Innlegget mitt i dag er svar på innlegget Er det vår skyld? til Småbarnsforeldre som nå ligger velfortjent på toppen av bloggtopplista. Hvis du ikke kjenner bloggen, den har så vidt jeg husker aldri ligget helt øverst før, så er det bloggen til en småbarnsfamilie med 6 barn og den 7. i magen. Hun, for det er jo stort sett mammaen som skriver på bloggen, skrev et innlegg dagen før  Han hjelper meg faktisk aldri med barna  og spørsmålet hun stiller i sitt siste innlegg er en oppfølger til det første innlegget.

Når hun hevder at mannen hennes aldri hjelper henne med barna, er det ikke fordi hun er gift med en latsabb av en mann som bare ligger på sofaen og ser fotball på TV, eller at han er for opptatt med karriere og å trene til Birken at hus og hjem barn og ansvar blir overlatt til kjerringa.  Nei, det kommer selvsagt av at en pappa hjelper ikke mamma med barna.  De har like mye ansvar for å følge opp og ta seg av barna.  De er jo begge to foreldre. Så når han skifter bleier, kler på barn, gir de mat, plastrer skrubbsår, kjører på trening osv så gjør han det som forelder, ikke fordi han hjelper kona.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Hun fikk så mange kommentarer på sitt første innlegg. For masse kvinner skriver inn og forteller at mannen hennes må være fantastisk, som hjelper til med barna.  Det gjør aldri deres menn. Ja, mange er selvsagt enig med henne og i at det er klart papper har like mye ansvar for barna so det mammaer er og tar sin broderlige del av arbeidet det medfører å ha barn. Samtidig får hun flere kommentarer fra fedre som føler at de ikke får slippe til som forelder.  Og det er til de som ikke lever i slike forhold hun stiller spørsmålet  “Er det vår egen skyld?” Og det er på det spørsmålet jeg svarer. “Ja, det er deres egen skyld!”

Gamle Gubben Grå og jeg ble foreldre for 29 år siden. Verken Gubben eller jeg hadde noen erfaring med slike småkryp. Vi hadde vel knapt tatt i en baby før vi plutselig satt med en skrikende liten bylt i armene.  Så jeg mente at vi i utgangspunktet hadde de samme forutsetningene for å klare forelderoppgaven.

Og  Unge Gubben Grå tok ansvar fra dag en eller i det minste fra dag to.
De fleste menn liker å ta ansvar.  Hvis man hevder at det ligger i genene til oss kvinner og ta seg av barn, vise omsorg at morsrollen liksom ligger nedarvet i oss siden steinalderkvinnen satt der i hulen sin og fødde barn uten hjelp verken fra jordmødre eller mammaforum på nett, så ligger det nedarvet i mannens gener like langt tilbake i tid å ta ansvar. Å passe på flokken sin og verne den mot alle farer.   Så da var det bare for meg og la han slippe til.

Jeg var som sagt ikke så veldig erfaren med babyer da vi ble foreldre.  Det å skifte på en liten baby er litt skummelt de første gangene. Man er så utrolig redd for å gjøre noe feil, og jeg er en slik som ikke liker publikum når jeg skal gjøre noe jeg ikke er dreven i. Da blir jeg liksom enda mer klønete og nervøs.   Jeg tenkte at Unge Gubben Grå kanskje fort kunne ha det på samme måten.  Så når han gikk på barnerommet for å skifte bleie, eller kle på Datter, så ble jeg igjen i stua.  Han skulle slippe å føle at jeg hang over han for å se om han gjorde alt “riktig”,-  Slippe kommentarer som “pass på hodet!” eller “smurte du på nok zinksalve?”   Jeg måtte bare stole på at han var en like god forelder som meg.

Det hendte jeg hørte frustrerte grynt fra Unge Gubben Grå da han slet med å få klærne på en sprellende Datter.  Spesielt frustrert var han over babytrøyer med knyting som Svigermor hadde forært oss et dusin av.  (Samtlige ble kastet før neste baby meldte sin ankomst.)

Jeg begynte å arbeide igjen da Datter var 6 måneder. Turnus.   Det var ikke lenger svangerskapspermisjon den gangen.
Gamle Gubben grå har aldri passet barna våre.
Når jeg har vært på jobb og han har hatt fri fra sin jobb, har det selvsagt vært han som har hatt ansvaret for ungene. Da har han levert og hentet i barnehagen, laget middag, skiftet bleier, lagt unger til å sove, plastret sår, lest natta-historier (muligens) Forhåpentligvis ikke sunget for dem (det ville gitt barna mareritt, så dårlig sangstemme har han.)  Kort sagt vært den forelderen som er der for barna akkurat som jeg var det når han var på jobb.
Hadde vi begge fri var vi der begge og delte på oppgavene slik det falt seg mest hensiktsmessig.

Alt ble ikke gjort på “min måte.  Datter var kanskje litt ung første gang hun så Die Hard. Middagen ble oftere spist foran TV en, og det var ikke alltid barna hadde klær som matchet i fargevalget når jeg hentet de i barnehagen.  Men jeg gjorde jo heller ikke alt på Gamle Gubben Grås måte. Det er jo ikke sikkert “min måte” er den riktige.

På jobben ser jeg flere av dagens mødre som i løpet av en kveldsvakt kan få relativt mange meldinger eller telefoner fra fedre som “passer ungene”, eller mødre som må ta ditto mange telefoner hjem for å sjekke om mannen har husket alt fra fotballtrening til å lage middag eller faktisk hente i barnehagen.   Jeg har aldri ringt kontrolltelefoner, eller sendt meldinger for å minne Gubben på ting som han er klar over.  Han hadde ansvaret, og tok selvsagt det.

Gamle Gubben Grå er ikke en typisk “myk mann” .  Han vokste opp i en tid da “Menn var menn, og damer var på side 19” som det het i reklamen for Vi menn.  Svigermor tar fremdeles bilder av Gamle Gubben Grå hvis hun ser han feie opp glasskår etter knuste glass, og hun ber han “hjelpe Brit”  hvis vi har gjester og bord skal dekkes, mat skal lages eller kaffe skal kokes.
Men akkurat  som Gamle Gubben Grå aldri har passet ungene, har han heller aldri hjulpet meg med husarbeidet.  Han har gjort de ting som må gjøres for å holde hus  og hjem i sånn noenlunde i orden, akkurat som meg.

De fleste av oss damer har valgt fantastiske menn som partnere.  Vi har valgt fantastiske menn som fedre til våre barn.  Så slipp de fantastiske mennene til  La de være papper på sin måte.  Slipp kontrollen og du vil oppleve at også du har en fantastisk mann og far i heimen.