Dagens Bunnblogger, B for B, er så lei av å være sliten støtt.  Kjenner igjen følelsen. Eller jeg er mye bedre nå, har jo måtte tatt det litt med ro de siste månedene på grunn av ankelen. Man har jo “lov” til å ta det med ro når en har en brukket ankel. Samtidig slår det meg at det er mange her på blogg som er slitne og skulle ønske de hadde mer energi.  Nesten unnskyldende ramser de opp alt de har gjort, og klager over at de er slitne og ikke orker alt de skulle ha gjort. For de burde jo ha rukket så utrolig mye mer.

Noen ønsker nok å fremstå som energiske, og vil sole seg i glansen og rosen over alt de rekker. Det er jo in og gir status å være travel Vet det. Har vært der. Og ja, jeg har innimellom noen dager som kan ta pusten av de fleste fremdeles.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men de fleste som skriverom hvor slitne de er her på blogg, de er oppriktig frustrert over hvor slitne de er, over alt de ikke rekker, for de skulle gjort så mye, mye mer. Og så ramser de opp ofte ei liste av gjøremål som de har gjort som nesten tar pusten av meg.

Som B for B i går.
Hun hang opp noen plakater.
Henta ut et lydanlegg.
Var innom jobben en “snartur”
Solte seg
Leste bok.
Lette etter et gavekort. (Kunne sikkert vært skrevet opp flere ganger mellom alle de andre tingene)
Gikk tur.
Bada.
Samvær med nabo.
Bakte brød
Blogga
I tillegg gjorde hun sikkert slikt vi gjør hver dag. Lage mat, vaske opp, sette på en klesvask, vanne blomster… alle de tusen småtingene vi gjør hver dag og som ikke “teller”…

B for B klager over at hun har blitt så passiv, at tiltaket har stukket av.  Vel, jeg er imponert.
Det burde B for B være og. Sjekk lista di en gang til B for B, det er faktisk ikke så rart om du er litt sliten.

Som jeg har skrevet om mange ganger før elsker jeg det pulserende, travle livet når kalenderen er full og livet går i hundre. Tillitsvalgt om dagen, politiker om kvelden og radiograf om natta. Litt satt på spissen, men jeg sjonglerte avtaleboka så jeg fikk med meg alt. Jeg elsket det livet jeg levde, og det gikk greit lenge…

Så begynte jeg å henge litt etter med alt jeg skulle gjøre.

Det første som ble nedprioritert var venner.  Jeg hadde aldri tid til en kaffekopp når de ringte og spurte.
Til slutt ringte de ikke lenger. Jeg merket det knapt, var bare glad for å slippe det “maset”. Jeg var en travel kvinne, hadde ikke tid til kaffeslabberas midt i uka – eller i helgene.

Det neste som ble nedprioritert var hytta. Jeg hadde aldri tid til å dra dit. Godt når Gamle Gubben Grå og guttene dro av sted. Det ble roligere her hjemme, og jeg kunne få lest noen sakspapirer eller “sneket” meg på jobb og fått unna noe tillitsvalgtsarbeid som ventet.

Så ble Drømmehuset, hjemmet vårt, nedprioritert.
Først det lille ekstra, som å rydde det skapet, kottet eller rommet hvor ting hopet seg litt opp eller ble gjemt unna hvis noen kom på besøk. Vi har vel alle noen slike “gjemmesteder”: Men man må jo rydde der og, av og til.
Etter hvert var det mer og mer som ble skjøvet på. Flere og flere rom hvor jeg ikke ville slippe inn gjester, ikke det at det var så mange gjester. Jeg hadde ikke tid til slikt. Jeg hadde knapt tid til å være hjemme i Drømmehuset selv.

Til slutt møtte jeg veggen med et smell.  Jeg hadde ikke mer å gi. Ikke noe var gøy lenger.  Jeg var bare sliten, sliten og søvnløs med dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk. Ikke orket.

Jeg prøvde å komme tilbake til det livet jeg elsket. Men det gikk ikke. Jeg prøvde virkelig, og jeg kjempet hardt, for det var slik jeg trodde livet skulle være. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fikset det travle hektiske livet med full avtalebok, ja da var jeg mislykket.
Nederlagsfølelsen var stor da jeg innså at jeg ikke fikset det.

Men så begynte jeg langsomt å klare og gi slipp på den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke rakk. Jeg begynte i stedet å fokusere på det jeg fikk gjort. I stedet for å ligge våken å tenke på alt jeg burde ha gjort, tenker jeg gjennom hva jeg har gjort.

Jeg lærte meg at jeg kunne dra på hytta og bare synke ned i en stol med ei god bok uten dårlig samvittighet. Hyttetur behøver ikke bety lange fjellturer eller timer med beisekosten.
Når jeg gjør noe der oppe nå, er det fordi jeg har lyst. Ikke fordi jeg må.
Og ja det er mye jeg har fått lyst til å gjøre og som da har blitt gjort fordi det er gøy.

Sånn er det i Drømmehuset og.
Hvis det å vaske vinduene føles som et ork i dag, ja da utsetter jeg det til en dag jeg føler for at i dag har jeg virkelig lyst til å gå på med klut og såpe. For de dagene finnes.
Så kan jeg heller bake, eller drive ute i hagen eller bare dra på torget og spise is den dagen hvis det er det som føles rett.

Selvsagt er det ting som bare må gjøres til bestemte tider. Jobb og politiske møter kan ikke utsettes til en dag jeg føler for det.  Men alt det andre, føl litt etter hva du virkelig har lyst til der og da.

Så B for B og alle dere andre som er slitne hele tiden og som ikke orker noen ting.  Vær fornøyd med det du klarer. Sett opp lista over alt du får gjort i stedet for alt du ikke rakk.
Gjør det du føler for, ikke det du tror forventes av deg.
Og innse at en kaffekopp på trammen, et bad i et stille skogsvann eller en lur under pelspleddet på sofaen kan være like viktig som nyvaskede vinduer og striglede blomsterbed.