Yngste Sønn kom hjem fra hytta ved det stille skogstjernet i ettermiddag. Han og Eldste Sønn hadde vært over siden slektssamlinga i går. På hjemveien hadde de vært innom Høvdingen og hadde med en konvolutt til meg. I konvolutten lå fire eksemplarer av dette bildet i forskjellige størrelser. Dere kan tro jeg ble glad…..
For se godt på bildet.
Hva ser du? Ser du som meg en gutt i begynnelsen av ten-årene, eller kanskje litt yngre? Det var det jeg så og, første gangen jeg så bildet.
Jeg husker det godt. Det var en dag sent i august 1978. Jeg hadde fylt 12 noen få dager i forveien og fotografen som hadde tatt klassebilder av oss uka i forveien var kommer tilbake for å dele ut resultatet. Vi var endelig de største på barneskolen, neste uke skulle vi dra på leirskole på Sørlandet. Haraldvigen leirskole utenfor Kristiansand. Neste år skulle vi begynne på ungdomsskole inne i byen. Vi følte oss store, nesten voksne.
Nå gikk fotografen rundt i klasserommet og la mapper med bilder på pultene våre. Mapper med klassebilde, portrettbilder og passbilder som vi kunne dele med kjekke gutter fra andre skoler på leirskolen som ventet uka etter. På pulten min ramla det nee ei mappe med mange eksemplarer av denne totalt fremmede gutten.
Jeg var utrolig sjenert på den tiden, men likevel ropte jeg fotografen tilbake og forklarte at jeg hadde fått feil bilder. Fotografen så på meg, og på bildet og så at “Nei, det var rett bilde”. Jeg protesterte. Og han spurte hvem jeg da mente var på bilde. Hvem av de andre i klassen. Jeg så at det var ingen i klassen vår. Han måtte ha blandet inn et bilde av en elev fra en annen skole.
Læreren hadde fått med seg at jeg, som var en av de mest stille elevene var tydelig opprørt over noe og kom til unsetting. Men også han hevdet det samme som fotografen. Det var jeg som var på bilde. Han ba meg se på klassebilde. Der satt også denne ukjente gutten på den plassen jeg hadde sittet på da vi tok klassebilde. Denne ukjente gutten hadde og på seg den fine røde skjorteblusa med de lange spissene på kraven, den blå vesten og de røde La Paz buksene jeg hadde fått til skolestart, og som jeg følte meg så utrolig tøff i. Motvillig måtte jeg innrømme at det nok, desverre, var meg.
Jeg delte ikke ur passbilder til kjekke gutter på leirskolen. Ikke det at etterspørselen var så stor. Og jeg gjemte bildene langt nede i en skatolskuff og håpet de ble glemt for alltid.
I dag, over 40 år senere kommer altså poden hjem og overrekker meg bildene. Jeg forteller han hvor misfornøyd jeg var med dem. Han sier trøstende “Du ligner på meg da jeg var yngre.” Jeg gir han rett i det. Faktisk ser jeg godt på det bildet hvor mye han ligner på meg. “Men du er gutt!” sier jeg frustrert. “Det er meningen at du skal se ut som du er en gutt. Jeg var liksom JENTE!”
Når man er 12 år gammel , er man kanskje ikke alltid så fysisk utviklet. Da kan det nok være at kjønnet er vanskelig å vurdere, særlig med kortklipt hår. Men i disse dager skal akkurat det med kjønn ikke bety så mye 😏. Man er den man er.
Da jeg gikk på barneskolen, hadde en del av guttene i klassen mer eller mindre langt hår. Du vet, Beatles og alt det der. Gutten med det lengste håret var lysblond. En gang hadde han haiket , ca.12 år gammel, og ble av alle ting plukket opp av naboen min…som ble så paff over at den langhårede blonde jenta ikke var jente likevel at det medførte et leserinnlegg i avisen om disse guttene som så ut som jenter pga det lange håret. Umulig å se forskjell på jenter og gutter. Mannen var indignert. Min far godtet seg litt over hele historien, siden det virket som naboen trodde han plukket opp ei søt, ung jente og følte seg lurt, mens gutten fra klassen min skjønte jo det var ham det var siktet til og var småfornærmet over den dumme voksne fyren.
Herlig historie 😀 Ikke så lett å finne seg selv alltid 😀
Ja, jeg var egentlig ikke så veldig fornøyd med klassebilde i 6. klasse jeg heller. Kort hår, polo – genser og cordfløyels – bukser. Følte meg ikke fin dagen bildene ble tatt heller. Jeg så kanskje ikke ut som en gutt, men en ganske rar jente.. 😀
Jeg hadde også veldig kortklipt hår i tidlig barndom, og husker jeg ble tatt for å være gutt da vi var på Gran Canaria i -72 og jeg var 5 år. Etter at jeg ble voksen har jeg aldri hatt så kort hår igjen!
Litt forskjell å fremdeles bli tatt for gutt når man er 12…..
Pappa ringte i går kveld, Spurte om jeg hadde fått bilde. Jeg sa ja, men at jeg aldri hadde likt det bilde. Han forsto ikke det. Det var et fint bilde mente den gamle. Jeg sa jeg ligna på en gutt, og hans kommentar var “Hva så?”
…og jeg ser en søt jente. 🌞