Kokkejævel er tilbake på toppen av lista.  Selvsagt er han det. I går hadde han et innlegg med overskriften “Nå blir jeg borte noen dager” og selvsagt gir det klikk at tidenes største blogger tar og logger av et par tre dager. Rart i grunn at det ikke har kommet på nyhetene…
Jeg steg fra en 60.plass i går og til en  48. plass i dag.   Og skal jeg ha håp om å forbli over 50 streken, må jeg nok være “på” hele helga.  Så slapp av.  Det kommer til å komme små gullkorn av noen innlegg fra meg med ujevne mellomrom gjennom hele helga.

I over to år har dere så og si daglig fått oppdateringer fra denne kjerringa. Noen ganger opp til flere ganger om dagen. Vi har ledd og grått sammen. Lagd mat sammen. (Selv om Gamle Gubben Grå er langt flinkere enn meg til å lage mat.) Jeg har delt julefeiring med Svigermor, og stille nyttårsfeiring på hytta med dere. Dere har fått glimt inn i mange av mine store gleder, mitt brennende engasjement og jeg har delt tanker rundt noen av mine største sorger.  Akkurat som Kokkejævel har jeg latt dere tatt del i livet mitt slik som det leves. (Men har det blitt noen topplassering på meg av den grunn?) Tilsynelatende har jeg vært åpen om det meste, men vi har selvsagt alle noe vi holder for oss selv.  Noe vi ikke bretter ut på blogg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kokkejævel sin “hemmelighet” som han deler på bloggen i går, er at han er inne i en ganske tung depresjon for tiden, og har vært det en stund. Jeg har kjent på de følelsene, og Kokken har min største medfølelse. Det er utrolig vondt når kropp og sjel er helt tom for krefter.

Jeg har ymtet frempå en stund at jeg ønsker meg en topplassering på bloggtopplista. Men for meg er det mest en greie, en ide. Kall det en rød tråd for disse innleggene hvor jeg analyserer toppbloggerne.  Hva har de som denne kjerringa ikke har liksom.  Innleggene krever en del arbeid, og en del tankevirksomhet, men for meg er dette avslappende sysler.  En utfordring på morgenen. Får i gang hjernevinningene, og gir meg noen refleksjoner.  Men så har jo ingen av innleggene mine holdt førsteplass nivå. Uke etter uke, måned etter måned har jeg kommet med mine kjerringtanker.  Selvsagt bruker jeg litt energi på det, ikke bare skrivingen, men også tankevirksomheten det skaper i forkant.  Og det er det som gjør blogging så gøy.  Den dagen det ikke er gøy. Den dagen det føles som en uoverkommelig utfordring å få noe ned på skjermen, den dagen gir jeg meg.  For for meg er bloggen mitt hvilested, eller noe som gir energi.
Flere ganger har jeg ikke blitt ferdig med blogginnlegget før jobben og pliktene kaller, da har jeg fortsatt på ettermiddagen.  Gledet meg hele dagen til å sette meg bak rattet i Lille Bille og gjøre ferdig blogginnlegget før jeg kjører hjem.

De svarteste dagene. De dagene frustrasjonen, sorgen og fortvilelsen over at jeg har mistet det hektiske travle livet jeg elsker, de dagene jeg knapt har orket noe annet enn å ligge under pelspleddet på sofaen er det bloggen som har vært det som har vært lyspunktet. Jeg har fått brukt meg selv på en måte jeg liker. Responsen fra dere, kommentarene og de stigende lesertallene har vært lyspunkt som har bidratt til at dagen ikke har vært fult så svart.  Kommentarer som gir motivasjon, trøster og løser praktiske problemer har føltes utrolig godt. Kjenne at noen bryr seg.  Ja en hver kommentar, positiv eller negativ har blitt satt pris på. For det er jo tegn på at jeg treffer noe, at jeg engasjerer, at noen bryr seg.

Jeg har hatt diagnosen deprimert en god stund. Den gamle fastlegen var mer opptatt av psyken min enn av det alt for høye blodsukkeret. Hva som var grunnen til at jeg var så utrolig sliten, at jeg ikke orket noe, bare ønsket å sove, sove sove. hadde nok noe med det alt for høye blodsukkeret å gjøre.  Men når det førte til at jeg ikke klarte å gjøre jobben min, ikke klarte å leve det aktive, travle pulserende livet jeg elsker så gjorde det meg deprimert.  Jeg orket ingenting og foraktet meg selv for ikke å klare å ta meg sammen.  Problemer som egentlig lett kunne vært løst, hopet seg opp. Jeg hadde ikke energi til å ta grep, Og når hauger av problemer ble uoverkommelige var det umulig og vite hvor jeg skulle starte, og jeg sank enda mer ned i depresjonen og håpløsheten.

Jeg klarte å ta meg sammen innimellom.  Hente frem energier fra Gud vet hvor og løste utfordringer, for så bare å oppleve at når jeg sank utslitt men fornøyd sammen etter å ha løst en oppgave så dukket neste utfordring opp.   Når jeg ser tilbake i ettertid er jeg utrolig stolt over de utfordringene jeg klarte å løse, til tross for et energien ikke var til stede.

Nå har jeg fått nye medisiner.  Blodsukkernivået er utrolig mye lavere og jeg er full av energi.  Livet er ikke et ork lenger.  Jeg er spådd at jeg vil få mitt livs sommer.  Det er klart det gjør noe med humøret, med psyken.   Jeg kommer kanskje ikke til å klare å komme tilbake til det livet jeg levde, men jeg skal klare å komme tilbake til et liv jeg elsker og hvor jeg føler at jeg får brukt meg selv på en god måte.  Dagene i nærmest komatøs søvn under pelspleddet er forbi!

Hvorfor skriver jeg dette?  Jo, fordi jeg i likhet med Kokkejævel tror på åpenhet.  Jeg tror på at det at jeg deler at livet har vært tungt gjør at andre i samme situasjon ikke føler seg så alene.  Jeg tror på at når jeg deler at en dårlig kontrollert Diabetes har vært årsaken til min totale mangel på energi kanskje kan få noen som sliter med de samme problemene til å gå til legen og få sjekket blodsukkeret sitt. Det å dele at jeg har blitt feilbehandlet, ikke har fått riktig medisinering kan kanskje få folk til å vurdere om de går til riktig fastlege.  Hverdagen min, energinivået mitt ble bedre, merkbart bedre i løpet av få dager etter at jeg fikk riktig medisin.  Og når jeg nå skal dele mitt nye liv med dere, mitt livs sommer, håper jeg det kan bidra til at andre som går gjennom depresjoner eller andre store utfordringer også kan få bedre tider og sitt livs sommer.

Denne helgen logger Kokkejævel av alt som heter sosiale medier.  Jeg kommer til å være her og håpe på å krabbe oppover på bloggtopplista, nå som Kokken har tatt seg fri.  Men jeg tipper han etter gårsdagens innlegg fort kan bli liggende på topp hele helga – uten ett eneste blogginnlegg.  Så jeg vil tippe at i morgen sitter jeg og kommenterer bloggen på plass nummer 100. Nina uten filter er du klar?  Du ligger på plass nummer 100 i dag. (Hvorfor ligger Nina så langt ned?  Hun har en fantastisk fin hverdagsblogg.  Gå inn og les alle sammen.)

I helgen skal jeg gjøre litt husarbeid, gå på cafe med Gamle Gubben Grå, gå noen turer med hundene (Har allerede vært ute på dagens første tur.) kanskje fotografere litt.  Kose meg med et glass rødvin i kveld.  Lat søndagsfrokost med papiraviser i morgen. Forberede innlegg til kommunestyremøtet på tirsdag.  Det blir en fin helg.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å få medfølelse, for det er ikke synd på meg.  Jeg er på vei tilbake eller på vei til noe som kommer til å bli bra. Mye bedre enn jeg har hatt det på en stund.
Jeg skriver dette innlegget fordi det tar utgangspunkt i Kokkejævel sitt innlegg helt der oppe på bloggtoppen.
Men vinklingen på innlegget, mine kjerringtanker, skriver jeg for å bringe håp til de som sliter.  Det kan bli bedre.  Du kan og få ditt livs sommer. Det finnes hjelp.  Får du ikke den hjelpen du trenger der du er, må du kanskje få hjelp til å lete et annet sted.  Og søk hjelp hvis du sliter. Det er ikke tegn på svakhet, men tvert i mot styrke å ta skrittet og be om hjelp.  Det kan være første skrittet i riktig retning.

Jeg har alltid vært optimist.  Jeg klarer å finne små gleder, også når livet har vært på sitt svarteste.  Fastlegen har spurt meg rett ut flere ganger om jeg har selvmordsplaner, om jeg ser på det som en løsning. Men jeg har aldri vært der.  Jeg har alltid hatt lyst til å leve, få med meg fremtiden.  Om jeg ikke har sett noe lys i det havet av mørke jeg har følt at jeg har vært i, så har jeg visst at det finnes et sted der ute og at jeg vil komme meg ut i lyset igjen.

Dere lesere har betydd mer for meg enn dere kanskje forstår.  De små kommentarene og omsorgen jeg har følt fra mange av dere for meg ukjente mennesker har noen ganger vært de små lyspunktene som skal til for at jeg også den dagen følte behov for å smile.  Jeg vet og at mine innlegg og mine kommentarer har betydd noe for andre.  Det er fint å tenke på.

Så ha en fin helg folkens.  Jeg gleder meg til mitt livs sommer.