Lokalavisa blar ofte i gammelt arkiv og lager sånne bildekavalkader av hva avisen skrev om for 10, 20 eller noen ganger 30 år siden. I går dukket det opp en slik kavalkade fra oktober 2003, og jeg klikket meg sånn halvsløv gjennom bildene. Plutselig var det ett av bildene som fenget min interesse. Demonstrasjon foran Stortinget for å bevare lokalsykehusene. For Ringerike Sykehus sin del besto den kampen om å få lov til fremdeles å være eget helseforetak.
Jeg husker den demonstrasjonen godt. Det var satt opp busser fra Hønefoss, og som tillitsvalgt for radiografene var jeg selvsagt med. Ja, jeg er til og med på bildet. Med lilla skjerf og grepet godt rundt en parole.
Ringerike Sykehus, pasientfokus lønner seg står det på parolen mmin. Buksa jeg har på var svindyr. Jeg kalte den “Selvtillitsbuksa”. På den tiden trengte jeg fremdeles å kle på meg selvtillit jeg ikke hadde i møte med mennesker med makt.
Jeg husker jeg gikk ned Stortingsgata side om side med en av gynekologene i et langt demonstrasjonstog sammen med hundrenvis av andre lokalsykehusaktivister.
Vi klarte å forbli selvstendig helseforetak den gangen. Vi vant kampen. Vi ble ikke slått sammen med andre sykehus til Vestre Viken før i 2009, 6 år senere.
2003. Jeg var 37 år. Lokslsykehuskampen var på mange måter starten på mitt politiske engasjement.
Litt senere samme høst var jeg på landsmøte til Radiografforbundet. Det var et forslag på vedtak at vi tre minste helseforetakene ikke skulle ha egen representasjon på kommende landsmøter. Ringerike, Finnmark og Blefjell skulle ha en felles representant. Jeg var selvsagt sterkt uenig i et slikt forslag.
Daværende nestleder gikk på talerstolen og nesten hånlig sa at det var det samme hva vi vedtok, for innen neste landsmøte i 2006 ville disse helseforetakene for lengst enten være nedlagt eller slått sammen med andre helseforetak til større enheter. Ja, det kunne han sågar vedde hundre kroner på.
Jeg ble så sint!
Her hadde vi små lokalsykehus sloss for noe som var viktig for oss og vunnet kampen mot politikerne, fått regjeringen og stortinget med oss på at vi skulle forbli selvstendige, og så måtte jeg ta kampen på nytt i mitt eget forbund.
Jeg rakte opp hånden før jeg fikk tenkt meg om, og ba for første gang i en så stor forsamling om ordet.
Da jeg litt etter entret talerstolen og så ut over salen ble jeg nesten slått i bakken av hvor mange det var i salen. Og her sto jeg for aller første gang på en talerstol. Ikke hadde jeg noe ferdig skrevet og godt gjennomtenkt manus heller. Jeg hadde bedt om ordet nesten i affekt og hadde kun rukket å knote ned noen få stikkord. Om jeg gjorde en god innsats? Vet ikke, men mange av de som mente det samme som meg kom bort etterpå og sa at innlegget hadde vært bra.
Vi vant også denne kampen. Også på landsmøte i 2006 stilte vi med egne representanter.
Bilde i blad vekte mange minner, gode minner. Så mange kamper jeg har fått vært med og kjempet. Mange har vi tapt, men noen har vi vunnet. I det miste for en stund. Det er godt å bli minnet på. Minnet på engasjementet, og også tenke på hvor fort tiden går. Det virker ikke som det er 20 år siden.
Artig
Elsker når «underdogs» vinner.
Lykke til videre, med eller uten selvtillitsbukse 🙂
Takk. Jeg er bevisst hva jeg ikler meg nå og, Men ikke noe slikt som den buksa….
Ingen kamper blir vunnet hvis man ikke er med og kjemper.💪🏻
Om ikke annet så vet man at man tross alt har prøvd!👌🏻
Å bare sitte og nikke og godta hjelper hvertfall ikke, så det er sannelig bra det finnes kjerringer som tør å åpne munnen selv om de ikke har et ferdigskrevet manus på plass først.🤗💪🏻
Ærlig engasjement er ofte langt bedre enn godt formulerte taler.
Moro å mimre og se gamle bilder, jeg er veldig glad i dette når avisa ser tilbake..Gøy.
Fint bilde og greit med dyre klær og kjøpe seg litt opp på selvfølelsen….Før den ekte var i boks.
Buksa ble brukt til jeg kunne se gjennom den.
Husker godt at vi små helseforetak sikret vår representasjon på landsmøtet i Norsk radiografforbund med vårt forslag!
Ja, det var en fin seier.