredje generasjon glassarbeider. Han er og designeren bak glass-serier fra Hadeland som Tangen, Lord og Oslo.
Sitronpressa var ikke det eneste som ble med hjem fra Hadeland i går. Det ble også disse knivene. fra Øyo. Jeg falt helt for de kobberfargete detaljene. De skal få være med på hytta. Vil stå fint til alt det andre vi har i kobber der oppe..
Dette var ikke de dyreste knivene. 199,- kroner for hele settet med tre kniver. Gamle Gubben Grå mener de er mer enn bra nok til hyttebruk. Nå må jeg bare få tak i ei magnetlist til å ha på veggen der oppe. For kniver trives ikke i skuff, og disse skjønnhetene må synes.
Jeg er veldig glad I is og i år har iskrem I boblevaffel hos Kirkens Bymisjon på torget blitt en klar favoritt.
I går var Gamle Gubben Grå og jeg på Hadeland Glassverk. Der har de et spisested som heter Vaffelhuset, og i sommer har de også reklamert med boblevaffler med is. Og disse boblevafflene var en av grunnene til Hadeland turen i går.
Vi var på Hadeland litt over 10 og var ferdig med våre ærend kvart over 11, og satte så kursen mot den hyggelige uteplassen forran Vaffelhuset. Det var ikke greit. De åpnet ikke før 12 fikk vi beskjed om. Så da var det bare å vente. De andre spisestedene på Hadeland Glassverk var åpne, men jeg hadde lyst på boblevaffel.
Klokka ble 12 og vi kunne endelig få den etterlengtede kaffekoppen og isen. Den deilige duften av nystekte vafler smøg seg ut av de åpne vinduene og Gamle Gubben Grå stillte seg opp i køa som raskt dannet seg på trappa. Jeg gledet meg og tenkte ut med hvilken bakgrunn jeg skulle fotografere dette mesterverket av en iskrem når den dukket opp.
Så kom Gamle Gubben Grå med iskremen. Og desverre må jeg fortelle at det ble dagens nedtur. Se bare her.
Dette var iskremen Gamle Gubben Grå kom ut igjen med. I rettferdighetens navn skal jeg innrømme at jeg har fjernet en liten kjærlighet på pinne pakket inn i celofan og spist en skummfrosk da dette bildet ble tatt.
Litt forskjell fra den boblevaffel isen jeg er vant til på Kirkens Bymisjon.
Nei vi klaget ikke. Det er ikke de som står der som bestemmer hvor mye eller lite is som skal være i en vaffel. Vi koste oss med kaffen og isen, og vet at heretter er det Kirkens Bymisjon som skal oppsøkes når trangen etter boblevaffel is blir for stor. Billigere er drn og der.
Jeg elsker å starte dagen litt rolig. Står gjerne opp litt tidlig for å få litt rolig tid med blogging, radio og en tekopp. I dag morges kom det en melding på radioen som fikk det til å gå kaldt ned over ryggen min, og som gjorde meg utrolig trist.
60 prosent av 3.693 pleieansatte på 100 norske sykehjem sier at de minst én gang har begått vold, overgrep eller forsømmelser mot sykehjemsbeboere, ifølge en studie.
Det er ikke en hvilken som helst kilde radioreporteren refererer til, men en pressemelding fra Helse- og Omsorgsdepartementet.
60 prosent innrømmer at de selv har begått vold, overgrep eller forsømmelser mot sykehjemsbeboere som er noen av de svakeste og mest rettsløse vi har i samfunnet vårt.
60 prosent innrømmer at de selv har….
Hvor mange er det som innerst inne vet at de selv har begått slike handlinger, men som ikke angir seg selv – selv ikke i en anonym spørreundersøkelse? Jeg vil anta at det finnes noen som ikke innrømmer egen brøde.
76 prosent av pleieansatte har observert en kollega begå slike handlinger.
Hvor mange slike handlinger blir begått når det ikke finnes noen vitner?
Ingen andre vitner enn en gammel sykehjemsbeboer, hjelpetrengende og som regel dement. Du må være ganske hjelpetrengende for å få plass på sykehjem i våre dager.
Hvem vil vel tro på en gammel dement beboer hvis hun prøvde å rapportere om vold, overgrep eller forsømmelse?
Ville det lønne seg for den gamle å “sladre”?
Hva ville skje neste gang pleier og beboer var alene?
Kun 9,6 prosent innrømmer å ha utført fysisk vold mot beboere, men 23,2 prosent har observert kollegaer utøve fysisk vold mot beboere en eller flere ganger.
Fysisk vold er i rapporten definert som Bruk av fysisk makt som kan resultere i akutt eller kronisk lidelse, fysisk skade, smerte, funksjonshemning, nød eller død. Dette er forklart i forskernes kalde språk Kan omfatte, men er ikke begrenset til handlinger som å slå (med eller uten gjenstand eller våpen), bite, lugge, sparke, kvele, riste, brenne, upassende bruk av medisiner og misbruk av tvang/makt.
Pleiepersonell som slår gamle pleietrengende mennesker med gjenstand eller våpen. (Her regner jeg med at både stokk og krykker defineres som våpen, og håper at man ikke mener det vi til vanlig ser på som våpen. For det finnes vel ikke våpen inne på norske sykehjem?). Et hvert slag er et slag for mye.
Jeg håper bitt-skader er mest vanlig mellom beboere. At det ikke er så veldig mange pleiere som biter pasientene sine, men jeg ville ikke bli overrasket om det forekommer. Et bittmerke ville være enkelt å gi en annen beboer skylda for. Er jeg kald og kynisk? Kall meg heller realist.
Lugging og brenning, og ja det forekommer nok. Både med og uten forsett.
Jeg håper det er de færreste pleiere som sparker eller kveler pasientene de er satt til å ivareta. Men jeg er ikke så blåøyd at jeg ikke tror at det forekommer.
Risting, upassende bruk av medisiner og misbruk av tvang/ makt er jeg overbevist at forekommer oftere enn de fleste av oss tror.
40,5 prosent innrømmer at de selv har utøvd psykisk vold. 62,4 prosent rapporterer at de har sett kollegaer utøve psykisk vold mot beboere.
Nesten halvparten innrømmer at de selv har utøvd psykisk vold. Godt over halvparten rapporterer at de har sett kollegaer utøve psykisk vold.
Psykisk vold er i rapporten definert som Verbal eller ikke-verbal atferd som kan resultere i en følelse av psykisk smerte, frykt eller nød. Forklart som kan omfatte, men er ikke begrenset til ydmykelse, latterliggjøring, umyndiggjøring, trusler, trakassering og isolering/bli fratatt frihet.
Det er hjerteskjærende å tenke på at våre eldre kan bli slått, sparket og lugget. Men det er ikke noe bedre å tenke på at de kan bli ydmyket, trakassert og blir fratatt frihet.
Som dere ser av rapporten er psykisk vold langt mer vanlig enn fysisk vold.
Og mens jeg kan forstå, forstå men ikke unnskylde, at en utslitt pleier i ren utmattelse og fortvilelse kan nesten i refleks ty til fysisk vold i “kampens hete”, har jeg overhode ingen forståelse for bruk av psykisk vold. Å ydmyke, latterliggjøre, true eller trakassere pleietrengende mennesker man er satt til å ivareta finnes det ingen unnskyldninger for. Ingen!!
For psykisk vold foregår ikke som en ren impulshandling. Det må en god runde innom hjernen for å klare latterliggjøre, true eller trakassere noen.
1,1 prosent innrømmer å ha utøvd økonomisk eller materiell vold. 2,1 prosent melder at de har sett kollegaer utøve slik vold.
Økonomisk eller materiell vold er definert Ulovlig, uautorisert eller feil bruk av en eldre persons ressurser, eller intensjonell ødeleggelse av materielle ting av betydning. Det er forklart av forskerne som Kan omfatte, men er ikke begrenset til stjeling av penger/eiendeler, forfalsking av verdipapirer, frata en eldre person rettmessig tilgang til, informasjon om eller bruk av personlige ressurser som penger, eiendeler og eiendom
1,1 prosent er ikke en høy prosentandel. Men det betyr at 40 personer innrømmer å h begått en straffbar handling. Det finnes ingen formidlende omstendigheter som kan brukes til å forsvare tyveri fra gamle, syke og pleietrengende. Og mens psykisk vold gjør meg sint, ja så gjør tyveri fra hjelpeløse beboere på sykehjem meg beint ut forbanna.
0,4 prosent innrømmer å ha forgrepet seg seksuelt på beboere. 1,6 prosent melder at de har sett kollegaer forgripe seg.
Å forgripe seg seksuelt er i denne rapporten definert som Tvungen og/eller uønsket seksuell interaksjon (berøring eller ikke berøring) av noe slag med en eldre person. Her blir selv forskernes vitenskapelige forklaring for sterk kost for meg. Kan omfatte, men er ikke begrenset til tvungen og/eller uønsket berøring, uberettigede og/eller smertefulle prosedyrer relatert til kjønnsorganer, ikke-kontakthandlinger av seksuell karakter som å tvinge noen til å se pornografisk materiale, verbal eller atferdsmessig trakassering, og handlinger av penetrerende karakter; oralt, vaginalt eller analt.
Her orker jeg ikke kommentere. Jeg blir rett og slett kvalm.
Det siste rapporten tar opp er forsømming. Hele 46,9 prosent sier at de har sett kollegaer forsømme seg. Forsømmelse er definert som Mangelfull eller unnlatelse av å beskytte en eldre person mot skade eller å oppfylle grunnleggende pleie og omsorgsbehov, fra formelle eller uformelle omsorgsgivere. Forskernes forklaring på hva som ligger bak definisjonen. Kan omfatte, men er ikke begrenset til medisinsk behandling, ernæring, hydrering, hygiene, klær og/eller andre grunnleggende aktiviteter i det daglig.
Igjen føler jeg på sorg, sinne og fortvilelse. For jeg vet at dette er hverdagen ved i det minste noen sykehjem. Det har jeg erfart da jeg jevnlig besøkte noen på sykehjem.
Noen av dere som leser bloggen min jevnlig og som arbeider i eldreomsorgen har før nærmest beskyldt meg for løgn når jeg har kritisert forholdene ved enkelte sykehjem tidligere. Dette er en rapport NTU har utført, og som presenteres av Helse- og omsorgsdepartementet. Link til hele rapporten, finner du her. Den er bare på 30 sider, og er relativt lettlest.
Samtidig vet jeg utmerket godt at dette ikke tegner det fulle og hele bildet av norske sykehjem. De aller fleste som arbeider der er gode og trygge helsearbeidere som utøver god omsorg. Noen av dere er engler i hvitt som gir langt mer enn man kan forvente.
Jeg vet og at det er mange helsearbeidere som går hjem fra vakt og føler på dårlig samvittighet for de forsømmelsene som har blitt gjort på jobb den dagen. For alle de tingene de ikke rakk å gjøre, for alt tiden ikke strakk til og alle gangene de måtte fly videre uten å få gitt den omsorgen de ønsket å gi. Jeg har arbeidet i helsesektoren i 30 år. jeg vet hva en travel vakt er. Noen ganger rekker man ikke alt.
– Ingen skal oppleve frykt for å bli utsatt for vold og overgrep, og alle har rett på en trygg og god eldreomsorg. Regjeringen arbeider for et trygt samfunn med gode tjenester og god livskvalitet for alle. En av samfunnets aller viktigste oppgaver er å beskytte sine borgere, og det at mennesker blir utsatt for vold og overgrep angår oss alle. Dessverre viser undersøkelsene til Aftenposten og NTNU at utfordringen er enda større enn vi tidligere hadde trodd. sier Helseminister Bent Høie.
Det holder ikke, kjære Helseminister. Dette skjer på din vakt, og som den høyeste sjefen er det ditt ansvar å komme med noe annet enn fine ord og beklagelser over at du ikke visste hvordan ståa er i det helsevesenet du er satt til å ha ansvaret for. Ansvarsfraskrivelse kler ingen, aller minst en minister.
En avdelingsleder på en sykehjemspost kommer ikke langt ved å si at Dessverre er problemet med at de ansatte utøver vold mot beboerne enda større enn vi hadde trodd. Hvor lenge tror du den sykepleieren vil forbli avdelingsleder? Hvorfor er ansvarsfraskrivelse en farbar løsning for den øverste ledelsen?
Selvsagt har ministeren og regjeringen løsning på hvordan de skal få redusert volden i norske sykehjem. Jeg må innrømme at jeg og har noen ideer om hva som kunne bidra. Merkelig nok, eller kanskje ikke fult så merkelig, har vi ikke de samme verktøyene, de samme løsningene på listene våre.
Her er lista til Høie og regjeringen.
systematisk oppmerksomhet på tema,
systematisk arbeid med avvik og rutiner,
opplæring og kursing,
personsentrert omsorg og
organisatoriske grep
For meg som har arbeidet mange år i helsevesenet, som er tillitsvalgt og er helsepolitiker blir jeg ikke overrasket over punktene. De er som forventet, og ligner mye jeg har hørt før. Men jeg tror ikke de kommer til å løse utfordringene.
Tar man seg tid til å lese hele rapporten står det mye der som understøtter mine teorier. Et forebyggende tiltak kan være å identifisere og forstå risikofaktorer relatert til pleieansatte, inkludert deres generelle holdninger til eldre personer med eller uten demens leser jeg i rapporten. Dette er noe jeg ville ha prøvd å kartlagt allerede i et jobbintervju hvis jeg var leder.
I norske sykehjem har over 80% av beboere demens, og mange utviser aggressiv adferd relatert til sin diagnose. Aggressiv adferd er ofte et uttrykk for uoppfylte behov, og avgjørende for å håndtere dette er å forstå betydningen bak, derav trenger ansatte økt kunnskap og kompetanse.Jeg tror slik kunnskap er en del av pensum både for helsefagarbeidere og sykepleiere. Kunne man da ikke si at man ønsker å øke andelen ansatte med fagutdannelse? Det er en alt for stor andel ufaglærte ved våre sykehjem.
Det er nødvendig med et tilstrekkelig antall ansatte på hver vaktstår det i rapporten.
Det tror jeg er en nøkkelfaktor. Mange nok til at man kan drifte på en forsvarlig måte vil nok få ned antall forsømmelser. At man alltid har mulighet til å være to i stell når det er nødvendig ville nok bidra til mindre fysisk vold og kanskje og redusere andelen av seksuelle overgrep.
Fokusgruppeintervju med avdelingsledere i sykehjem indikerer at vold, overgrep og
forsømmelse mot beboere i er et oversett pasientsikkerhetsproblem. Lederne var ikke kjent
med begrepene vold, overgrep og forsømmelser, men etter å ha blitt presentert for stikkord fra
definisjoner, kom de opp med eksempler på hendelser de mente var skadelig for beboerne. Selv om
hendelsene ble beskrevet som skadelig, ble de samtidig også forsøkt rasjonalisert og unnskyldt.
Til tross for at lederne fortalte om episoder der ansatte hadde begått hendelser av vold, overgrep og
forsømmelser, var det vanskelig for dem å innrømme at det kunne skje. Og det ble sett på som utenkelig.
Lederne ønsket heller å snakke om vold fra beboeren mot ansatte, noe de mente var et stort problem. Når ansvarsfraskrivelsen og fornektelsen begynner så langt nede i ledelseshierarkiet e det ikke rart at Helseministeren ikke er informert eller har vært klar over situasjonen. Det er fortsatt bare en forklaring og ikke ment som en unnskyldning.
Lederne mente at vold, overgrep og forsømmelser er underrapportert, og pekte på det gjeldende avviksmeldingssystemet som et hinder. Likevel mener Helseministeren at økt fokus på avvik er det som skal til. Skulle nesten tro han ikke hadde lest hele rapporten. Den er bare på 30 sider. Helt overkommelig.
Jeg tror at kulturen ved det enkelte sykehjem, den enkelte avdeling har mye å si. Det samme sier rapporten. Kulturelle faktorer kan dreie seg om oppfatninger om hva vold, overgrep og forsømmelser er og/eller om en har en oppgaveorientert kultur der det er viktigst å få oppgavene unna selv om det kan bety at beboerne blir behandlet litt «røft» og at det brukes makt.
I følge lederne kunne en lojalitetskultur ansatte imellom gjøre det vanskelig å skulle rapportere hendelser der kolleger var involvert. Hvis slike episoder ble rapportert, skjedde det gjerne muntlig og ikke ved bruk av avviksmeldinger.
Fysiske, seksuelle og økonomiske overgrep ble sett på som mest alvorlig, likevel ble disse ikke rapportert bare på mistanke, en ville ha klare bevis på at det hadde skjedd.
Psykiske/emosjonelle overgrep ble også sjelden rapportert fordi det var vanskelig å identifisere. Forsømmelser ble imidlertid oftere rapportert, spesielt når disse kunne knyttes til faktorer utenfor ansattes kontroll, som underbemanning.
Og da spør jeg meg, hva gjør lederne når de får gjentatte avviksmeldinger på forsømmelser på grunn av underbemanning? Sørger de for å øke bemanningen opp til et nivå som sikrer forsvarlig drift slik at man unngår forsømmelser?
Bare få av lederne hadde rapportert videre eksternt til andre myndigheter. Så hva er vitsen for en ansatt å melde avvik hvis avviket stopper hos nærmeste leder uten at noe skjer?
Går man enda et hakk opp i lederhierarkiet til de som leder hele sykehjem leser jeg bak mange fine ord. På organisasjonsnivå var de viktigste løsningene på utfordringene med vold, overgrep og forsømmelser å tilpasse seg tilgjengelige ressurser. Tydeligere kan det vel ikke sies at det er pengene som rår og at det å holde seg innenfor gjeldende budsjett er viktigere enn beboernes sikkerhet og trygghet.
Forskerne har og sett på pårørendes opplevelser og vurderinger knyttet til vold, overgrep og forsømmelse av eldre pasienter i sykehjem. Der er ikke delprosjektene publisert ennå. Rapporten har med seg noen av funnene, men siden dette blogginnlegget er mer enn langt nok, tror jeg jeg sparer det til de to delprosjektene blir publisert.
Jeg vil oppsummere med at min konklusjon på hva som kan bidra til å redusere vold, overgrep og forsømming i norske sykehjem ikke er mer rapportering og fokus på avvik som likevel ikke vil bli meldt.
Min løsning er å øke grunnbemanningen. Satse på bruk av fagutdannede ansatte og luke ut de ansatte som aldri burde arbeide innenfor helse- og omsorg.
Og så burde man arbeide med kulturbygging. Sterke ledere som viser i handling så vel dom i ord at her er vi for å ivareta beboernes behov.
“Pasienten i sentrum” og “I trygge hender” er noen av de målene vi arbeidet mot i helsesektoren en gang. Nå heter det “Godt nok.” Det er kanskje på tide å pusse støv av de gamle målsetningene?
Dere som følger med på blogg.no har sikkert lagt merke til bloggen til Nesfotballen, og i dag er det nettopp denne bloggen som er Dagens Bunnblogger.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har klikket meg inn på denne bloggen tidligere. Jeg er ikke så veldig interessert i fotball. Og da blir fotballen på Nes i Akershus heller ikke så veldig interessant.
Det innlegget jeg skal kommentere er en serie filmklipp fra vårens siste G9 kamp mellom FUVO og Hvam.
Jeg klikker meg ikke inn på filmklippene. Jeg har aldri vært fotballmamma, men jeg vet at G9 står for gutter 9 år. Og ja, å se glade barn kose seg på den grønne matta kan jeg i grunn like. Men dog, så interessert er jeg ikke.
Jeg har en stund lurt på hva FUVO står for i overskrifter på denne bloggen. Nå googler jeg det. Det står for Funnefoss Vormsund Idrettslag.
Googler Hvam og jeg. Det er et annet idrettslag i Nes. Altså har det vært et lokalt oppgjør i 9-års klassen.
Glade barn som endelig får boltre seg på fotballbanen igjen. Men kanskje ikke den mest interessante bloggen for den gemene hop?
For de som lurer på bildet er det fra Jevnaker stadion, knipset en gang jeg gikk forbi området på tur for mange år siden. Jeg skal ikke ha på meg at jeg har vært på fotballkamp.
I dag tok Gamle Gubben Grå og jeg turen til Hadeland Glassverk. I fjor hadde de Leonard da Vinchi utstilling. Året før hadde de utstilling med Van Gogh. I år er det Monet. Det er flott å stå og se den interaktive utstillingen hvor bildene kommer i rekke og rad rundt i en stor sal. Der gjør et mektig inntrykk, men det er ikke noe for beinet mitt for tiden. Så vi droppa å kjøpe billetter til utstillingen i år. Men selv om jeg ikke fikk med meg Monet, klarte jeg ikke å stå i mot fristelsen til å snike meg med på ett av bildene hans.
Eller, jeg måtte jo få Gamle Gubben Grå til å ta et par versjoner når vi først var i gang. Det er ikke hver dag kjerringa får sneket seg med i et berømt kunstverk.
I dag morges i det sola var i ferd med å bryte gjennom skylaget satt jeg og funderte over et av livets mange store spørsmål. Hva skal vi ha til middag i dag. Det er min tur til å både bestemme og lage middag. Hele meg følte for å gjøre det enkelt. Det er sjelden jeg strutter av energi og tiltakslyst så tidlig på morgenen. Valget sto i mitt hode mellom Grandiosa eller Peppes Take Away. Helte mest mot Peppes.
Gamle Gubben Grå vartet opp med helstekt oksefilet i går. Det var nydelig! Mandag lagde han hjemmelaget laksegrateng. Det var så mye at han varmet opp restene til middag på tirsdag.
Etter tre dager hvor Gamle Gubben Grå har stått på kjøkkenet og servert god og næringsrik mat fra bunnen av er det min tur til å imponere i dag. Jeg vurderer Grandis eller Peppes. Der har vi oss to i et nøtteskall.
Å banke en kyllingfilet flat klarer jeg. Kan få ut litt innestengt aggresjon der.
Salte og pepre og vende i hjemmelaget griljermel. Knuste opp noen havrekjeks til mel i blenderen i går. (Må jo lage min egen vri på retten og bruke det jeg har.)
Da kan jeg servere Tomater som jeg bakte her om dagen og la på olje ved siden av.
Jeg har ikke salvie i urtehagen, så jeg bytter ut salviesmøret med litt annet kryddersmør. Basilikumsmør, kanskje? Får se hva det er mest av i urtehagen.
Jeg vet ikke hva borlottibønner er, så jeg går for sukkererter. Skulle gjerne sagt fra egen kjøkkenhage, men det har jeg ikke i år.
Men salat har vi i kjøkkenhagen, så da pynter jeg det med litt salatblader fra egen hage.
Tror også jeg vil ha litt ris ved siden av.
Se der! Takket være Dagens Bunnblogger blir det ordentlig middag i dag og. Så håper jeg Gamle Gubben Grå lager dessert Jeg har lagt en oppskrift på Parfait med hvit sjokolade strategisk på kjøkkenbenken. Det er lov å håpe….
Jeg bladde gjennom noen gamle aviser i går og kom over en kronikk i Aftenposten søndag 20. Juni. Den var som skrevet til meg. Den het Råd og vink til aspirerende stortingspolitikere. Det er klart jeg måtte lese den. Hvis Rødt gjør et aldeles fantastisk valg her i Buskerud og får inn to mandater, ja da kan jeg smykke meg med tittelen Stortingspolitiker om få måneder. Hvis vi gjør et litt godt valg og “bare” får inn en, blir jeg vararepresentant Klart en slik kronikk vekker interesse.
Kronikken er skrevet av Marianne Marthinsen. Hun har vistnok sittet på stortinget for Arbeiderpartiet i 16 år. Jeg tror aldri jeg har hørt om henne, eller ikke festet meg med henne. Litt rart, for det kan virke som om hun har en viss tilknytning til mitt nærområde. Hvorfor skulle bestefaren hennes ellers ha regnet medlemskap til henne i Ringerike boligbyggelag da hun ble født? Jeg mener selv om det var stor optimisme rundt Ringeriksbanen også for 40 år siden, så var vel den optimismen da som nå mest lokal?
Hvor mange av de 169 stortingspolitikerne er det egentlig som liksom forsvinner litt i massen? I kommunestyret for eksempel er det nok av folk som aldri er på talerstolen. Jeg har sett representanter sitte opptatt med å sjekke bruktbiler på finn mår de heller burde fulgt med på debatten. Og før sakspapirene ble digitale var lyden av konvolutter med sakspapirer som først ble sprettet i kommunestyresalen ganske vanlig. Er det slik med våre fremste folkevalgte og? At de knapt leser sakspapirene, stemmer i tråd med det de sterke stemmene i partiet bestemmer og ellers prøver å gjøre minst mulig ut av seg?
Både Gamle Gubben Grå og jeg er relativt samfunnsengasjert. Litt på hver vår måte. Men vi følger kanskje mer enn mange andre med på hva som skjer i politikken. Hvor mange av stortingets 169 representanter har vi ikke festet oss ved? Jeg finner frem lista over de som er representanter i dag. Av de er det 113 ingen av oss kjenner til. Altså rundt 2/3. Det synes jeg er litt skremmende. Jeg synes vi burde kjenne til i det minste halvparten. Hadde jeg fått den tilliten og fått et slikt verv, ja da hadde det blitt lagt merke til.
Denne Marianne forteller at da hun ble valgt inn på stortinget var det fremdeles personsøkere og tre timers pause for en middagslur på kontoret som gjaldt. Hun har erfaring og kunnskap som hun deler villig, og jeg suger til meg lærdom.
Hun skriver om aktiviteter som har null praktisk betydning, men som gjennomføres fordi det er parlamentarisk skikk og er nedfelt i grunnloven. Jeg har stor respekt for grunnloven og tror jeg ville like slike aktiviteter. Selv om jeg blir litt nysgjerrig på hva hun mener.
Marianne er snill og gir eksempler. Ett av de er at man må stå i 20 minutter å høre på kongen lese en tale han ikke har skrevet selv. Jeg regner med det er trontalen hun viser til.
Under åpningen leser Kongen trontalen “..hvori han underretter det om Rigets Tilstand og de Gjenstande, hvorpaa han især ønsker at henlede Storthingets Opmerksomhet.”, jfr § 74 i Grunnloven.
Vel, kongen er vel ikke den eneste i den salen som ikke skriver talene eller innleggene sine selv… Og selv om kroppen ikke er helt topp ville jeg klart å stå og høre på kongen i 20 minutter en gang i året. Gjennom et langt arbeidsliv har det nok vært flere møter som har vært mer bortkastet tid enn det.
Litt mer unyttig er det kanskje å måtte møte opp i salen hver morgen for å bli talt slik at møtet kan bli satt i gang, selv om de ikke skal være med på møtet. Men det jeg lurer på da er hvorfor de ikke skal delta på møtet. Er det ikke derfor de har blitt valgt inn på Stortinget? Er det ikke det de får en million i lønn for. Hva er lovlig forfall fra møtet når de er der og har blitt telt? Og siden jeg har mest håp om en varaplass hva er gyldig forfall slik at varaen blir kalt inn?
Det er sjelden at alle er til stede under en debatt. Leser jeg på stortingets hjemmeside. Det er fordi saksbehandlingen i Stortinget samtidig foregår i fagkomiteene og partigruppene. Gjennom arbeidet i komiteene får representantene særlig innsikt i enkelte fagområder som for eksempel helse, miljø eller utenriks.
Debattene i stortingssalen kan foregå parallelt med komitémøter og annet politisk arbeid. Representantene kan dessuten følge debattene via nett-TV på sine kontorer. Regner med at det ikke er dnskk om kontorfellesskap og free-seteing der I gården som i resten av offentlig sektor.
Når en sak debatteres i Stortinget, deltar derfor primært medlemmene av den ansvarlige fagkomité.
Under enkelte debatter er allikevel stortingssalen relativt full. Det gjelder særlig trontaledebatten og finansdebatten. Disse debattene ønsker de fleste representantene å delta i, fordi regjeringens hovedprioriteringer debatteres.
Jeg synes jo det er litt urovekkende at debatteres og møter i komiteene foregår samtidig. Samtidig kan jo ikke alle ha like mye kunnskap om alle områder, så kanskje er det en god ordning.
Litt mer spennende er det å tenke på hva som skal til for at jeg faktisk må møte på stortinget i løpet av de neste fire årene. Altså å bli representant hadde vært kult, men virker litt vel utopisk. To representanter fra Rødt fra Buskerud! Vel, for å tro på det må du være enda mer optimist enn meg, og det skal jo litt til. Realisten i meg sier at vi må se på det som utfordrende nok å få inn en fra Buskerud.
Klarer vi det derimot er muligheten for at jeg blir innkalt som vara en eller flere ganger i løpet av de neste fire årene. Korte permisjoner er relativt vanlig.
Det virker ut fra Marianne sin beskrivelse som om det er kjedeligere på stortinget nå enn i “gamle dager”. Middagsluren er borte, det er de lange debattene og. Folk oppfører seg høflighet og voteringene foregår ikke midt på natta men til avtalte tider. Det å være stortingspolitiker har blitt mer og mer likt det å ha en vanlig 9 til 4 jobb. Ja bortsett fra lønna, den lange ferien og muligens en del frynsegoder.
Marianne skriver videre at det kan være lurt å tenke gjennom på forhånd hva du ønsker å oppnå på stortinget, hva du brenner for. Hva som skal stå igjen etter deg.
Vel det vet jeg! Skulle jeg få en fast plass ville målet mitt være å få lagt ned de regionale helseforetakene, gjerne reformert hele foretaksmodellen og sørger for at ressursene ble brukt på pasientbehandling i stedet for glavalag med ledelse og administrasjon.
Og så ville jeg ha ønsket at jeg ble husket som en politiker med klar og tydelig tale som jobbet hardt for de tingene hun tror på.
Marianne kommer så med noen ordforklaringer som kan være greie å kunne før en vandrer inn på stortinget og komitémøter.
Lefse er ikke noe du spiser, men noe du blar i under komitémøtene. Vel, jeg tror man også bør ha lest den lefsa og gjerne strøket over en god del avsnitt med sånn tusj i knall farge for lett å finne frem det som er viktig. Dette er jeg vant med og slik har jeg arbeidet i mange år, og Marianne; Jeg blar ikkebare i lefsene. Jeg leser de og!
Spørretimen er ikke et sted hvor du møter opp hvis du lurer på noe. Det er et sted for å slå fast at regjeringen er elendig i spørsmålsform, sier Marianne. Vel da vet jeg i det minste hvorfor Bjørnar Moxnes har vært så ivrig i disse spørretimene. Denne regjeringen har virkelig vært elendig!
NTP, Nasjonal transportplan er ikke en ekte plan. Det finnes ikke en mulighet i havet for st den planen kan gjennomføres innenfor vedtatte økonomiske rammer og fastsatt tidsplan.
Det forklarer i grunn det med den før omtalte Ringeriksbanen som jeg husker man snakket om allerede da jeg gikk på barneskolen. Det er snart 50 år siden. Siden den gang har banen vært ut og inn av NTP en rekke ganger. Jeg venter fremdeles på at noen skal sette spaden i jorda og begynne å bygge.
Når det kommer til budsjettdokumentene er “,Gul bok” trikset. Leser jeg videre. Der står alle tallene i pene kolonner, greit å slå opp. Og du slipper å lese all teksten i mellom. I følge Marianne vil det spare meg for 150 timer med lesing årlig. Hadde jo vært greit å slippe unna en måneds arbeid ved normal arbeidsdag, men det er vel meningen at man skal lese teksten og? Ikke bare går kortversjonen?
Marianne forteller meg at noen garantert vil påta seg oppgaven med å vise meg rundt i stortingsrestauranten og fortelle meg hvem som sitter hvor og st jeg for guds skyld ikke må finne på å sette meg ved feil bord. Her håpet Marianne at noen modige nyvalgte sjeler gjør opprør og setter seg der de føler for. Til det har jeg en ting å si; Utfordring akseptert!
Hun ber meg og stelle pent med alle de som er ansatt på stortinget. De som jobber med IT, i biblioteket, regnskapsavdelingen og møteromstjenesten. Hun kunne ha lagt til rengjøringspersonell og. De er der for å hjelpe til så representantene kan konsentrere seg om å styre landet.
Til slutt ber hun oss om følelsen du får første gang du går inn i bygget som representant. Det tror jeg jeg vil klare. Jeg vil nok føle ærefrykt og føle på ansvaret jeg er valgt til å ivareta.
Dette ble ett av de lengre innleggene, men hvem har sagt at en (fremtidlig) stortingspolitiker skal kunne uttrykke seg i korthet?
