Bloggere som forsvinner….

Det var bare et blogginnlegg på tre ord som skulle til så var Kokkejævel tilbake på bloggtoppen som en god nummer en, og jeg tusler ned og studerer hva som foregår hos Bunnbloggeren.

Jeg kjenner jeg får en liten klump i magen når jeg ser hvem det er. Nina uten filter.
Det er helt bevisst at jeg nå ikke legger ut lenke til bloggen hennes, for jeg har følelsen av at hun ikke ønsker en haug med klikk eller en plass høyt på bloggtopplista. Jeg vet ikke. Jeg har bare den følelsen. Hun har ikke skrevet noe innlegg siden 19. april, Det var den dagen jeg brakk ankelen. Det er evigheter siden.

Så la oss glemme Nina litt. Det er jo ikke personene jeg er så opptatt av, men mer å kommentere hverdagen, samfunnet, livet ut fra de assosiasjonene Bunnbloggerens siste innlegg gir meg.

Ut fra min egen teori skulle jeg nå sitte og kommentere båtpuss og nye hagemøbler.  Men jeg blir sittende å tenke på Nina og andre mennesker fra bloggverden som bare forsvinner.
Du går inn og leser små snutter fra livet deres, kanskje nesten daglig.  Eller de er inne og kommenterer innlegget ditt jevnlig. Og så plutselig – blir det stilt.

Det kan være tusen gode grunner til at en blogger slutter og blogge. Ingen av oss skylder leserne våre en forklaring på hvorfor vi ikke blogger på en dag, en uke, en måned eller aldri mer.
Det kan være tusen gode grunner til hvorfor folk slutter å lese og kommentere din blogg.
I de fleste tilfeller tipper jeg det har noe med prioriteringer av egen tid å gjøre.

Bloggverden er en fin verden. De fleste her inne vil hverandre vell. Og gjennom bloggen og blogglesing har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Da jeg brakk ankelen ble jeg møtt med en omtanke som var så overveldende og rørende at det satte meg helt ut. Omtanke fra mennesker som egentlig var “helt ukjente”
På samme måte har jeg forsøkt å vise omtanke og medmenneskelighet når noen av de bloggerne jeg følger har møtt motgang eller har trengt litt hjelp.

Når det så plutselig blir stilt fra de du følger så blir man noen ganger sittende og tenke på det mennesket, den bloggeren og håpe alt står bra til. Slik jeg tenker på Nina i dag.

Jeg hadde 613 unike lesere i går forteller  statistikken meg.
Av de var det 10 som la igjen en kommentar.  Det er altså 10 av de 613 jeg med sikkerhet vet identiteten på.
Da er det 603 lesere jeg ikke vet hvem er.
Er jeg like sikker på at alle de er like støttende og omsorgsfulle som de 10 som jevnlig kommenterer og heier?

Hvem er de 603 andre?
Noen jeg møter på min vei forteller meg at de leser bloggen min. Kollegaer, naboer, venner og bekjente.
Men i går hadde jeg 12 sidevisninger i Spania, 9 i Sverige, 6 i Danmark, 6 i Tyskland, 5 i USA, 2 i Hellas, 1 i Bulgaria, 1 i Faroe Island, 1 i Irland, 1 i Sør-Afrika, 1 i Tyrkia og 1 i Storbritania.
Hvem søren kjenner jeg i Sør-Afrika eller Faroe Island, og hvor er det egentlig? Faroe Island, altså. Sør-Afrika har jeg kontroll på.

Kanskje er det ikke så lurt å tenke så mye på de 603.
Men hvis det finnes folk der ute som ikke vil meg vel kan jeg regne med at de fort kan være blant de 603.

Når man sitter der og knotter på mobil eller PC er det så lett å skrive for de 10 som gir jevnlige tilbakemeldinger. De som sender heklede blomster og sjokolade og som bare vil deg vel.  Bloggverden er full av snille mennesker som heier på hverandre og vil oss vel. Det er lett å åpne seg, fortelle om livets utfordringer for man blir omsluttet av så mye omtanke og varme.

Vibbedille hadde bilde og oppskrift på ei heklet voodoo dukke for noen dager siden.
Min kommentar var at jeg for tiden ønsker meg en slik. Jeg vet hvem den skulle forestille, hvem jeg ønsker å tilføre smerte eller gjøre vondt. Nei, jeg er ikke snill og omtenksom hele tiden.

Det finnes folk i min verden som jeg er overbevist om at ikke tilhører heiagjengen. Som ikke ønsker meg alt godt. Hvorfor er jeg litt mer usikker på. Jeg er og sikker på at disse leser bloggen min. Ikke daglig, men nå og da.
Jeg har jo ingen mulighet til å filtrere hvem som kan lese det jeg skriver.

En blogg er ikke dagbok, eller et brev til bestevenninna.
En blogg er et innlegg du skriver og så publiserer på det store internettet. Det kan leses av hvem som helst i dag, i morgen eller av dine barnebarn om femti år.
Dette prøver jeg å være bevisst når jeg skriver.
Hvis ikke jeg er komfortabel med at han fyren i kassa på Kiwi, hun irriterende Høyredama i kommunestyret eller de jeg skulle ønske jeg hadde voodoo-dukker som ligner på leser det jeg poster, ja da bør jeg ikke poste det.

Jeg er ei åpen og ærlig kjerring som byr mye på meg selv.
Det gjør jeg på blogg, og det gjør jeg i virkeligheten.
Men samtidig gir ikke bloggen et helt bilde av meg, det gir et bilde av hvem jeg ønsker å fremstå som. Hvilke styrker og svakheter jeg har. I det minste ikke hvilke svakheter jeg har som mine “fiender” kan bruke mot meg.

Det ble ikke mye båtpuss og hagemøbler i dette innlegget.  Men det var disse assosiasjonene dagens bunnblogger ga meg.

 

 

 

Til Garntangen for å kjøpe is…

Etter middag så jeg bedende på Gamle Gubben Grå og lurte på om vi ikke kunne dra til Garntangen for å kjøpe is. Joda, Gamle Gubben Grå sa ikke nei til det han. Men innen denne kjerringa var klar, måtte jo dusje og skifte skulle jeg dra ut blant folk, var sola forsvunnet og det var blitt temmelig grått. Vel is kan også spises i gråvær, så vi dro av sted.

Garntangen er en tange og en historisk fiskeplass som stikker ut i Steinsfjorden.  Plassen ligger langs E16 mellom tettstedene Sundvollen og Vik. Tangen var opprinnelig en gammel fiskeplass, der det ble satt ut og ordnet med garn.

. I 1956 satte eierne av plassen, Ingeborg og Gunnar Elvigen, opp en kiosk der, som raskt ble populær, både blant lokalbefolkningen og tilreisende turister. Da jeg var barn på 1970-tallet pleide vi å kjøre dit  med båt for å kjøpe is. Pappa festet en liten 3,5 hesters påhengsmotor bak på robåten og så putret vi avgårde i bedagelig tempo. Vi bodde innerst i Steinsfjorden og turen tur/retur Garntangen kunne ta hele ettermiddagen.  Det var kos. Det hendte vi hadde med vafler og kaffe og koste oss med det på turen.

Gamle Gubben Grå og jeg dro til Garntangen med bil. Kiosken har byttet eierskap og vokst og er nå et moderne gatekjøkken. I 2011 omsatte stedet mer enn 66 000 hamburgere og 50 000 pølser. Vi kjøpte bare is i dag. Har hatt hjemmelaget laksegrateng til middag.

Garntangen har godt med sitteplasser ute, der besøkende kan nyte gatekjøkkenmaten. Noen krakker nede på svabergene og noen krakker oppe ved gatekjøkkenet. Det er ei brygge der for de som kommer med båt, og Garntangen er en populær badeplass. Så det er et yrende liv der av båtfolk, badegjester og folk som stopper opp på sin ferd langs E16. Og så sånne som Gamle Gubben Grå og jeg da, som kommer bare for å spise is og kose seg ved fjorden. Var ikke så mye folk der I dag, men svar det temmelig overskyet og det begynte å regne rett før vi satt oss i bile  igjen.

Vel, det ble i det minste en tur ut. Og i dag lot jeg både rullestol og rullator bli hjemme. Skulle jo ikke gå mange meterne. Det føltes så utrolig godt å dra av sted uten de hjelpemidlene.

 

 

 

Sommerminner….

Da jeg var liten vokste det masse marljordbær veStoresøster “masta”, kraftlinje som gikk 100 meter bak huset vårt.  Vi ungene gikk dit med små plastkopper med hank og plukket oss markjordbær. Min plastkopp var blå, Storesøsters rød. Vel hjemme fikk vi litt sukkerstrø på bærene og kunne kose oss med de ute på trammen.

Noen ganger ble Mamma med opp til masta. Hun hadde mrd litermålet og plukket markjordbær med raske fingre. Mamma var veldig glad i å plukke bær, spesielt tyttebær.

Når vi då kom hjem med litermålet nesten fullt av markjordbær, tok vi og rårørte det med litt sukker og så stekte vi vafler. Nystekte vafler med nyrørt markjordbær! Finnes det noe bedre?

Nå har jeg mitt eget markjordbærsted i min egen hage. Etter at vi kuttet ned den store edelgrana har markjordbærne fått gode vekstvilkår. Ikke så mye som ved masta i min barndomsdal, men nok til en liten smak av barndommens sommerlykke.

Klarer vi å fatte hvordan de har det?

Innlegget Vibbedille postet litt over midnatt gjorde inntrykk.  Ikke minst bildet som ledsaget det.  Det bildet har liksom brent seg fast på netthinna mi i dag.  Hvordan det er å ha familien sin i det helvete Libanon er nå kan jeg knapt sette meg inn i.  Det å daglig må forholde seg til de utfordringene familien der nede står i, og ikke være i stand til å hjelpe må være grusomt.  De kan ikke bare bla til neste side i avisen eller svitsje over på en annen TV-kanal hvis inntrykkene blir for påtrengende.

Hvis du går inn og leser VG artikkelen Vibbedille lenker til i innlegget sitt,- eller ikke hvis.  Gå inn på VG artikkelen og les!  Den gjør garantert inntrykk. Libanon er et land som er i ferd med å rakne. Pengene har ingen verdi, og det Libanesiske samfunnet står uten mulighet til å fungere.

Det libanesiske militæret er nå så desperate etter kontanter at de tilbyr helikoptertur i militære helikoptre til turister. For 150 dollar får man 15 minutter i lufta.

Les avsnittet over en gang til!
Militæret har ikke kontanter, så de forsøker å tjene penger til den daglige driften med å ta med turister på helikoptersightseeing!
Hvor desperat må ikke den militære ledelsen i et land være for å gå til et slikt skritt?
Jeg mener, forsvaret er ikke den etaten som gladelig lar mennesker fra andre nasjoner studere deres materiell.  Spesielt ikke i et område av verden som er så konfliktfylt.

Jeg leser videre i VG sin artikkel.
“Sjefen for et av landets største sykehus, sa de måtte skru av aircondition fordi de gikk tom for strøm.

Jeg har arbeidet hele mitt voksne liv på sykehus.  Jeg vet hvor avhengig et sykehus er av strøm.  Vi fikk vannlekkasje i et sikringsskap på røntgen en gang for mange år siden.  VI måtte stenge akuttberedskapen på hele sykehuset. Da var det “bare” noen røntgenmaskiner som var ute av drift.  Det er mye mer enn røntgen på et sykehus som er avhengig av strøm.
Å måtte skru av airconditionanlegget på et sykehus i Libanon med det klimaet som  er der vil jeg anta at har fatale, altså dødelige, konsekvenser.

Tollvesenet på flyplassen mangler penner og papir, så de får ikke samlet inn tollavgifter.
Noen vil kanskje hevde at det at tollerne ikke får krevd inn avgiftene sine ikke er det store problemet. Avgifter er jo liksom et fy-ord.
Men når det ikke finnes penger av verdi i landet, så er det kapital i form av dollar som kan bidra til å holde samfunnsmaskineriet i gang.  Da er inntektene fra tollavgiftene utrolig viktige.

En av de største politistasjonene i Beirut måtte stenge. De gikk tom for drivstoff til generatorene. 
Man ser seg altså nødt til å stenge politistasjonen i landets hovedstad en by med rundt 2,2 millioner innbyggere samtidig som landet er i en av sine største kriser.
Hvor utrolig vanskelig må ikke den beslutningen ha vært?

Køene ved bensinstasjonene er lange, og tilgangen på bensin og diesel liten.  Myndighetene melder om at om få uker er det kanskje ikke bensin igjen. Det har myndighetene flere ganger advart mot.
Energiministeren uttalte i parlamentet for kort tid siden at subsidiene for bensin kom til å forsvinne – noe som vil firedoble prisen.  “De som ikke kan betale 200 000 libanesiske pund for en full bensintank burde slutte å bruke bil og heller finne noe annet”, uttalte han.  Prisen tilsvarer en fjerdedel av en libanesisk minstelønn for en måned, etter den økonomiske kollapsen.

En kvart månedslønn for en full bensintank….

Libanon har ikke vannkraft som oss, det offentlige strømnettet blir drevet av fossilt brennstoff.  Når det er mangel på fossilt brennstoff som diesel og bensin, forsvinner strømmen og.

Strømnettet er så overbelastet at det mange steder er nærmest kontinuerlige strømbrudd.  
Klarer vi helt å ta inn over oss hvordan det ville være å bo i et samfunn med nærmest kontinuerlig strømbrudd? Vi er jo nærmest avhengig av strøm til alt i dag.

UNICEF har fastslått i en ny undersøkelse at 77 prosent av familiene ikke har nok mat, eller penger til å kjøpe nok mat.
Siden 2019 har den økonomiske kollapsen i Libanon rammet stadig flere. Verdien på sparepenger, pensjon og lønninger har falt med 90 prosent, noe som har kastet halvparten av befolkningen ut i fattigdom.

Vi skriker her i landet om redusert kjøpekraft når lønnsveksten blir noen promille under prisveksten.
Tenk når verdien av pengene dine synker med 90%.  Det vil si en reduksjon i kjøpekraft på 90%, da hjelper det lite med en firedobling av bensinprisene.

Nylig meldte Verdensbanken at den økonomiske krisen i Libanon er blant verdens verste siden 1800-tallet.

Det er noen som kan leve sine liv forholdsvis upåvirket av krisen, også i Libanon. Det er eliten. De som styrer landet.  Har man nok penger, eller har en utenlandsk arbeidsgiver og dermed tilgang på dollar, kan man kjøpe seg fri fra problemene. Bensin og det meste annet kan kjøpes på svartebørsen.

Deler av grunnen til kollapsen i landet er at Libanon har lånt over evne i lang tid og korrupsjonen er utbredt. Det politiske systemet gjør at makten er fordelt proporsjonalt med størrelsen  på de religiøse grupperingene. Det har ført til at makten blir på de samme hendene.  Politikerne har satt sine egne interesser foran landet og folket sitt.

Jeg føler med Vibbedille og Ali sin familie.  Ja hele folket i Libanon.  Og spørsmålet mitt blir da; er det noe vi kan bidra med som vil gjøre situasjonen deres lettere?

 

 

 

Kjerringa vs Fluene 2-0

De siste dagene har vi vært plaget av en del fluer her i Drømmehuset. Store, irriterende husfluer. De er ofte en del av sjarmen ved å bo på landet.  Men i går ble de litt for nærgående for meg, og jeg spratt rundt i heimen (i den grad denne kjerringa er i stand til å sprette) og slo vilt rundt meg med en sammenbretta avis for å prøve å få tak i disse monstrene med fasettøyne.

Resultatet av jakten var at Charlie Chihuahua søkte tilflukt under sofaen, og at Gamle Gubben Grå trodde han hadde fått det endelige bevis for at nå hadde det tørna fullstendig for kjerringa.
Fluene derimot overlevde alle sammen.

Sur gikk jeg til sengs.  Hva er vitsen med en ektemann som ikke kan gjøre en flue fortred?
Skal ikke menn liksom være store og tøffe og forsvare kvinnen sin mot alle farer som truer?
Da er det vel ikke alt for mye forlangt om han, denne store, tøffe mannen min, forsvarer sin kvinne med å slå i hjel ett par fluer i stedet for å ligge på sofaen og le av kjerringas hjelpeløse forsøk på å ordne opp selv?

Vel, i dag kan jeg opplyse om at så langt i dag har to fluer måtte bøte med livet.
En ble funnet død og druknet i vannskåla til Charlie Chihuahua.  Den andre var dum nok til å øve på ryggsvømming i tekoppen min. Jeg dunket til han med teskjea før jeg helte hele tekoppen med (forhåpentligvis) flueliket ut i rosebedet.

Kjerringa vs fluene 2-0.  Håper jeg ikke hisser på meg en hel haug fra MDG eller andre naturvenner. Og håper inderlig ikke husfluer er fredet eller på rødlista. Hadde gjort seg dårlig nå midt i valgkampen.

Hverdagen er tilbake

Tralala, jeg er glad…  Jeg begynner denne dagen like sprudlende som jeg gjorde i går.  Jeg ser blå himmel, snart skinner sola – og jeg kan atter kommentere toppbloggeren.
Ja, det er helt sant!! For i dag er det ikke en selvhøytidelig Kokkejævel som er på topp, men derimot Mamma på hjul, eller Vivian om du vil. Mamma på hjul er ei kjerring som tåler en støyt.

Det er hos Mamma på hjul at hverdagen vendte tilbake i går etter ei helg full av aktivitet.  Etter ei helg med båttur  paraglider-flytur og så mye program at hun glemte at hun var syk, hvem har tid til å tenke på slikt når livet leves, var hun ganske så skutt når hue traff puta rundt midnatt søndag.

Helga som hadde vært så bra sluttet ikke like bra.  Bittesmå hendelser kan bli kjempestore katastrofer når du har med overtrøtte barn å gjøre.  Og det var det som avsluttet søndagskvelden for Mamma på hjul. Finnes det større krise enn at en pappa spiser akkurat det jordbæret et barn har sett seg ut? Det hjelper ikke med en hel åker full av modne jordbær hvis akkurat det bæret har forsvunnet ned i en pappa-mage.

Det er når jeg leser slike historier jeg takker høyere makter for at mine barn for lengst har fylt 20 og blitt voksne.  Jeg er også glade for at ungene våre stort sett sluknet med en gang de ble plassert i bilen, og kunne bæres sovende inn når vi ankom huset i skogen etter besøk hos besteforeldrene i Oslo eller andre lange kjøreturer.

Når overtrøtte unger endelig sovner i egen seng ette en begivenhetsrik helg, ja da sovner de godt!  Og da er det nesten plent umulig å få de opp morgenen etter. Har en del minner om overtrøtte barn som ble kledd på og satt i bilen nesten uten at de våknet. Skulle jeg rekke barnehage og jobb måtte vi ut døra før 07.00 den tiden vi bodde i huset i skogen. Men å bære to halvtrøtte unger i bilen før 7 om morgenen sammen med barnehagesekker og alt annet som skal med er heller ikke lett.  Fort gjort at den som får beskjed om å gå på egne bein til bilen slår seg vrang. Og når en unge slår seg vrang går minuttene fort for en stressa forelder som må på jobb.

Det var akkurat det som møtte mannen  til Mamma på hjul da mandagen og arbeidsuka hans startet i går morges. En unge som var umulig å vekke, og minuttene som galopperte av gårde mot arbeidsdagens start. Han var sikkert  litt sliten i kroppen etter helga han og.

Hva gjør man i slike øyeblikk? Jo mannen gjør det jeg og har gjort flere ganger ved slike tilfeller.  Man ser bedende på ektefellen som “bare” skal være hjemme.  Har hatt litt dårlig samvittighet der noen ganger når Gamle Gubben Grå kom stuptrøtt hjem fra nattskift rundt 6.30 og litt før 7 bedende fikk spørsmål om guttene kunne være hjemme? De var så trøtte og umulige å få vekket. Vel vitende om at minst en av dem sikkert våknet så fort bilen min rygget ut av gårdsplassen. Vi hadde ungene i “Sykehusbarnehagen” fem mil unna, så det var ikke bare bare for Gubben og kjøre ungene i barnehagen når de våknet heller. Det var i så fall en svipptur på 10 mil tur retur.

Mamma på hjul tok utfordringen på strak arm.
Aktivisere en førskolegutt en hel dag, når man selv er litt sliten etter ei begivenhetsrik helg? Null stress. Mamma på hjul fikser det meste. ALS ingen hindring. Var det ikke fuck ALS, jeg flyyyr igjen det het i ett av blogginnleggene hennes fra søndag?

Selvsagt er det kos å ha ungene hjemme. Men de må jo ofte aktiviseres litt. Så hos Mamma på hjul har det vært full fart både ute og inne. Heldigvis ble det litt fotballsparking med en nabo for sønnen, så litt av overskuddenergien ble brukt opp.  Ikke alltid like greit å følge aktivitetsnivået til et førskolebarn en hel dag, rullestol eller ikke.

Jeg kjenner at jeg er glad tiden med småbarn er over. Selv om det til tider fremdeles kan være utfordrende nok og få opp Yngste Sønn om morgenene. Kan jo liksom ikke bare kle på han og bære han sovende ut i bilen når han er 24 år og skal kjøre selv på jobb.

 

 

 

 

Hagearbeid

Siden jeg hadde de røde hsgehanskene på tok jeg en runde i hagen. Lukte litt i noen bed, klippet ned visne pioner og så over tingenes tilstand. Det var ikke så ille som jeg fryktet.

I bedet på forsiden av huset, mot veien, brer rosene seg godt ut over.  Masse knopper, og masse blomster. Disse tofargete har virkelig bredd seg masse. De er nydelige. Bun6ndrkkende roser er en fantastisk oppfinnelse.

Måtte jo en runde i kjøkkenhagen når jeg først var i gang.

Spiste det første modne jordbæret. Det gikk så fort at jeg ikke rakk å ta bilde av det en gang før det var borte.  Det smakte himmelsk!

Var spent på squashplantene. Jeg har sett de blomstrer villig. Til min store glede var det tre squash som var klare til plukking, og flere følger snart.

 

Gave fra Gamle Gubben Grå….

Jeg har vel ikke akkurat lagt skjul på at det til tider kan ha vært litt småampert her i Drømmehuset de siste månedene.  At denne kjerringa rusler rundt med rullator og ikke får gjort alt hun har lyst til er aldri bra for husefreden. At jeg i tillegg må se på at ting som burde vært gjort for lengst forblir ugjort bedrer heller ikke humøret til kjerringa.

Masing har ingen effekt. Jo mer jeg maser, jo mindre sannsynlig er det at Gamle Gubben Grå tar grep og gjør det jeg mener han skal gjøre.

En ting jeg har påpekt, og irritert meg over en stund er at brenneslene i bedet ved inngangen er høyere enn klatrerosene i det samme bedet.
I forrige uke ble det litt mer orden, klatrerosene ble fikset og bundet fast i espalierene.  Men brenneslene fikk stå i fred. Det ble selvsagt påpekt fra denne kjerringa.

Gamle Gubben Grå er jo av den løsningsorienterte typen, så et par dager senere ble det slengt et par nye røde hagehansker på salongbordet  ved siden av meg der jeg lå på sofaen og koste meg med gamle episoder av Karl & co.
Jeg så spørrende på Gubben. Trodde han at det var mangel på hagehansker som gjorde at jeg ikke lukte brennesle ut av rosebedet?  Jeg pekte megetsigende på ankelen som lå og hvilte på ei fløyelspute. Det er beinet mitt det er noe galt med, ikke hendene.  Gubbens svar til det? Jo at det vel ikke var føttene jeg hadde tenkt å luke brennesle med!

Så i dag har jeg tatt på meg mine nye røde hagehansker og vært ute og fjernet brennesle fra blomsterbedet. Gubben vet, i tillegg til å få satt kjerringa i arbeid, hva som er yndlingsfargen min. Er jo kulere å jobbe i hagen med disse hanskene enn slike gammeldagse, trauste arbeidshansker som jeg har brukt før.

Ukens spørsmål

Good morgen!!!!
Denne uka kunne ikke startet bedre. Blås i at det er mandag, overskyet og regn i lufta. Dagens Bunnblogger, Synne Stener er virkelig en bunnblogger etter min smak. For tenk; hun har spørsmålsrunde på bloggen sin!!! Jeg tro ikke jeg har hatt en spørsmålsrunde her på bloggen min siden jeg kommenterte toppbloggerne.  O lykke! Kan dagen starte bedre?
Og dere som trofast følger denne bloggen i dens opp- og nedturer vet at når det er spørsmålsrunde på bloggen min, ja da “stjeler” jeg spørsmålene fra den bloggeren jeg kommenterer. Så og i dag.

🌺Hva er ditt talent?

Mitt talent er at jeg kan tenke fort og svare godt.
Med det mener jeg at jeg fort klarer å analysere ting jeg hører, dra ut det (i mine øyne) essensielle, og parere raskt med spørsmål eller kommentar.
Kommer kjekt med som tillitsvalgt så vel som politiker.

🌺Du er morsom 

Det er strengt tatt ikke et spørsmål, men jeg er jo svak for kompliment også.
Om jeg er så veldig morsom vet jeg ikke, litt kanskje?  Jeg kan ha noen morsomme kommentarer i det minste og noen sprøe innfall.

🌺Hvem er din bestevenn?

Min bestevenn.  Her bør jeg vel svare Gamle Gubben Grå. Og han er helt klart sammen med ungene de viktigste personene i mitt liv.
Men vennskap og kjærlighet er to forskjellige ting.
Jeg giftet meg ikke med min beste venn.  Jeg giftet meg med mannen jeg elsker.

Jeg har mange gode venner. Barndomsvenninna som jeg håper å ta en kaffekopp på torget med i løpet av uka er en av dem. Hun som ikke bo her lengre, men snart kommer på besøk ei annen. Og ungdomsvenninna som jeg nesten aldri ser elle snakker med, men som alltid er der hvis jeg skulle trenge henne en annen.

🌺Lengste kjæresteforhold?

Det er helt klart forholdet til Gamle Gubben Grå.  Jeg har vært sammen med han i ….31 og et halvt år.
Det er lenge.

🌺 Ta et bilde a hva du gjør nå.

Vel, jeg sitter her med tekoppen.  (Tok ikke bildet av tastaturet og PCn , det er sikkert noen som ville påpekt at den er støvete eller noe annet)

🌺Kjærlighet eller penger?

Helt klart kjærlighet.
Selv om Gamle Gubben Grå er en vestkant gutt fra fineste Ullevål Havenisseby,  (ja gammel Ullevål Haveby familie selvsagt.  Ikke noe nyinnflytta oppkomlinger her.) så tok jeg han ikke for pengene.
I vårt samliv har det aldri vært flust opp av penger, men kjærlighet har det vært mer enn nok av.

🌺Del ditt siste bilde?

Ikke helt smart du vel?  Du ba meg nettopp dele bilde av hva jeg driver med, og så fem minutter etterpå ber du meg dele mitt siste bilde.  Hva tror du jeg driver med mens jeg sitter her og blogger? Tar tusenvis av selfier?  Eller tror du jeg leker paparazzi og fotograferer bilde på bilde av Gamle Gubben Grå som forsøker å våkne mens han får i seg den første kaffekoppen?
Vel, jeg knuste to telefoner i fjor. Jeg hadde tenkt å ha denne telefonen hele året og vel så det, (Selv om den har noen sprekker og riper.)  Ingen massiv fotografering av Gubben før han får av seg silkepysjen!
Det kan vel og tolkes feil når jeg tenker meg om…  Men hadde jeg tatt de bildene du tenker på nå og lagt ut på blogg, ja da hadde jeg garantert aldri mer hatt telefon og kamera eller skrevet et eneste blogginnlegg til.

Nei, dere får nøye dere med bilde av tekoppen.

🌺Vil du gifte deg en gang i livet?

Jeg har ingen planer om å gifte meg en gang til i livet.  Jeg håper jeg og Gamle Gubben Grå kan fortsette livsveien sammen i mange, mange år til.

Nå har jeg svart på noen spørsmål, og du har blitt litt klokere på livet til denne kjerringa.
Ha en god dag, og gå ut og gjør noe litt sprøtt.

Boligpriser i forskjellsnorge

“Markedet for sjønære eiendommer ved hovedstaden er på kokepunktet” leser jeg i gårsdagens Aftenpost. Pandemien har ikke satt en stopp for prisveksten i boligmarkedet.
Kanskje forståelig, jeg mener hjemmekontor og en meters avstand til alle gjester krever jo litt tumleplass. I tillegg har vi liksom blitt pålagt å være mer hjemmekjære. Ikke så rart at mange investerer i bolig. Og det hotteste av det hotte for de som kan velge på øverste hylle er sentrumsnære eiendommer med tilgang til hage og sjø.

Slike eiendommer er i følge en eiendomsmegler som kjenner markedet  et knapphetsgode. 
En annen eiendomsmegler som også kjenner markedet godt bekrefter a markedet for strandeiendommer er knallsterkt.  Godt hjulpet av svulmende formuer og et ønske om nærhet til sjøen.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men sist jeg sjekka nettbanken hadde jeg ikke følelsen av at formuen er svulmende.  Jeg har så jeg klarer meg greit, det er ikke det. Men svulmende formue vil jeg overhode ikke si at jeg har.

Kjøpere i markedet over 25 millioner kroner vet godt hva de vil ha, men det er en skjevhet i tilbud og etterspørsel. leser jeg videre i artikkelen.
Det er altså langt flere som sitter klar til å svi av 25 millioner eller mer på en bolig enn de boligene i denne priskladden som blir lagt ut.
Vel, det besøket i nettbanken som jeg refererte til over her viste med all tydelighet at jeg ikke har 25 millioner å bruke på en bolig.

Nå det er selgers marked, få eiendommer i forhold til interesserte kjøpere, er det mange som er villige til å kjøpe en bolig godt over takst.   Antakelig ikke godt over hva de har råd til, men godt over hva boligen er verdt. På Snarøya gikk nylig to strandeiendommer til rundt 50 millioner kroner.

De neste årene vil det være en gigantisk utbygging på Fornebulandet. I det markedet er normalen på en bolig i dag rundt 10 millioner…

Da vi kjøpte vår første bolig i 1993 ga vi 330.000 kroner for rekkehusleiligheten.  Når jeg bruker priskalkulatoren til Norges bank for å beregne hva den kjøpesummen ville utgjort i 2020 kroner er det 572.512,88 kroner når man legger prisveksten til grunn. Det finnes ingen bolig i Hønefoss i dag til rundt 575.000. Du må nesten gange den summen med tre for å få råd til den billigste 2-roms leiligheten.

Vi kjøpte huset i skogen i 1998. Kjøpesum 500.000. Det ville i år tilsvare 784.329,85 kroner. Du må øke kjøpesummen med godt over 3 gangen for å få råd til den rimeligste boligen oppe i den bygda i følge finn.no i dag.

Lønnsveksten på disse åene har vært større enn prisveksten, men ikke så voldsomt at det rettferdiggjør denne prisveksten på boliger.   Da jeg kjøpte min første bolig kostet den ca. 2 årslønner for en radiograf.  En nyutdannet radiograf i dag kan bare drømme om å kjøpe seg en bolig til en verdi av to årslønner, noe som vil si litt i overkant av 800.000 kroner.

Så mens det må gjøre litt vondt i lommeboka når de som kan bruke godt over 25 millioner sikrer seg drømmeboligen til overpris, når boliger til 10 millioner blir den nye normalen i en hel bydel.  Ja da er det med på og dra boligprisene opp også for alle andre som ønsker å bo sentrumsnært..  Den billigste boligen i Oslo i dag er i følge finn.no en 35 kvm stor leilighet til halvannen million. Altså nesten fire årslønner for den nyutdannede radiografen.
Den dyreste boligen til salgs i Oslo i dag ligger i dag på 125.000.0000. 125 millioner kroner hvis du gikk surr i nullene. Nei den har ikke strandlinje, men den har stor hage.

Når det antakelig er et marked for en bolig til 125 millioner kroner mens andre med full jobb sliter med å komme inn på boligmarkedet, ja da sier det meg at det er forskjell på folk- og at den forskjellen er stadig økende.  Noen stikker av med et stadig større kakestykke mens andre sitter igjen med smulene.
Er dette en utvikling vi ønsker, eller er det muligens på tide og utjevne forskjellene?
Vi i Rødt har kampen mot forskjells Norge som en av våre viktigste kampsaker.