Datteren var hjemme i helga. Det var god stemning, og alt sånn, men de to voksne ungene som var hjemme  i går morges er gode på kverulering og de liker også å små-erte litt på hverandre. Ikke krangle eller noe slikt, men bare vennskapelig erting. Ja, og erte litt på oss to “gamle” og da.
Jeg var sliten i går, hadde vært på møte hele lørdagen, og ber om litt nåde. Litt ro og fred. Jeg er litt sliten sier jeg, mest henvendt til Gamle Gubben Grå egentlig, Han har liksom kastet seg med i ertinga sammen med ungene.

Hvis du ikke har fått med deg at hun der er litt sliten har du ikke fulgt med i det hele tatt, sier Datteren. Hun har vært litt sliten i 33 år. Datteren er 33 år, altså hevder hun at jeg har vært litt sliten så lenge hun har vært til.
Jeg himler med øynene og tenker at på ett vis har hun rett. I det minste at jeg nok har sagt at jeg er litt sliten utrolig mange ganger i løpet av de 33 årene. For det har jeg vært. Full stilling som radiograf i turnus, 3 barn og mye overtid. I flere lange perioder en mann som var ukependler. Etter hvert en del verv og mer-ansvar.  Jeg noterer meg og at kanskje har jeg sagt at jeg er litt sliten så mange ganger at de egentlig ikke hører det lenger. Jeg har jo alltid gnålt om at jeg er litt sliten.

Ut på kvelden, etter at jeg har kjørt Datteren til bussen, luftet hundene både en og to ganger, besøkt Høvdingen, hentet Eldste Sønn, laget middag.. så flater jeg ut på sofaen. Sier at jeg trenger en liten strekk. Jeg har jo vært litt sliten i 33 år, så da trenger jeg en liten hvil. sier jeg og hører selv at det høres mer sutrete enn morsomt ut.
Yngste Sønn ser på meg og sier stille. Det er godt mulig du har vært litt sliten i 33 år, men i noen av de åra har du ikke bare vært litt sliten, da har du vært alt for sliten. Den kommentaren gjorde godt. De har sett det De har fått med seg at jeg virkelig har vært alt for sliten. Jeg lukket  øynene og kjenner at jeg kan hvile med verdens beste samvittighet.