Jeg fulgte behandlingen av Lloyds marked i møtet i Hovedutvalget for Miljø og arealforvaltning i går via web-TV her ved spisebordet i Drømmehuset. Og da blir det som når sportsidioter ser på sport på TV, jeg kommer med en del tilrop og usakelige kommentarer til større eller mindre glede for de jeg deler hus og hjem med. Usikker på om de satte pris på å spise middag med et politisk møte som skjermunderholdning.

En ting jeg bet meg merke i var at når Roger, leder av Hovedutvalget, satte opp taleliste etter som representantene tegnet seg omtalte han kvinnene i forsamlingen som Lise, Lise, Nena og Mette mens mennene ble benevnt med Bråthen, Eriksen, og Berghagen. (Eneste unntak var Knut Stubben, som ble benevnt som Knut – ikke Stubben.)
Hadde jeg vært feminist hadde jeg virkelig reagert på en slik hersketeknikk, bevisst eller enda verre ubevisst. Nå har jeg bare bestemt meg for konsekvent å kalle fyren Roger.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

De gamle traverne i Ringerikspolitikken har det med å snakke uten manus. Jeg har forstått det slik etter å ha snakket med noen nåværende og tidligere seniorer at man godt kan bruke manus når en er ny, men etter som en får erfaring bør man klare å stå på talerstolen uten manus, eller i det minste kun med en lapp med noen få stikkord.

Jeg spurte en som har skrevet lærebok i retorikk om det en gang. Om det var teit å ha manus. For jeg synes holder bedre innlegg når jeg har forberedt hva jeg skal si, og har manuset med meg. Da slipper jeg å memorere alle de gode formuleringene, slipper å tenke på rekkefølgen for setninger og argumenter og synes kort sagt jeg gjør en bedre figur.
Denne lærebokforfatteren er langt yngre enn både meg og seniorene i Kommunestyret. Han mente at manus var helt greit.

Nå ser jeg at flere og flere har manus, selv om de har erfaring.
Jeg synes og at de med manus som regel holder bedre innlegg enn de som holder engasjerende innlegg etter hukommelsen.  De har det med å miste tråden, gjerne gjenta seg selv, noen ganger til det kjedsommelige. Møtet i går var et godt eksempel på det. Dessverre var det en av de som deler mitt syn i saken som gjorde en dårlig figur på grunn av endeløs ordstrøm og mange gjentakelser.  Ikke tror jeg han fikk med seg alt han ønsket å si i innlegget heller, for han holdt to eller tre innlegg i tillegg til at han svarte (for) langt og ikke alltid like godt på replikker fra de som har en annen oppfatning.
Jeg trodde vi hadde snakket om å ikke bruke opp alt kruttet på første møte….

En av de tingene han ble spurt om i replikkene som han kunne ha svart ut bedre var om han var sikker på at flertallet av kommunens innbyggere var mot planene som lå til behandling. Det kan han selvsagt ikke være. 117 av 118 høringssvar var negative til planene. Meningsmålingsundersøkelsen lokalavisa gjennomførte med proffe aktører viser og et flertall mot prosjektet, og et helt klart flertall for å se på hele området samlet. Man har grunn til å tro at man har flertallet i ryggen, men sikker kan en jo ikke være. Litt ydmykhet er aldri dumt.

Når Lise Bye Jøntvedt, selveste Lise By-patriot, omtaler høyhuset som et kunstverk, ja da fnøys jeg i nesa. Har man hørt slikt tull!
Ved nærmere ettertanke kan jeg gi henne rett. God kunst skal provosere har jeg hørt, og et slikt høyhus vil helt klart provosere mange.
Om det er et godt argument for å ødelegge bybildet og området ved Fossen med en 14 etasjers høyt hus i glass og stål, er jeg uenig i.

Debatten tok slutt etter en tre kvarters tid. Det kom til votering. Flertallet var for å gå for det fremlagte forslaget med 14 etasjer ved fossen. Freden kunne på ny senke seg i Drømmehuset, og jeg ringte opp igjen til en politikerkollega som er mer opptatt av helsepolitikk enn byutvikling. Hun hadde vært dum nok til å ringe meg mens jeg fulgte med på TV-overføringen fra møtet.
Langsomt sank blodtrykket og engasjementet i kjerringkroppen.

I dag morges da jeg klikket meg inn på lokalavisas nettavis steg engasjementet og blodtrykket igjen.
Gamle Gubben Grå fikk et langt foredrag der han sto i døråpningen med dagens første sigarett. At han knapt var våken var ingen hindring, heller en fordel. Nå kunne jeg snakke uten å bli motsagt. Akkurat det hadde jeg sikkert klart samme hvor våken Gamle Gubben Grå hadde vært. Når kjerringa er engasjert er det ikke lett å stoppe ord-mitraljøsa.

Det ble nok ikke solgt pop-corn i rådhuset i går. Møterommet som var satt av for at publikum kunne se møtet på storskjerm var tomt.  Interesserte innbyggere så nok heller møtet hjemme slik som meg. Det var ikke den manglede interessen som vekte engasjementet mitt.
Nei, interessen for saken er nok der. Jeg er ikke redd for annet.
Det som fikk engasjementet til å stige i kjerringa igjen var bildene fra møtet.
Noen hadde vist interesse nok til å møte opp i rådhuset. Utbyggeren og assistenten hans.  De fikk lov å sitte i salen. Det var jo bare to publikum. Greit nok. Litt av vitsen for utbygger med å møte opp og ikke bare se møtet på skjerm fra kontoret sitt, må jo være den “fysiske” kontakten med representantene.  Ikke det at han på noen måte tok til ordet eller deltok i debatten, men noen ganger kan blikk si mer enn ord.

Det provoserte meg ikke at han var til stede under møtet. Noe annet var i grunn ikke å forvente. Og ja, det er han i sin fulle rett i.
Det som provoserer meg er hvordan politikerne fra posisjonen summer rundt han som bier rundt ei honningkrukke på bildene lokalavisa viser.
Det er bra at vi politikere lytter til folket, de som har valgt oss. Men det er ikke bra hvis det skapes et bilde av at det er for tette bånd mellom politikere og de største utbyggerne i kommunen.

Nå går saken videre til Formannskapet i neste uke. Jeg kommer nok til å følge det møtet på nett og.
I slutten av måneden kommer saken opp til behandling i kommunestyret.
Da er det jeg som kan snakke varmt og engasjert for vårt syn, med manus.