Jeg liker å se på livet som en vei.  I dag satt jeg å lette i bildearkivet mitt etter et bilde som jeg syntes kunne illustrere dette innlegget, og jeg falt på dette bildet hvor Gamle Gubben Grå og jeg er ute og strever i tung, råtten snø. Det er langt fra det beste bildet jeg har, men jeg synes det passer bra til å illustrere at Gamle Gubben Grå og jeg har 28 bryllupsdag i dag.

28 år er lang tid. Innimellom har det vært et slit. Som når du strever deg frem gjennom råtten snø.  Noen ganger har jeg hatt mest lyst til å gi opp, fordi jeg er så sliten.  Men akkurat som når du står der ute i skogen med snø langt over knea så er det ingen løsning å gi opp. Man kan jo ikke bare sette seg ned i snøhaugen å vente på bedre tider, vente på våren. Det er bedre å slite seg sakte videre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Noen ganger har jeg stått der med problemer langt opp over leggene, følt at jeg har sittet fast som når jeg synker for langt ned i råtten snø, og tenkt at det var utrolig dumt å legge ut på denne turen.  Forbannet meg selv for at jeg valgte denne ruten, denne mannen.  Jeg er helt sikker på at det hadde vært samliv med mindre utfordringer, livsveier med mindre råtten snø.
Men når du står der ute i skogen så må du stå i den snøen, den situasjonen du er kommet i.  Det er ikke sikkert det alltid er en løsning å snu.  Det er ikke sikkert at veien tilbake er helt enkel den heller.

Ser dere Gamle Gubben Grå på bildet? Han er der, sammen med meg. En ting er jeg sikker på. Han ville aldri forlate meg der ute i snøhaugen, samme hvor sint og grinete jeg er. Og når jeg går og sliter meg gjennom djup snø er jeg relativt hissig.
Jeg må kanskje finne min egen vei gjennom snøen, han kommer ikke å støtter og leier meg hvis jeg ikke ber om hjelp. Men han er der. Ser at jeg kommer meg gjennom det på min måte. Vi er i det sammen.

Langt der fremme, foran Gamle Gubben Grå. Ser dere at det lysner, at sola skinner?
Håpet om at når vi bare sliter oss litt til gjennom snøen, klarer å stå i problemene litt til så blir det snart bedre.
Det har vært mye djup snø de siste 28 årene, men vi har visst at det alltid kommer bedre tider.

Jeg har lest at 28 års bryllupsdag er Rosebryllup.  Er det en ting jeg er ganske så sikker på, så er det at Gamle Gubben Grå ikke kommer til å komme med noen rosebukket i dag.  For å være ærlig så han relativt uforstående ut da jeg overrakte han gave tidligere i dag. Joda, han husket datoen relativt kjapt, og jeg så det litt forpinte uttrykket. Han hadde glemt bryllupsdagen – igjen.
Det betyr ikke så mye.  Jeg vil heller ha en mann som er der når jeg står til knes i problemer og råtten snø enn en som kommer med blomsterbuketter og store ord på merkedager men som overlater meg til meg selv når jeg står til knes i utfordringer..

Jeg søker opp hemmeligheten bak et langt ekteskap, og finner en forskningsrapport som sier at Hemmeligheten bak et langt ekteskap er å holde munn og sky konflikter. 
Det er ikke vår hemmelighet. Klokka er knapt halv ni, og vi har allerede hatt en høyrøstet diskusjon i dag. Nei den gjaldt ikke at noen hadde glemt bryllupsdagen. Hva det gjaldt husker jeg ikke. Helt garantert noe vi godt kunne holdt munn og forbigått i stillhet, men det er liksom ikke vår stil.

Kanskje er noe av hemmeligheten at vi tok et valg. Vi valgte hverandre – og da mente vi begge at det var et valg som forpliktet. Forpliktet oss til å henge sammen også når det kom problemer og utfordringer.
Jeg hadde ikke funnet meg i alt. jeg har alltid vært tydelig på at behandle meg pent, ellers går jeg.
Men jeg har aldri forventet et problemfritt liv.

Vi er veldig ulike.  Mange sier at det ikke alltid er positivt for et ekteskap. Jeg tror det går greit hvis man aksepterer at man er ulike, og gir den andre rom til å være seg selv. Hvis det hadde vært diskusjon om jeg måtte dra på det politiske møtet eller ta på meg det og det vervet hver gang jeg skulle ut på noe, ville det bli slitsomt.  Det samme om jeg som egentlig er relativt antirøyker hadde tatt debatten om pengebruk og nikotinavhengighet hver gang Gamle Gubben Grå tenner en sigarett.
Vi har sånn omtrent de samme holdningene til livet, mer opptatt av her og nå enn av å ha langsiktige mål om alt vi skal se, oppleve eller karrieremessig.

Vi trives sammen. Vi trenger ikke oppleve noe hele tiden.  En rolig stund i kurvstolen på trammen kan være like kos som en restaurantmiddag på byen.  Å lete etter laksestatuer i Hokksund kan være like spennende som å se Mona Lisa i Louvre’  Vi liker å lage gode opplevelser i hverdagen, mer enn å hige etter de eksepsjonelle reisene. Vi liker å utforske steder som Dokka og Pitigialno i stedet for å lengte etter Paris, Milano eller hvilke storbyer som er mest in nå.

Rosebryllupet er dagen man feirer livet og kjærligheten står det på nett. Så da må vi vel bruke dagen til det. Feire livet og kjærligheten. Da hører det med sprøe innfall, som da jeg fikk Gamle Gubben Grå og broren hans, to gubber på 50+, til å lage og dekorere pepperkakehus. De koste seg, og for lillebror tror jeg det var en opplevelse for livet.

Nei, vi skal ikke dekorere pepperkakehus i dag. Men noe må vi vel klare å finne på.
Vi snakkes.