I dag var det Aud Marit som fikk meg til å stoppe opp på min lesing nedover bloggtopplista for å finne et passende tema for dagens første innlegg.
Hun har deltatt i Bunnys utfordring og delt et bilde av hunden sin Elvis.
Bilder av hunder og andre dyr er søte, men jeg er ikke en slik som klikker inn på søte dyr eller koser mg med å sitte å se katte- og hundevideoer på nett. Det er derfor ikke bilde av hunden men mer et avsnitt i teksten som vekker følelser i meg. Følelser og litt refleksjon.
Hunden til Aud Marit sovnet inn etter et langt og godt hundeliv for et par år siden. Aud Marit har ingen planer om å skaffe seg ny hund. Hun skriver:
Savner Elvis gutten min veldig, her blir det ingen ny hund eller andre dyr selv om jeg savner å ha ett levende vesen å ta vare på. Men for min del så har jeg ikke økonomi til å ha dyr, så jeg låner andres når de trenger noen til å ta vare på hunden eller katten sin.
Det er vondt men slik er det bare, det var mye selskap å ha ett dyr.
Jeg forstår hennes økonomiske prioriteringer. For det koster selvsagt å ha dyr. Pengenytt har beregnet at man må beregne rundt en tusenlapp i måneden på det å ha hund. Tusen kroner i måneden er mye penger for mange.
Samtidig synes jeg det er utrolig trist at det finnes folk som hadde hatt nytte og glede av et dyr ikke har råd til det. Eller at vi som samfunn ikke tar oss råd til at Aud Marit, og andre i hennes situasjon kan ha dyr.
Hvis man ser på hva det å ha et dyr betyr for den psykiske helsen til mange tror jeg det kan være en god investering i folkehelse.
Når man har et dyr har man en god grunn til å komme seg opp om morgenen. Noen er avhengig av at en står opp. Et dyr trenger mosjon, og da kommer man seg ut. En hund gjør dørstokkmila utrolig mye kortere. Man kommer og lettere i prat med folk en møter på sin vei. Veksler noen ord med en annen hundeeier, eller en far på tur med små barn som vil hilse på hunden.
Et dyr motvirker ensomhet. Og et dyr kan helt klart motvirke depresjon og angst. Jeg tror at et dyr ofte kan redusere bruken av så vell smertestillende som antidepressiva.
Kort sagt tror jeg det å ha et dyr å ta seg av kan gi bedre livskvalitet for mange som trenger det sårt.
Jeg vet ikke hvordan reglene er. Jeg klarer ikke å google meg til det, og finner ut etter litt tankevirksomhet at det er greit. For jeg mener ikke at man automatisk skal få mer i trygd eller andre ytelser om man har en hund, eller anskaffer seg en katt. Det kan gi enkelte motivasjon til å skaffe seg et dyr på helt feil grunnlag.
Dyret blir kun et middel for å oppnå bedre økonomi.
Jeg tenker det må gjøres individuelle skjønn, og mulig gjøres det i dag. Jeg vet ikke.
Det jeg ønsker meg er vel mer at de man ser kunne vær tjent med det, hvor det ville ha et merkbart utslag på livskvaliteten ville det å ha et dyr bli sett på som en del av behandlingen. en del av tilbudet fra det offentlige.
Akkurat som man kan få trening på grønn resept burde man kunne få støtte til å ha dyr på samme måte.
Jeg googler litt mer og ser at jeg ikke er alene om å tenke sånn. I artikkelen Drømmer om hund på blå resept fra Aftenposten tilbake i 2008 kan du lese følgende historie;
Puddelen Maya åpner livet.
Under frodige trekroner i Sandvika utenfor Oslo spaserer Maya og Ellen Brodtkorb. Her kan de to vandre i timevis. Før Maya kom til Ellen, turde 29-åringen knapt gå utenfor døren. To minutter ute var nok, før paranoid skrekk for at noen fulgte etter henne, eller ville henne vondt, jaget henne hjem igjen. Så kom Maya. De to var ute 20 minutter allerede første dagen. Mange år med mobbing og utfrysing på skolen tæret på Ellen Brodtkorbs psykiske helse. Da hun var 14 år, var hun deprimert, hadde angst, skolevegring, og gråt mye. Siden har hun vært innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger. Barndommens puddel gjorde livet utholdelig. – Pippi reddet meg, sier hun om sin første hund. Den hjalp henne å være ute blant folk. Men den ble gammel og døde. Ellen isolerte seg mer og mer. Ellens lidelse gjør at hun kan føle mennesker har skjulte motiver, med doble bunner i ord og setninger. – Maya har lært meg at det går an å ta en uforpliktende samtale uten å være paranoid. Pudler er som en magnet på andre mennesker, smiler hun. – Maya løfter meg også i dagliglivets gjøremål. Hun trenger søvn, kanskje jeg også skal gå og legge meg. Hun trenger mat, selv om jeg ikke har lyst til å lage middag. Hun har en eksempel-effekt. Og jeg tar styring, i stedet for at sykdommen styrer meg. Maya drar meg ut av det psykiske fokuset, dynamisk omprogrammering, kaller jeg det. Støtteapparatet er helt fantastisk. Men de er ikke så gode som Maya.
Helt enig, det burde vært på blå resept (for dem som liker dyr) – tror mange kunne nyte godt av både selskap, en mening med å stå opp og litt pushing til å komme seg ut døren, på tross av at formen ikke er god.
Ja, for de rette menneskene burde det være på blå resept
Det å ha kontakt med hunder eller katter betyr mye for mange. Desverre er det flere og flere som er allergisk mot dyr. Det er ikke mange jeg kjenner hvor vi kan ta med oss Nara på besøk.
Og jeg tror folk flest har det for sterilt hjemme.
Men det er trist at noen som i utgangspunktet kunne hatt et husdyr og som ikke har råd til dette.
Jeg tror det kunne heve livskvaliteten til mange. (Ellers er jeg enig i at mange har det for sterilt hjemme,)
Det er slik det er dessverre. Var jo en del tilfeller under pandemien om dette, folk hadde blitt permittert og måtte rett og slett selge dyra/dyret sitt…For NAV ga ikke noe ekstra – 0 regelverk som dekker opp dette. Der er de firkantet altså!
Ja jeg husker det. Jeg synes man lunne bruke skjønn fordi det har noe med folkehelse og livskvalitet å gjøre
Dette var god lesing – jeg er helt enig! Et dyr er viktig for helsa! Det er utrolig at ingenting kan bestemmes ved bruk av skjønn!
Takk for hyggelige ord. Ja her bør det kunne brukes skjønn. (Mulig det gjøres i en viss grad.)
Helt enig!
Min datter har sitt å slite med både fysisk og psykisk. I tillegg til å være kraftig overvektig. For noen måneder siden kjøpte hun seg hund. Å for ei forandring over natten. Plutselig dro hun ut for å treffe andre med hund for å sosialisere. Hun tok selv kontakt med mennesker, stort for ei som knapt nok tørr å snakke med fremmede. Hun er ute å går lange turer to ganger daglig. Og har hun en dårlig dag er hunden der for å hjelpe henne gjennom det.
Som student er hundeholdet tungt økonomisk. Men ho prioriterer det. Å jeg hjelper henne gledelig med litt hver måned når jeg ser hvor viktig og riktig det å ha hund er for henne.
Så stønad til dyrehold skulle absolutt blitt gitt til de man ser/vet ville hatt god hjelp av å ha et dyr.
Jeg tror det finnes mange som ville fått det bedre både fysisk og psykisk md en slik ordning. Og ja jeg tror det kunne hatt en forebyggende effekt på mange områder.