Byen vår, Hønefoss, har fått en ny iskrem-kiosk på torget. Kiosken selger kuleis, kaffe, kakao og mineralvann og betjenes av ungdom som har sommerjobb/helgejobb. Et flott tiltak synes jeg, og Gamle Gubben Grå og jeg testet ut kiosken her om dagen. Det blir helt klart ikke siste gangen. Isen var god, og kulene store. Flott tilbud, som og er oppe på søndager da det meste annet på torget er stengt.
En bonde her i nærheten leier ut geiter til å beite ned kratt og vegetasjon. Geiter er flinke til slikt. For tiden har flokken sommerjobb på Petersøya, et friområde på en halvøy i Hønefoss.
Det er et område i sentrum og mange går tur der. Enda flere nå som geitene er der. Geitene er elektronisk inngjerdet. Det betyr at det dingsen rundt nakken på geita som minner om ei bjelle styrer hvor geita kan gå. (Spør meg ikke om teknologien.) De er tillitsfulle og hyggelige å besøke for barnefamilier og andre. Ikke minst for foto-glade personer som meg.
Så her om dagen tok Gamle Gubben Grå og jeg turen for å hilse på geitene. Vi var absolutt ikke alene.
Et flott tiltak, både fra bonden og fra kommunen som har hyret inn geitene. I fjor ble det flyttet rundt til steder hvor kommunen trenger litt rydding av kratt og vegetasjon. Det blir de sikkert i år og. Kanskje dukker de opp på bloggen min flere ganger, for de var fine foto-objekt.
God morgen, kjære leser!
I dag er det Monicas innlegg det skal reflekteres over. Temaet er gamle dagbøker og gamle traumer som vekkes til live når man leser dem.
Jeg har selv en bunke dagbøker ett eller annet sted. (Og ja, jeg vet hvor). Jeg skrev dagbok i mange år. I hele studietiden, blant annet, skrev jeg dagbok hver dag. Det ble noen sider med tanker og beretninger om livet mitt.
Det er lenge siden jeg har bladd i de. Selv om livet ikke alltid var lett da en var ung, tror jeg ikke jeg ville føle meg traumatisert av å lese i de. Så ille var ikke ungdomstiden min.
Jeg liker å tenke tilbake til de årene jeg studerte som noen av de beste årene i livet mitt. Ung og fri for forpliktelser, kunne styre dagen slik jeg ville.
Nå vet jeg at det ikke bare var slik. Det var kjærlighetssorg og intriger på hybelhuset. Det var eksamener som gikk bra, og noen som ikke gikk fult så bra. Det var praksisplasser det var helt topp å være på, og det var praksisplasser du helst ville rømme fra. Livet besto av langt mer enn bare solskinnsdager, men det er de jeg velger å huske.
Min innstilling til livet som har vært er gjort er gjort og spist er spist. Man høster noen livserfaringer, og så håper man at man man har lært noe så man ikke gjør de samme feilene gang på gang. Noen ganger lykkes man i det, non ganger er det ikke like lett. Men da får man prøve å gjøre det bedre neste gang igjen, ikke grave seg ned i håpløshet, selvbebreidelse og selvmedlidenhet.
Det er mange som sitter litt vel mye igjen i fortiden. Som ikke klarer, eller ikke ønsker, å legge den bak seg og gå videre. Som bruker fortiden sin som unnskyldning for hvorfor de ikke kan ta tak i livet sitt her og nå.
Jeg har sittet og hørt på et fortelle meg den samme fordømte historien om hva som skjedde den gangen på ungdomsskolen, hvor dum og mislykket vedkommende følte seg den dagen. Hvordan det kverner rundt i hodet fremdeles og er en utmerket unnskyldning på hvorfor livet suger her og nå.
Vi gikk ut av ungdomsskolen tidlig på 1980-tallet. Kanskje på tide å legge den hendelsen bak seg å gå videre i livet?
Nei. Jeg sier det ikke. Det er lenge siden jeg sluttet med det. Jeg bare tenker det i hodet mitt når den samme historien blir fortalt med gråtkvalt stemme for hundrede, kanskje flere hundrede, gang.
Før jeg ble klok nok til å holde kjeft, når jeg fremdeles forsøkte å få mennesker til å legge fortiden bak seg og gå videre, for det er ikke bare hen fra ungdomsskolen som sitter og messer slik, det er mange, så pleide jeg å få høre standard-replikken. Det er lett nok for deg å si. Du som aldri har møtt på motgang i livet.
Kjenner de meg og historien min godt hender det de ser litt flaue ut et øyeblikk eller to etter den setningen før de er i gang igjen med å dra frem bevis etter bevis fra minneboka på hvor trist og grusomt livet deres er.
Alle de gode minnene jeg vet også er der er som hvisket vekk.
Livet mitt har ikke akkurat vært en dans på roser. Hvis jeg ville kunne jeg grave meg ned i selvmedlidenhet til det tørna for meg. Jeg tror ikke livet mitt ville bli noe bedre av det, tvert i mot.
Jeg mener ikke at man skal legge lokk på fortiden og aldri snakke om det som har vært vondt og vanskelig. Det vet jo de fleste at ikke er sunt. Som Monica skriver:
Hva skjer om man ikke lufter? Jo, det råtner😅
Å lufte ut en gang i blant, slik det virker som Monica har gjort med å lese i disse dagbøkene, kan være sunt. Det jeg forsøker å advare i mot er å forbli i fortiden og bruke den som unnskyldning for at også dagen i dag og alle dager som kommer også må bli triste og vonde.
Vi velger selv hvilke farger vi skal bruke når vi maler bildet av livet vårt. Om vi vil la det mørke og dystre dominere, eller om vi vil hente frem de lyse minnene, de gode opplevelsene.
Vi velger selv om vi ønsker å se på vårt eget liv som en tragedie eller en komedie – eller kanskje helst noe midt i mellom.
Gjort er gjort og spist er spist. I dag er den første dagen i resten av ditt liv. Det er opp til deg og gjøre den så bra som mulig – uavhengig av hva du har med deg i bagasje fra fortiden.
Noen ganger trenger en å fornye seg selv. Andre ganger er det hjemmet som trenger litt fornying. Det skal ikke alltid så mye til.
Her om dagen skulle det ikke mer til enn ei lita solgul skål fra Spar-kjøp.
Jeg falt for den da jeg så den i en reklame-katalog som kom i postkassa, og her om dagen svingte jeg innom og kjøpte den. Perfekt til alt fra godteri til chia-pudding. I tillegg gjør den meg glad. Gult er visst sommerens farge for meg i år.
Lager eldre mennesker mer lyd? Spørsmålet ble stilt på radioen i går morges, og jeg hadde lyst til å rope et høyt og skingrende JA!!!! Det er utrolig mye lyd det har blitt i Gamle Gubben Grå det siste året. Det er selvsagt n hel haug harking og hosting, det kan han ikke noe for. Men det er og enormt mye uffing. Jeg tipper han sier uff rundt 100 ganger i døgnet. Slik har det ikke vært før. Jeg tror og at en del av de uffene er for å irritere meg, for jeg ser smilerynkene kommer frem noen ganger når han uffer som verst. Og ja, det har den ønskede virkningen. Jeg tror jeg snart går fra sans og samling.
Jeg klikker meg inn på artikkelen på NRK sin nettside. Det står at eldre mennesker nyser høyere. Det kan jeg ikke si om Gamle Gubben Grå. Han nyser høyt, men det har han gjort så lenge jeg har kjent han, og det er jo siden han var i 20-åra. Der nøys Bøhlern har han alltid sagt med et smil, og påstått at det er en arv etter en avdødd bestefar som visstnok skulle være kjent over hele Enebakk for sine kraftige nys.
Det står og i artikkelen at eldre folk har det med å offe seg når de setter seg, reiser seg eller er nødt til å bøye seg.
Det høres kjent ut.
Ikke det at Gamle Gubben Grå offer seg så mye. Der er det vel mer jeg som er verst. Særlig om morgenen før jeg liksom har fått kroppen i gang, eller om kvelden hvis jeg har sittet litt for lenge i ro og skal reise meg igjen.
Det står i artikkelen også at det ikke er noen fysisk grunn til at eldre lager mer lyd enn unge. Det er visst bare psykisk. Artikkelen er sikkert skrevet ev en ung spirrevipp som ikke skjønner hvordan det fysisk gjør vondt i alle kranglete kroppsdeler, og at man da er helt nødt til å gi litt uttrykk for det…..
Eller det sitter kanskje mest i hodet, for hvorfor må jeg offe meg selv om det gjør vondt? Lydene mine kommer såpass ofte at Gamle Gubben Grå har blitt vant til de, og ikke bryr seg nevneverdig.
Forresten er han for opptatt med å si uff til å høre mine off.
Også i dag har jeg vært forut for min tid og laget et innlegg i forkant slik at jeg har en spennende matoppskrift å dele hvis en av de evinnelige matbloggene skulle havne på plassen over meg på topplista.
Eller spennende og spennende. Jeg vet ikke hvor spennende gulrotsuppe høres. Kikert og gulrotsuppe med kardemomme høres unektelig litt mer spennende ut enn ren gulrotsuppe, men likevel…..
Suppeoppskrifta fant jeg i Hytteliv 9/17, og det er en mettende suppe som både varmer, smaker og gjør seg på bilder. Hva mer kan en blogger ønske seg? Ja, og så er den selvsagt vegansk, og jeg tror den er både laktosefri og kan spises av de med cøliaki.
Jeg begynte med å skrelle og finsnitte en løk og to fedd hvitløk. Dette fikk surre i litt olje i gryta en fe minutters tid til løken ble blank.
Da helte jeg i 500g gulrot skåret i små terninger, to ts kardemomme, et par grønnsakspujongterninger, 3dl kokosvann (Fås kjøpt på vanlige matbuikker. Vi kjøpte på coop extra.) og 8 dl vann og lot suppa koke i 5 minutter.
Frem med stavmikseren, en hver suppekokers beste redskap, helte i en boks kikerter minus noen jeg tok av for å ha på toppen av suppa ved servering, og kjørte så suppa til den ble en jevn suppe uten biter.
Smakte så til suppa med litt limesaft, cayennepepper og salt – og serverte med noen kikerter på toppen.
Som noen sikkert har fått med seg er jeg glad i fargerike supper. Mulig litt kjedelig bilde, men suppa var god den.
Noen husker sikkert at jeg for en tid tilbake skrev et innlegg om at Norsk Veganersamfunn ville bli registrert som et trossamfunn. Jeg skrev og at jeg trodde en motiverende faktor for den beslutningen var at da ville de bli berettiget statsstøtte. Sugerør rett ned i statskassen har alltid virket forlokkende på så mangt. Jeg var ikke alene om å dele en slik oppfatning, og nå har Norsk veganersamfunn tatt til motmæle i et debattinnlegg i Aftenposten.
De er absolutt ikke ute etter statsstøtte svarer de litt snurt, men ikke overbevisende. At man føler seg krenket er ikke bevis på at man har rett.
Norsk Veganersamfunn skriver at de ønsker en saklig debatt. Det kan jeg forstå. Men ønsker man en debatt må man og tåle å bli motsagt, så lenge man blir motsagt på en saklig måte.
Norsk Veganersamfunn skriver i sitt debattinnlegg
Veganisme er et livssyn basert på ikkevold og rettferdighet. Det handler om å redusere utnyttelse av og urett mot bevisste skapninger.
Jeg er og i mot vold og for rettferdighet. Jeg har brukt utrolig mye tid både som tillitsvalgt, politiker og medmenneske på å redusere utnyttelse og urett mot bevisste skapninger. Det gjør meg forhåpentligvis ikke til en veganer.
For selv om jeg helt klart er en ikkevoldelig person, så takker jeg ikke nei til et hvitløkspekket lammelår. Så lenge det lammet har hatt et godt liv og gresset på grønne enger, samt blitt avlivet, slaktet på en human måte.
Jeg spiser og gjerne viltkjøtt. Også her er det avlivningsmåten som er viktig. Det at jeg spiser kjøtt gjør meg ikke til noen barbar. Det er heller ikke et tegn på at jeg liker vold.
Jeg har alltid hørt at jeg har en sterk rettferdighetsfølelse. For meg føles det urettferdig at noen skal kunne påberope seg å ha et eget livssyn basert på at de har de samme moralske preferanser som de fleste andre mennesker. Hva gjør en rettferdihetssøkende, ikke-voldelig veganer til noe annet enn for eksempel samtlige medlemmer i Rødt som kjemper for rettferdighet, mot urett og ønsker å løse konflikter uten vold? Skal Rødt også bli et trossamfunn, eller FOR? De er jo mot krig og vold de og?
Det er bra og ha høye moralske tanker om egen livsførsel, men det gjør ikke nødvendigvis ditt moralske kompass til et livssyn, en religion. Og i så fall vil det være en relativt ekskluderende religion, livssyn. Siden den er forbeholdt de ekstremt få som bekjenner seg til en bestemt streng diett.
Jeg kan heller ikke se at det er noe annet enn dietten som skiller dette livssynet til livssynet i nesten enhver tenkelig religion eller livssyn. Så hvorfor skulle Norsk Veganersamfunn bli definert som et livssynssamfunn, religion kun basert på mat-preferanser? Mener man at Norges Diabetikerforbund, og Cøliakiforeningen også er å regne som religioner?
Det er fint lite av det den amerikanske presidenten finner på som overrasker meg lenger. Mannen er mer opptatt av makt enn hva som gagner landet hans eller verden for den saks skyld. Overraskende og ikke minst skummelt å se hvordan et relativt velfungerende demokrati på utrolig kort tid er blitt forvandlet til et land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Selv om jeg ikke lar meg overraske, hendelsen føyer seg bare inn i en lang rekke andre hendelser som danner en praksis eller politikk om du vil, så kan jeg ikke la være å påpeke det.
Vel, det var en fyr borte i statene, en pappagutt, eller kanskje snarere mamma-gutt på 55 år ved navn Paul Walczak som havnet i fengsel. 18 måneder på vann og brød for å ha “glemt” å betale rundt 100 millioner norske kroner i skatt. Pengene han hadde glemt å betale hadde han ærlig og redelig tjent på sykehjemsdrift. Nevner det bare siden noen tror at velferdsprofitører som ønsker å drive private sykehjem her i landet utelukkende gjør det fordi de har et hjerte for rldre mennesker og overhode ikke noe ønske om å tjene penger.
Vel nok om det. Hvordan. Paul Walczak hadde tjent pengene er i grunn uvesentlig. Det vesentlige er at han ikke betalte skatt, og ble dømt til fengsel for skatteunndragelse. Det er heller ikke noe tvil om skyld. Han erklærte seg selv skyldig da saken var oppe i retten. Regnet med en solid bot, og så var det back in business. Fengselsstraff hadde han nok ikke drømt om.
Jeg vet ikke hvem dommeren i denne rettsaken var, men han var tydeligvis av den typen som mener at loven er lik enten du er fattig eller rik. Eller, en fattig ville selvsagt ikke hatt mulighet til å snyte 100 millioner på skatten. Da hadde han jo ikke vært fattig. Nok om det. Dommeren uttalte under domfellelsen:
Det finnes ikke noe «du slipper ut av fengsel»-kort for de rike, skal dommeren ha sagt under domfellelsen.
Vel, så feil kan en dommer ta. For hva skjedde da? Jo Paul Walczak sladret til mamma.
Det er utrolig hva vi mødre gjør for våre barn. Paul Walczaks mor Elizabeth Fago er intet unntak. Den 74 år gamle kvinnen dro på middagsselskap. Ikke hvilket som helst middagsselskap. Det var på en middag i Mar-a-Lago, Donald Trumps luksuriøse eiendom i Florida. Der fikk deltagerne møte Donald Trump personlig.
Deltagerne betalte riktignok 1 million dollar (over 10,1 millioner kroner) hver til en politisk gruppe som samler inn penger til fordel for Trump, Maga Inc. Men mat er som kjent ikke gratis i våre dager. Ikke møter med presidenter heller.
Hva Elisabeth Fago sa til presidenten vites ikke, men mindre enn tre uker senere benådet Trump plutselig sønnen hennes, Paul Walczak. Han slapp både å sone ferdig dommen og å betale de 44,5 millionene han var dømt til å betale.
God morgen, kjære lesere. Nyter du fridagen? Er du i full gang med å presse skjorta og få på deg søndagsdressen? Ja, for du har vel tenkt deg til kirken! Det er jo helligdag, og strengt tatt derfor du har fri.
Jeg sjekker sånn for sikkerhets skyld om det er noen gudstjeneste i kirkene i nærheten i dag. Kjekt å vite, selv om jeg er usikker på om jeg skal dit. Det er gudstjeneste i den kirken jeg faktisk sogner til, og hvor to av barna våre er konfirmert.
Men når jeg sjekker den kirkekalenderen ser jeg noe jeg selvsagt må undre meg over. I to kirker er det barnedåp på lørdag?!? På den ene står det at den er åpen for alle.
For det første. Jeg trodde barnedåper var noe som hørte med i en vanlig gudstjeneste, gjerne en familiegudstjeneste. De skal da være åpne for alle. Så hvorfor denne spesifiseringen om at kirken er åpen? Det er en stor kirke som har 550 plasser. Så mange er det vel sjelden man ber i en barnedåp?
Og så var det det med valg av dag. Hvorfor på en lørdag? Ser og at konfirmasjoner er lagt til lørdager i flere menigheter. Hvorfor? Her håper jeg noen av leserne mine kan komme med en god forklaring.
Men det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om da jeg leste Monicas innlegg.
Det jeg tenkte å skrive litt om er at det ikke er alle som har fri i dag. Ikke alle som kan ta langhelg allerede onsdag kveld. Ikke alle som får en mini-ferie hver gang det dukker opp en rød dag på kalenderen.
Jeg har arbeidet 30 år som radiograf. Det var absolutt ikke noen selvfølge at jeg skulle ha fri på en helligdag, og det der med inneklemte fridager var et totalt ukjent begrep.
Kristi-himmelsprett var kanskje en av de røde dagene det var lettest å slenge veska over armen og gå på jobb. Litt tyngre når sola skinner som i dag, men dog. Litt vondere var det å ta å dra på jobb litt før flaggheisinga på 17. mai, og vite at du ikke skulle se på førsteklassingen din som gikk i barnetoget for første gang. Eller å si Hade, og kos dere! til mann og barn når de dro til Svigermor for å feire julaften, mens jeg feiret den på vaktrommet på jobb.
Joda. Jeg var klar over at det ble jobbing på dage da “alle andre” har fri når jeg valgte yrke. Jeg valgte det med åpne øyne, og har aldri angret på yrkesvalget. Heller ikke på når jeg har sittet på vaktrommet en julaften. (De vaktene vi ikke hadde tid til å sitte på vaktrommet, uavhengig av dato, hadde vi heller ikke tid til å tenke på hvilken dag det var.)
Det var og koselig å være på jobb på slike dager. Litt egen stemning, også på et sykehus.
Det var bare det at du savnet de du helst ville være sammen med, og du visste at de og savnet deg.
For selv om jeg valgte yrkesvei og helligdagsjobbing med åpne øyne, og Gamle Gubben Grå nok var klar over at det var en del av pakka da han valgte meg, så har ikke ungene valgt hvilken jobb og arbeidstid moren deres skulle ha. Og heller ikke hatt mulighet til å velge mamma. Jeg vet at de har savnet meg på julaftener,17. mai, og på andre helligdager.
Radiografer og andre helsearbeidere er ikke de eneste som arbeider på slike dager. Det er faktisk ganske mange som ikke har langhelg denne helgen, selv om det ikke virker slik når man leser aviser, hører på radio eller ser på TV. Det har alltid irritert meg. At det virker som en del redaktører tar det som en selvfølge at alle har fri fordi de har det.
Så når du gjør deg klar til å gå i kirke i dag, eller hva du nå skal bruke dagen til, send en ørliten vennlig tanke til alle de som nå er på jobb for å holde samfunnet i gang. Enten de serverer deg is på torget, kjører buss, eller arbeider på sykehus og sykehjem.
God vakt til alle som arbeider i dag. Jeg er glad dere stiller opp og holder julene i gang. Dere er de virkelige verdiskaperne.
Hvilke planer har du for dagen? Spørsmålet har jeg fått helt fra tidlig ungdom så fort det var en fridag eller helg. For man må jo ha en plan for dagene, ikke sant? Ikke bare la de forsvinne uten at man har fylt de med fornuftige aktiviteter. Som ungdom skjønte jeg som regel ikke hvorfor faren min spurte. Vi bodde på gård, alle måtte hjelpe til med alt som skulle gjøres, og han hadde som regel en plan for hvordan jeg skulle benytte dagen.
Som voksen sto jeg selvsagt selv for planene for dagen, og de var det nok av. Kalenderen var som regel full av vakter, møter og avtaler. En kaffekopp med Barndomsvenninna var vanskelig å legge inn i planen hvis den ikke ble avtalt uker, helst måneder i forveien. Jeg hadde få hvite felt på kalenderen, selv på helger. Hvis det er mange nok møter som tillitsvalgt og politiker du vil ha med deg kan det være smart å bytte vakter på ukedagene med helgevakter for å få kabalen til å gå opp, og rekke alt jeg ønsket og følte at jeg måtte få med meg.
Etter at jeg har blitt syk orker jeg ikke ha kalender hvor dagene er fulle av planer. Jeg har ikke energi til det. Jeg har ikke helse til det. Noen møter og litt program må jeg ha. Da føler jeg at jeg fremdeles er med, at jeg bidrar, at jeg utgjør en ørliten forskjell. Det er viktig for meg, også viktig for min mentale helse,
Jeg trenger og dager uten program. Hvor dagsformen og energinivået avgjør hva jeg fyller dagen med. Det betyr ikke at jeg ikke gjør noe den dagen. Jeg kan være veldig aktiv å få utretta mye her hjemme, eller bare finne på noe helt annet.
I dag startet jeg dagen med tur med Kidd på Eggemoen. Etterpå var jeg effektiv med litt husarbeid før jeg i 15. tida tok en ørliten strekk på sofaen – og våknet nærmere 18.
Bortkastet tid? Slik hadde jeg sett på det før, og ikke minst skamfølelse for at jeg hadde sovet tre timer midt på lyse dagen.
Nå trakk jeg på skuldrene og tenkte, ja ja da trengte jeg vel det da.
Så gjorde jeg litt husarbeid og tok meg en ny tur med hundene. før Gamle Gubben Grå serverte middag.
