Det er en kjensgjerning at denne kjerringkroppen har noen feil og mangler. Noen av de er jeg født med, og en god del har jeg ervervet i løpet av livet.

Jeg er ikke blant de som har løpt ned dørene på legekontoret i løpet av livet, selv om det har blitt en del legebesøk de siste årene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Noen mener at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på kroppen min. At jeg burde gått mer til legen, fulgt opp hver minste plage og smerte fortløpende. At jeg da hadde hatt en bedre kropp i dag, og kanskje fremdeles vært i arbeid.
Andre mener at jeg bare sutrer. At jeg er lat og snylter på velferdsstaten. At hvis jeg bare hadde bøyd nakken og tatt meg sammen så kunne jeg fremdeles vært i arbeid, levd det livet jeg elsket.
Jeg har og hørt at det “bare er psykisk”. At jeg hadde en konflikt med noen på jobb, og at jeg sluttet fordi jeg ikke orket å stå i den lenger.

Folk får tro hva de vil.
Jeg kunne sikkert tatt mer vare på kroppen min. Bestilt legetime hver gang jeg fikk vondt et eller annet sted. Det hadde blitt mange legebesøk for jeg har hatt mye vondt, mange plager.
Jeg tror ikke at det å ha økt fokus på alle vondtene ville holdt meg i arbeid lenger. Heller tvert i mot. Man glir inn i pasientrollen, får en pille her og en sykemelding der.
Mulig jeg hadde hatt mindre vondter og flere piller, men jeg tror ikke restarbeidsevnen hadde blitt større.

Jeg kunne ha bøyd nakken og gått på videre i 2018 da jeg møtte veggen første gang. Det hadde sikkert gått bra en dag til, en uke, kanskje en måned. Det samme ved neste sykemelding i 2019 og i 2020. Men jeg tror at det ikke hadde gått i lengden. Veggen hadde kommet før eller siden alle gangene. Hadde jeg bare stått på så hadde jeg ikke vært her lenger. Eller hadde fått et hjerneslag eller et hjerteinfarkt. Jeg tror jeg var rimelig nær det i 2018.

Selvsagt var det en del konflikter i arbeidslivet mitt. Noen jeg prøvde å løse etter beste evne for andre, men som tappet meg for energi selv om jeg ikke var en del av de.
Andre var jeg muligens en del av. Selv om jeg selv ikke opplevde at jeg var i konflikt med noen.

Noen mislikte den makt og innflytelse jeg som tillitsvalgt hadde. Jeg var en tydelig stemme som snakket høyt og uten filter. Ikke alle tåler det.  Og ja, det var nok mennesker som ønsket å bli kvitt meg. I det minste rive meg ned, fra ta meg makt. Få meg til å føle meg liten, dum og ubrukelig.
Det var noen prosesser der som ikke var pene, og som jeg ville ha tatt tak i på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde vært så sliten.
Likevel er jeg ikke enig i konklusjonen om at jeg rømte ut i sykemelding, At jeg ga opp og lot mobben vinne. Det ligger i min ryggmargsrefleks å ikke la mobben vinne, samme hvem eller hva slags mobb det er.

Det begynner å bli noen år siden 2018, og også 2021 da jeg motvillig og med tungt hjerte innså at jeg måtte forlate siste rest av det livet jeg elsket. Jeg hadde ikke helse til det lenger, og selv om jeg hvilte både lenge og vel ville jeg aldri klare å bli den “samme gamle”.
Det var en tung erkjennelse, og jeg følte virkelig på nederlagsfølelse. Følte at jeg ga opp. Det er noe jeg ikke liker. Å gi opp. Den som gir opp har tapt.

Årene har gått. Jeg har prøvd ut restarbeidsevne. Vært til yrkesrettet rehabilitering. Lært meg til å lytte til kroppen min på en annen måte.  Eller kanskje mest tatt meg tid til å lytte til kroppens signaler.
Jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var. Veggen tårner seg ikke opp foran meg.
Jeg smiler mer, ler oftere.

Samtidig merker jeg at det skal ikke mye ekstra aktivitet til før slitenheten kommer sigende. I forrige uke var det litt mye aktivitet. Jeg var sliten da helga kom. Skikkelig sliten.
Jeg var på møte i eldrerådet på mandag. Fra klokka 9 til 14. Dvs, 5 timer, møte i Rødt på tirsdag 2 timer, avslutning for Rådmann og Kommunestyremøte på torsdag. Jeg skriver 11 timer på den, selv om vi hadde to timers pause mellom de to aktivitetene. Totalt 18 timer. Litt under halv stilling med aktivitet som overhode ikke er fysisk krevende. Møtevirksomhet er ikke det. Selv jeg blir ikke utslitt av å gå opp og ned til talerstolen et par, tre ganger.
Likevel var jeg sliten, litt vel sliten, og trengte en rolig helg for å komme meg igjen.

Jeg står opp hver morgen. Gjerne før 6, som regel før 7. Kroppen er vond og stiv når den har vært i ro for lenge.
Jeg forsøker å være i en slags aktivitet hele dagen, selv om tempoet er litt lavere.
Jeg tar en strekk på sofaen når  jeg trenger det. Jeg krummer ikke nakken og går på så ofte lenger.
Jeg spiser mine piller slik legen har foreskrevet. Plusser på med litt smertestillende når noen av vondtene tar for mye overhånd, sånn som den betente skuldra har gjort en del i det siste.

Jeg savner ofte livet som var. Likevel, kan jeg ikke bruke for mye tid på å dvele ved det som var eller hva jeg kunne ha gjort annerledes.
Innerst inne tror jeg ikke at jeg hadde gjort så mye annerledes hvis jeg hadde fått velge om igjen. Kanskje vært litt flinkere til å si nei til ekstravakter jeg egentlig ikke hadde overskudd til. Kanskje vært hjemme en dag til når jeg var syk enkelt-dager.
Man kan ikke dvele for mye ved slikt

Jeg har som mål å bli 100 år, til tross for alle mine feil og mangler.
100 år og frisk i toppen så vel som replikken til det siste.
Skal jeg klare det så må jeg i større grad enn jeg har gjort sette meg og mine behov foran mange andres.  Men jeg har ingen planer om å ligge til lading de neste 40 årene. Jeg vil være med å bidra der jeg kan, i den grad jeg har energi og helse til det.