Da er det hverdag igjen. Jeg sitter her med tekopp og tastatur.  Gamle Gubben Grå lar meg nok sitte i fred. Han er like lite tilsnakkende om morgenen som meg. Yngste Sønn har påskeferie og er hjemme. Kan ikke tenke meg at han står opp på mange timer ennå. Klokka har så vidt passert 7. Datteren dro hjem i går, skal jobbe disse tre hverdagene i påsken men hun kommer hit igjen etter det. Halve huset vitner om at hun snart er tilbake, og gjesterommet står klart.

Om det blir hjemme-påske eller tur opp på hytta er ikke helt bestemt ennå for min del. Noen drar nok oppover noen dager. Fjellet kaller og det blir ikke påske uten en tur på hytta. Jeg leser værmeldinger og blir mer og mer i tvil. Jeg føler meg ferdig med snø for denne sesongen. Jeg vil heller nyte våren som langsomt kommer. Men værmelding og lyster kan endre seg. Solveggen på hytta lokker, men jeg er bare usikker på når og om den dukker opp i år.

Behøver ikke ta stilling til det nå. Ingen har tenkt å reise ennå, ikke i dag tror jeg.
Nå skal jeg bare sitte her og våkne langsomt. Senere i dag skal jeg handle for Høvdingen. Det er alt jeg har på programmet i dag. God tid til frokost og kanskje enda en kopp te. Våkne langsomt.

Jeg ser at skyene sprekker opp ute. Himmelen er blå. Kanskje blir det lesing av bok i kurvstolen på trammen i løpet av dagen. Jeg har jo et par bøker jeg har planer om å lese i påsken. Lese krim i solveggen er helt klart påske-aktivitet.

Dagen er ennå ung. Jeg kan fylle den med det jeg føler for. Gjøre ting i mitt eget tempo. Ikke se på klokka og haste etter et tidsskjema. Det føles godt.
Det er hverdag, det er påske. Den stille uke, er det ikke det det kalles? Det er lov å ta en litt rolig dag.