Er fremdeles på 14. plass på bloggtopplista. Ryggsmerter og dårlig plassering på lista gjør liksom ikke denne kjerringa lysere til sins. Tenk slått ned i støvlene av et blogginnlegg om 1.divisjon ishockey, ei som bare holder bloggen sin i gang uten å ha kommet med noe nytt siden juni 2018 og nok et innlegg om oppussing av ei kjellerstue som det vel alt er skrevet rundt 10 innlegg om. Jeg gremmes!

Videre er det 4 innlegg om mat. Vi hadde pølse i lompe til middag i går. Regner med at jeg ikke trenger å dele oppskrift.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ei deler oppskrift på et nydelig babyteppe. Eller deler og deler. Hun linker til et nettsted hvor du kan få kjøpt oppskriften. Nydelig teppe, men jeg har ikke behov for noe vognteppe. Kanskje et nytt slumreteppe til sofaen, men egentlig er jeg lei både spfa og pledd. Jeg vil ha en god rygg, jeg vil ha vår, jeg vil ha tilbake livet mitt,.. 2023 skulle jo bli mitt år. Så langt har det absolutt ikke levert.

Ei skriver om lange arbeidsdager, og jeg kjenner at jeg misunner henne. Jeg skulle så gjerne vært i aktivitet. Hatt det travle, hektiske livet jeg elsket. Samtidig føler jeg meg som en sutrer her jeg ligger og synes synd på meg selv. Jeg vet jo at mange har langt svartere dager enn meg. Noen har mistet de de er glade i, andre har langt alvorligere diagnoser og fremtidsutsikter enn meg. Ryggsmerter har det med å gå over av seg selv i løpet av noen uker.

Det er bare det at nå når jeg liksom var klar for nyorientering og hadde klart å bearbeide det at jeg måtte gi opp jobben som radiograf og tillitsvalgt, så føles det så urettferdig at ryggen slår seg så vrang som den har vært de siste to ukene. Jeg var klar for mitt nye liv. Lage meg en hverdag dom ga mening, komme meg i jobb igjen. En rygg som slårcseg vrang og gjør at jeg har vondt, vondt, vondt var det siste jeg trengte.

Ja, jeg vet jeg høres sutrete ut, men tro meg jeg skriver ikke dette for å gå medlidenhet. Jeg skriver ikke dette for at kommentarfeltet skal fylles opp av “stakkars deg”. Jeg liker ikke å være en stakkar, og selv om medlidenhet er greit gjør det meg ikke bedre. Jeg skriver om smertene fordi det er det som i stor grad fyller tankene mine og påvirker hverdagen min. Og er det ikke det blogg skal handle om da? Liver på godt og vondt?

Smerter er ikke farlig. Mantraet fra treningsleiren. Og nei, det er ikke farlig å ha vondt i ryggen. Jeg prøver i størst mulig grad å være i aktivitet. Samtidig gir det noen begrensninger når jeg ser ut som en nittiåring hver gang jeg prøver å reise meg,  og alle bevegelser blir stive og kontrollerte fordi jeg forventer at det stikker som kniver i ryggen hvert sekund.

Jeg skal ut i dag. Jeg skal gå tur med Charlie Chihuahua og jeg skal på styremøte i Rødt. Kanskje og innom en matbutikk. Smerter er ikke farlig. Det er bare vondt. Jeg er bare så utrolig lei av å ha vondt.