Noen har det enkelt, tenker jeg her jeg sitter med tekopp og tastatur. Jeg har klikka meg nedover bloggtoppen uten å lese så veldig mye som fikk det til å surre i kjerringhodet. Ikke før jeg kom til Lilla sjel sitt innlegg på en 19. plass.
Hun forteller at hun har brukt 100 pund, litt over 1.300 kroner, fra sin manns konto for å betale et depositum.  Hun fant ut at hun hadde lyst til å reise på et kurs for å øve på å falle i transe (?) også til neste år.
Med sin egen trygd har hun ikke økonomi til slike utskeielser, så hun betalte med mannens kort uten å spørre han.

Folk får ordne økonomien sin slik de måtte ønske for meg. Det skal ikke jeg blande meg i. Så dette er ikke ment som kritikk av Lilla sjel.
Men likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på hvor enkelt det hadde vært om jeg og bare kunne fortsette å bruke penger når kontoen min var tom. At det bare var å bestille kurs, ferieturer og annet jeg måtte ønske over nett og sende regningen til Gamle Gubben Grå  eller en annen og mer formuende mann.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Nå er ikke det et alternativ. Her i huset er det, og har alltid vært, jeg som er hovedforsørger. Selvsagt har jeg gitt Gamle Gubben Grå en håndsrekning, vippsa han noen kroner eller betalt regninger for han når det trengs. Det har han gjort for meg og. Jeg ser på ekteskapet som et felleskap og at vi bruker av de pengene vi har til å betale det vi må.
Men vi har aldri hatt fri tilgang til hverandres konto.

Som sagt folk får ordne økonomien sin slik de vil for meg. Det finnes ikke en rett og en gal måte.
Samtidig lar jeg meg forundre av at det fremdeles finnes kvinner i dag i 2023, som mener det er helt innafor, og ikke bare la seg forsørge men og med god samvittighet bruker mannens penger på ting som ikke er helt nødvendig uten en gang å forsikre seg om at det er greit.

Jeg skriver kvinner, for jeg tror det er langt, langt flere kvinner som lar seg forsørge og mer til av sine ektemenn enn omvendt. Ja også Lilla sjel innrømmer at hvis det hadde vært omvendt, at hvis mannen hennes hadde forsynt seg av en tilsvarende sum fra hennes konto så hadde hun protestert heftig og blitt sur. Det hadde absolutt ikke vært ok.
Og opp gjennom tidende har jeg møtt en del slike kvinner. Kvinner som ser på mannen som den som er forsørger og som har ansvaret for at regninger og huslån blir betalt og at kvinnenes inntekt mer er å regne som lommepenger so de bør få lov til å disponere fritt.
Jeg har møtt en del slike, men jeg trodde de stort sett tilhørte generasjonen over meg og på et vis var en utdøende rase.

Min kloke bestemor som var født i 1904 innprentet meg at jeg skulle ta en utdanning slik at jeg var økonomisk uavhengig av en eventuelt mann og kunne forsørge meg og eventuelle barn hvis jeg hadde behov for det.
Bestemor var ingen typisk kvinnesakskvinne, men hun hadde erfart at mange kvinner ble i usunne og voldelige forhold fordi de ikke hadde noe annet alternativ.

Jeg lar meg forundre over at kvinner ser det som en selvfølge å forsyne seg av mannens penger i 2023, men jeg er egentlig ikke overrasket. Jeg har som sagt møtt mange slike kvinner opp gjennom årene – og når jeg tenker nærmere etter har flere av de vært på min egen alder – ja til og med betydelig yngre.

Jeg husker for eksempel at vi var på kurs for tillitsvalgte for noen år siden. Forberedelser til lønnsforhandlinger. Opplæring i å være tøffe nok, klare å stå på krava for å få gjennomslag.
Da var det ei som satt på raden bak meg, pen kvinne på min egen alder, som rak opp hånden og hevdet at det var jo litt feil at vi som kvinnedominert yrkesgruppe skulle ha den samme lønnsveksten som for eksempel industrien. De fleste av oss hadde jo tross alt menn som forsørget oss og tok det tyngste økonomiske ansvaret.
Min kollega og enslig mor virvlet rundt på stolen sin og brølte “Er du helt blåst i hue?”  Vi har snakket mye om den hendelsen i årene etterpå, kollegaen og jeg. At det faktisk eksisterer slike mennesker som med den største selvfølge lar seg forsørge og ikke ser det som sin oppgave å få opp lønna til egen yrkesgruppe. Kollegaen min blir like opprørt hver gang, selv om hendelsen nå ligger rundt 10 år tilbake i tid.

Samtidig har jeg møtt en del menn som nærmest føler skam over å innrømme at deres kvinnelige partner tjener mer enn dem. De føler det går på maskuliniteten løs.

Kvinner drar gjerne på tur med venninner til Barcelona eller Paris med mannens kredittkort – og skryter av det.  Høster annerkjennelse for å ha en snill og omsorgsfull partner.
En mann ville neppe nevnt det for gutta hvis det var kona som betalte fotballturen til Liverpool og sendte med han sitt kredittkort. Han ville følt det nedverdigende og gutta ville nok følt at kvinnen var snill, men de hadde vært mer opptatt av hvor synd det var på kameraten som måtte dra på tur på konas “nåde”.

Det er blitt normen at kvinner i likhet med menn arbeider full stilling. Det er og blitt normen at menn tar mer av omsorgsarbeidet hjemme og sin del av husarbeidet. Vi har fått et mer likestilt samfunn, selv om vi har litt igjen før vi har reell full likestilling.

Likestilling handler om rettigheter, men og om holdninger.
Så lenge mennesker har den holdninger at det er mennene som har ansvaret som hovedforsørger og reserve-bankkonto når kvinner får lyst til å trekke kortet men ikke har råd mens en mann med full oversikt og tilgang til konas konto enten er kontrollfreak eller tøffel kan vi ikke få likestilling.

Som medlem i et feministisk parti burde jeg kanskje ikke skrive dette, men likestilling handler om mer enn kvinnekamp. Det handler om mer enn kvinners rettigheter.  Et likestilt samfunn handler om at det er like naturlig at en kvinne er hovedforsørger og sender med mannen kreditt-kortet sitt når han skal på guttetur som omvendt.

Et hvert par får ordne seg og økonomien sin slik de finner best. Dette er ikke ment som kritikk av Lilla sjel. Det er bare noen refleksjoner som falt ned i hodet mitt da jeg leste innlegget hennes.