Noen har litt tungt for det.  Noen lærer aldri, selv ikke av egne feil.  Noen ganger kan det virke som jeg har det slik.

I fjor traff jeg veggen.  Sjefen så det før meg, og nærmest, eller helt klart, beordret meg til å ta meg en pause, Komme meg til legen, få en sykmelding.  Jeg smalt døra hardt igjen da jeg forlot Sjefens kontor, og tanken på å oppsøke advokat var nok nærmere enn å oppsøke fastlegen.  Hadde jeg bare ikke vært så sliten….

Legen skrev ut sykmelding før jeg omtrent hadde kommet innenfor kontordøra.  Siden snakket vi om det å  bruke for mye tid på empati, om å gi mer enn en får, om psykolog og om jeg trengte sovetabletter.
Store tøffe meg trenger ikke tabletter, eller psykolog.
Full medisinsk sjekk, og i grunn utrolig lite som var galt, til å være ei kjerring på 50+ som aldri har tatt så mye vare på seg selv.    Det var bare Duracell-kaninen som var tom for batteri.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det tok et halvt år, så var jeg tilbake for fullt.
Til alle, også meg selv, løy jeg også at jeg hadde lært.  At jeg tok grep, at jeg klarte å slappe av.
Men når hosten kom var veien tilbake til det hektiske, travle livet jeg elsker kort.

Jeg var tilbake, og arbeidsmengden var tilbake.  Men dessverre ikke energien. Det ønsket jeg ikke å innrømme, ikke en gang for meg selv.  Så jeg beit, tenna sammen, krummet nakken og gikk på.   De ble lange dager fulle av jobbing i hvitt, tillitsvalgtsarbeid og politikk – og husarbeid.  Gamle Gubben Grå hadde plutselig begynt å arbeide mye, og jeg måtte bidra betydelig mer på hjemmebane.
Sorg tapper også et menneske for energi, og sorgen har ligget som en mørk sky inni meg i hele høst.  Best ikke å la tankene kverne for mye om det temaet.  Det gjør for vondt.  Bit tenna enda hardere sammen, krumm nakken, gå på.

Desember kom med alle sine krav om alt som skal vaskes, bakes, kjøpes og fikses.  Og så må vi jo være så sosiale!!  Dagene flyr, og noen ganger må nettene brukes til annet enn søvn.
Så ble det endelig jul, og for meg en hel lang rekke med etterlengtede fridager.
Plutselig fikk jeg tid til å kjenne etter hvor sliten jeg var.  Det var ikke litt sliten.
Utrolig godt med noen fridager, og heldigvis et ikke alt for tettpakka program.
Jeg fikk lada batteriene litt i jula.  Kost meg med familien, ligget i flere timer på sofaen under pelspleddet og til og med nesten lest ut en hel bok bare for moro skyld.
Men det gikk også opp for meg hvor utrolig sliten jeg var, nå som jeg tok meg tid til å kjenne etter.

I går var første dag på jobb i det nye året.
Da jeg gikk gjennom mailen min i går oppdaget jeg at noen hadde etterlyst meg på et møte siste uka før jul.  Jeg hadde ikke sett mailen før i går, den var ikke åpnet, selv om den kom en del dager før jeg tok ferie.
Men jeg skulle da ikke vært på det møtet? Jeg er jo bare vara…Jeg har ikke fått noen egen innkalling… Men ja, den er sendt i november – og ligger ulest blant de slettede mailene…
Jeg blir skremt.
Har jeg vært så sliten?
Litt lengre ned i mailbunken fant jeg en mail som var viktig.  En mail jeg hadde ventet på, og nesten purret på.  Den hadde og ligget der en stund – og den var åpnet uten at jeg hadde registrert det i hjernen.
Jeg ble ikke noe mindre skremt.

Skal jeg få oppleve 2020 må jeg ta grep, innse at jeg ikke kan rekke alt.  Sette av tid til å lade batteriene litt oftere.  det er i grunn mitt nyttårsforsett.
Til uka skal jeg være politiker mandag og tirsdagskveld. Onsdagskveld skal jeg til Kongsberg. Det kan bli litt slitsomt i tillegg til full arbeidsuke.
Uka deretter skal jeg tre dager til Amsterdam på en samling.
Men uka deretter kan jeg kanskje få ladet batteriene litt, samtidig som jeg arbeider mine første aftenvakter på rundt ett år….

Jeg får bite tenna sammen, krumme nakken og gå på.  Om 8 uker har jeg ferie.