Hverdagen er tilbake og flokken min er ferdig med late feriedager. De som har vært hjemme på ferie har reist hjem til seg selv, i dag er alle tilbake på jobb.  Ikke jeg. Jeg sitter her med tekopp og tastatur som jeg pleier. På utsiden av det pulserende livet.

Er jeg heldig som kan fortsette “ferien” på ubestemt tid? Eller ikke ubestemt tid. Jeg har vel mest sannsynlig “ferie” resten av livet. Siden jeg har planer om å bli hundre år vil det si rimelig lenge.
Jeg føler meg ikke heldig. Jeg skulle gjerne slengt veska over skuldra og hastet av gårde på jobb.

Samtidig forstår jeg at det ville ikke gått i lengden. At kroppen min ikke ville tåle det hektiske arbeidslivet spesielt lenge. Jeg kunne sikkert krumme nakken og klart meg på jobb en uke, noen måneder, men det hadde ikke gått lenge før jeg hadde måtte kaste inn håndkle igjen.
Jeg liker det ikke. Jeg føler det fremdeles som et nederlag. At jeg ga opp. Samtidig vet jeg at det er realiteten.

Det å forstå og det å akseptere er to forskjellige ting.

Det jeg skal prioritere er egen helse. Det føles egoistisk for ei som alltid har satt jobb, verv og andre mennesker først. Det gir meg dårlig samvittighet å pleie meg selv når jeg kunne ha brukt tiden på å være der for andre.

Trærne på Mølen er formet av vinden. Du ser på trærne hvordan vinden har påvirket dem. Hvordan de er skjeve og krokete etter den lange påkjenningen.  Hadde de ikke gitt etter for påkjenningen men stått der staute og ranke, så hadde de sikkert knekt når stormen ble som hardest. Knekt eller blitt revet opp med roten. Kanskje til slutt skyllet eller blåst på havet. Ligget der blant steinene som drivved  og langsomt blitt borte.
Da er det bedre å finne seg i at påkjenningene er store og godta å bli både krokete og vindskjev.

Jeg var kjerringa som fikser alt. Jeg er kjerringa som fikser alt. Jeg fikser dette og. Jeg lar meg ikke knekke. Jeg har ingen planer om å ligge i de grå steinene å vente på å bli skylt vekk eller råtne langsomt opp. Vindskjev og skakk er jeg her fremdeles.

Hverdagen er tilbake. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Snart skal jeg ta meg meg hundene og alle vondtene mine og gå en tur. Det gjør både hundene og meg godt. Drømmehuset trenger litt shining etter at vi her hatt noen late feriedager. Våren er her og hagen dukker langsomt frem fra snøen. Med det dukker og hagearbeidet opp.
Jeg skal nok holde meg i aktivitet selv om tempoet ikke alltid er like høyt og jeg trenger en pause i kurvstolene på trammen eller en liten strekk på sofaen innimellom.

Jeg kjenner at dette egoistiske latmannslivet gjør meg godt. Det å ha muligheten til å gjøre ting i mitt eget tempo og ta hensyn til alle vondtene og dagsformen.  Hverdagen er tilbake. Det er opp til meg og gi den mening og innhold, samtidig som jeg tar vare på meg selv.  Det skal jeg klare nå som vinden har løyet og påkjenningene ikke er så store.