Utgangspunktet for dette blogginnlegget er dette innlegget. Her spør Heidi Rosander om overvektige mennesker kan være et forbilde. Bakgrunnen for spørsmålet er debatten som har oppstått etter at Aurora Hoff ble kåret til Årets forbilde på Vixen-utdelingen.
Nå ser nok ikke jeg og Heidi Rosander så ulikt på det retoriske spørsmålet. Selvsagt kan personer være forbilder, uavhengig av vekt eller kroppsform.
Jeg er tykk selv. Ikke på langt nær så tykk som jeg var, men jeg veier fremdeles godt over 100 kilo. Ei diger dundre på over hundre, med andre ord.
Men er det alt jeg er?
I mitt eget hode er jeg så mye mer enn det.
I enkelte sammenhenger, som når man deltar på et kurs, sitter i et utvalg eller vi får nye medlemmer i Rødt-laget er det vanlig med en kort presentasjonsrunde. Alle rundt bordet eller i forsamlingen kommer med en kort presentasjon av seg selv.
Når jeg har stilt til valg, enten det er på stortingslista, fylkestingslista eller ved kommunevalget er det og ofte blitt ønsket at man skriver en kort presentasjon av hvem man er og hva man står for.
Jeg har til dags dato til gode å ha starte en slik presentasjon med Hei, jeg heter Brit og er feit.
Ikke fordi jeg ikke er klar over at jeg er overvektig, men fordi jeg mener at en slik setning ikke sier noen ting om hvem jeg er eller hva jeg står for.
Ja, jeg er feit. Men jeg er da så mye mer enn det. Jeg er mor, ektefelle, Rødt-politiker, blogger, datter, radiograf, uføretrygdet, tidligere tillitsvalgt…… Jeg er hundrevis av andre ting i tillegg til at jeg er feit. Tro meg, jeg tror du vil finne andre sider av meg langt mer interessante enn akkurat hva jeg veier eller kroppsformen min.
Jeg treffer på mange tykke personer som liksom bare er tykke. De lar vekt og kroppsform definere hvem de er. De er tykke, og det er alt de er i egne øyne.
Det synes jeg er trist, for jeg er sikker på at de er så mye mer.
Vi overvektige er og har alltid vært en skyteskive for usikre, stakkarslige personer. skriver Heidi i sitt innlegg.
Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, men så definerer ikke jeg meg først og fremst som overvektig. Jeg vet jeg er det, men det er ikke gjengen “Vi overvektige” jeg føler at er gjengen min. Jeg kan ikke se at det at vi har noen kilo for mye er noe som binder oss sammen eller gjør oss til en ensartet gruppe.
Selvsagt har jeg hørt eller sett noen kommentarer opp gjennom årene, spesielt i kommentarfeltet her inne på blogg, men det sier vel mer om de menneskene som kommer med slike kommentarer enn det gjør om meg?
Veldig bra skrevet, Skal tro om en “normalvektig” ville vinne en pris som årets forbilde for “normalvektige” ,uten en annen kvalifikasjon enn å være “normalvektig”, en en talskvinne for de “Normalvektige”.
Det skal sies, vet ikke hvilke andre kvalifikasjoner Aurora Hoff har, foruten å være “overvektig” og en talskvinne for de “overvektige” Men helt sikker på at det er en hyggelig dame.
Uansett, Det å være noen kilo for tykk, betyr ikke at man er tykk i hodet. Det jo du et levende bevis for 😉
Tror det er flere som har blitt kåret til Årets forbilde på Vixen for langt mindre enn å være talskvinne for en neglisjert og mobba gruppe.
Årets forbilde i Vixens mind-set, går vel primært på hvor mange følgere en har på Tiktok eller i hvilken grad en har klart å blamere seg til rikskjendis på Ex on the beach e.l. Hva en bidrar med til samfunnet og hva en står for har underordnet- til nada relevans i så måte 😉
Det har du nok rett i.
Å være slank er en hard jobb,jeg mener tykke folk koser seg ihjel fordi de syntes de fortjener det,,men mange er fornøyde med å være fleskeste,de om det.Alle kan ha normalvekt hvis de gidder. To ting å gjøre,lukk munnen og lett på baken.
Enkelte er fornøyd med å bruke all sin tid på å se ut som et beinrangel. Det er greit for meg. Nå handlet dette innlegget mest om å se mennesker for de personene de er, ikke bare kroppsformen.
Det er en hard jobb å være et samfunnsengasjert menneske. Det er en hard jobb å være en god venn som er der for de rundt seg. Det er en hard jobb å være en god forelder. Det en mange som bruker mer tid og krefter på jobben sin enn å pleie sin egen kropp og utseende.
Det er trist at det ytre har nesten ALT å si. Selvbildet faller i grus om ikke kroppen er “perfekt” – hva nå perfekt vil si…. At det indre teller er jo helt klart. Å lytte til noen som har noe fornuftig å si – noe positivt og godt – skal ikke bedømmes utifra utseendet – men det er akkurat det som skjer. Det er det med å trives i egen kropp. Noen bare ER slanke hele livet – mens andre sliter seg ihjel for å oppnå idealvekt osv… Tykke kan også være forbilder!
Det er synd at mange ikke ser lenger enn til det ytre skallet.
helt sant