Jeg bladde gjennom noen gamle aviser i går og kom over en kronikk i Aftenposten søndag 20. Juni. Den var som skrevet til meg. Den het Råd og vink til aspirerende stortingspolitikere. Det er klart jeg måtte lese den. Hvis Rødt gjør et aldeles fantastisk valg her i Buskerud og får inn to mandater, ja da kan jeg smykke meg med tittelen Stortingspolitiker om få måneder. Hvis vi gjør et litt godt valg og “bare” får inn en, blir jeg vararepresentant  Klart en slik kronikk vekker interesse.

Kronikken er skrevet av Marianne Marthinsen. Hun har vistnok sittet på stortinget for Arbeiderpartiet i 16 år. Jeg tror aldri jeg har hørt om henne, eller ikke festet meg med henne. Litt rart, for det kan virke som om hun har en viss tilknytning til mitt nærområde. Hvorfor skulle bestefaren hennes ellers ha regnet medlemskap til henne i Ringerike boligbyggelag da hun ble født? Jeg mener selv om det var stor optimisme rundt Ringeriksbanen også for 40 år siden, så var vel den optimismen da som nå mest lokal?

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Hvor mange av de 169 stortingspolitikerne er det egentlig som liksom forsvinner litt i massen?  I kommunestyret for eksempel er det nok av folk som aldri er på talerstolen. Jeg har sett representanter sitte opptatt med å sjekke bruktbiler på finn mår de heller burde fulgt med på debatten. Og før sakspapirene ble digitale var lyden av konvolutter med sakspapirer som først ble sprettet i kommunestyresalen ganske vanlig. Er det slik med våre fremste folkevalgte og? At de knapt leser sakspapirene, stemmer i tråd med det de sterke stemmene i partiet bestemmer og ellers prøver å gjøre minst mulig ut av seg?

Både Gamle Gubben Grå og jeg er relativt samfunnsengasjert. Litt på hver vår måte. Men vi følger kanskje mer enn mange andre med på hva som skjer i politikken. Hvor mange av stortingets 169 representanter har vi ikke festet oss ved? Jeg finner frem lista over de som er representanter i dag. Av de er det 113 ingen av oss kjenner til. Altså rundt 2/3. Det synes jeg er litt skremmende. Jeg synes vi burde kjenne til i det minste halvparten. Hadde jeg fått den tilliten og fått et slikt verv, ja da hadde det blitt lagt merke til.

Denne Marianne forteller at da hun ble valgt inn på stortinget var det fremdeles personsøkere og tre timers pause for en middagslur på kontoret som gjaldt. Hun har erfaring og kunnskap som hun deler villig, og jeg suger til meg lærdom.

Hun skriver om aktiviteter som har null praktisk betydning, men som gjennomføres fordi det er parlamentarisk skikk og er nedfelt i grunnloven. Jeg har stor respekt for grunnloven og tror jeg ville like slike aktiviteter. Selv om jeg blir litt nysgjerrig på hva hun mener.

Marianne er snill og gir eksempler. Ett av de er at man må stå i 20 minutter å høre på kongen lese en tale han ikke har skrevet selv. Jeg regner med det er trontalen hun viser til.

Under åpningen leser Kongen trontalen “..hvori han underretter det om Rigets Tilstand og de Gjenstande, hvorpaa han især ønsker at henlede Storthingets Opmerksomhet.”, jfr § 74 i Grunnloven.

Vel, kongen er vel ikke den eneste i den salen som ikke skriver talene eller innleggene sine selv…  Og selv om kroppen ikke er helt topp ville jeg klart å stå og høre på kongen i 20 minutter en gang i året.  Gjennom et langt arbeidsliv har det nok vært flere møter som har vært mer bortkastet tid enn det.

Litt mer unyttig er det kanskje å måtte møte opp i salen hver morgen for å bli talt slik at møtet kan bli satt i gang, selv om de ikke skal være med på møtet.  Men det jeg lurer på da er hvorfor de ikke skal delta på møtet. Er det ikke derfor de har blitt valgt inn på Stortinget? Er det ikke det de får en million i lønn for. Hva er lovlig forfall fra møtet når de er der og har blitt telt? Og siden jeg har mest håp om en varaplass hva er gyldig forfall slik at varaen blir kalt inn?

Det er sjelden at alle er til stede under en debatt. Leser jeg på stortingets hjemmeside. Det er fordi saksbehandlingen i Stortinget samtidig foregår i fagkomiteene og partigruppene. Gjennom arbeidet i komiteene får representantene særlig innsikt i enkelte fagområder som for eksempel helse, miljø eller utenriks.

Debattene i stortingssalen kan foregå parallelt med komitémøter og annet politisk arbeid. Representantene kan dessuten følge debattene via nett-TV på sine kontorer.  Regner med at det ikke er dnskk om kontorfellesskap og free-seteing der I gården som i resten av offentlig sektor.

Når en sak debatteres i Stortinget, deltar derfor primært medlemmene av den ansvarlige fagkomité.

Under enkelte debatter er allikevel stortingssalen relativt full. Det gjelder særlig trontaledebatten og finansdebatten. Disse debattene ønsker de fleste representantene å delta i, fordi regjeringens hovedprioriteringer debatteres.

Jeg synes jo det er litt urovekkende at debatteres og møter i komiteene foregår samtidig.  Samtidig kan jo ikke alle ha like mye kunnskap om alle områder, så kanskje er det en god ordning.

Litt mer spennende er det å tenke på hva som skal til for at jeg faktisk må møte på stortinget i løpet av de neste fire årene. Altså å bli representant hadde vært kult, men virker litt vel utopisk. To representanter fra Rødt fra Buskerud! Vel, for å tro på det må du være enda mer optimist enn meg, og det skal jo litt til. Realisten i meg sier at vi må se på det som utfordrende nok å få inn en fra Buskerud.

Klarer vi det derimot er muligheten for at jeg blir innkalt som vara en eller flere ganger i løpet av de neste fire årene. Korte permisjoner er relativt vanlig.

Det virker ut fra Marianne sin beskrivelse som om det er kjedeligere på stortinget nå enn i “gamle dager”. Middagsluren er borte, det er de lange debattene og. Folk oppfører seg høflighet og voteringene foregår ikke midt på natta men til avtalte tider. Det å være stortingspolitiker har blitt mer og mer likt det å ha en vanlig 9 til 4 jobb. Ja bortsett fra lønna, den lange ferien og muligens en del frynsegoder.

Marianne skriver videre at det kan være lurt å tenke gjennom på forhånd hva du ønsker å oppnå på stortinget, hva du brenner for. Hva som skal stå igjen etter deg.

Vel det vet jeg! Skulle jeg få en fast plass ville målet mitt være å få lagt ned de regionale helseforetakene, gjerne reformert hele foretaksmodellen og sørger for at ressursene ble brukt på pasientbehandling i stedet for glavalag med ledelse og administrasjon.

Og så ville jeg ha ønsket at jeg ble husket som en politiker med klar og tydelig tale som jobbet hardt for de tingene hun tror på.

Marianne kommer så med noen ordforklaringer som kan være greie å kunne før en vandrer inn på stortinget og komitémøter.

Lefse er ikke noe du spiser, men noe du blar i under komitémøtene. Vel, jeg tror man også bør ha lest den lefsa og gjerne strøket over en god del avsnitt med sånn tusj i knall farge for lett å finne frem det som er viktig. Dette er jeg vant med og slik har jeg arbeidet i mange år, og Marianne; Jeg blar ikkebare i lefsene. Jeg leser de og!

Spørretimen er ikke et sted hvor du møter opp hvis du lurer på noe. Det er et sted for å slå fast at regjeringen er elendig i spørsmålsform, sier Marianne. Vel da vet jeg i det minste hvorfor Bjørnar Moxnes har vært så ivrig i disse spørretimene.  Denne regjeringen har virkelig vært elendig!

NTP, Nasjonal transportplan er ikke en ekte plan. Det finnes ikke en mulighet i havet for st den planen kan gjennomføres innenfor vedtatte økonomiske rammer og fastsatt tidsplan.

Det forklarer i grunn det med den før omtalte Ringeriksbanen som jeg husker man snakket om allerede da jeg gikk på barneskolen. Det er snart 50 år siden. Siden den gang har banen vært ut og inn av NTP en rekke ganger. Jeg venter fremdeles på at noen skal sette spaden i jorda og begynne å bygge.

Når det kommer til budsjettdokumentene er “,Gul bok” trikset. Leser jeg videre. Der står alle tallene i pene kolonner, greit å slå opp. Og du slipper å lese all teksten i mellom. I følge Marianne vil det spare meg for 150 timer med lesing årlig. Hadde jo vært greit å slippe unna en måneds arbeid ved normal arbeidsdag, men det er vel meningen at man skal lese teksten og? Ikke bare går kortversjonen?

Marianne forteller meg at noen garantert vil påta seg oppgaven med å vise meg rundt i stortingsrestauranten og fortelle meg hvem som sitter hvor og st jeg for guds skyld ikke må finne på å sette meg ved feil bord. Her håpet Marianne at noen modige nyvalgte sjeler gjør opprør og setter seg der de føler for. Til det har jeg en ting å si; Utfordring akseptert!

Hun ber meg og stelle pent med alle de som er ansatt på stortinget. De som jobber med IT, i biblioteket, regnskapsavdelingen og møteromstjenesten. Hun kunne ha lagt til rengjøringspersonell og. De er der for å hjelpe til så representantene kan konsentrere seg om å styre landet.

Til slutt ber hun oss om følelsen du får første gang du går inn i bygget som representant. Det tror jeg jeg vil klare. Jeg vil nok føle ærefrykt og føle på ansvaret jeg er valgt til å ivareta.

Dette ble ett av de lengre innleggene, men hvem har sagt at en (fremtidlig) stortingspolitiker skal kunne uttrykke seg i korthet?