Det var baksiden av gravsteinen som først vekte min interesse. Der sto det “Reist av hjemmefronten.” Både Gamle Gubben Grå og jeg ble stående stille og lese på gravsteinen. Det første jeg la merke til var dødsdatoen. 17. april 1945. Under en måned før freden kom. Ja, for at dette hadde noe med andre verdenskrig å gjøre vitnet jo både det at steinen var reist av hjemmefronten, det norske flagget og inskripsjonen om at Norge takker deg om.
Mai 04 til april 45. Han ble knapt 41 år gammel. Vi visste begge at jeg kom til å forsøke å nøste opp i denne historien så snart vi kom hjem.
Etter at vi dro fra Hedalen stavkirke var vi innom Bautahaugen litt lengre øst i bygda. Der fant vi denne bautaen.
Vi ble litt klokere. Per Bruskerud hadde altså omkommet i Vassfaret mens han kjempet for å at landet atter skulle bli fritt.
Litt googling gjorde oss enda litt klokere.
17. april 1945 skulle han som var en av “Base Elg” av “Gutta på skauen” hente våpen fra et lager ved Hansespranget. Disse skulle brukes på en skyteøvelse i Bogfjellet. Han gikk gjennom på den dårlige vårisen på Aurdalsfjorden og druknet.
Base Elg i Vassfaret hadde i slutten av andre verdenskrig som oppgave å lære opp personell som skulle overta etter tyskerne. Under denne hovedbasen var det tre andre underbaser. De lå i området mellom Begnadalen og Randsfjorden, i Ådalsfjella, mellom Sperillen og Strømsoddbygda, og i skog- og fjelltraktene mellom Nesbyen og Eggedal.
Det er verdt å merke seg at det som foregikk i Vassfaret under krigen, var strengt hemmelig. Flere fra Sør-Aurdal og Ringerike var involvert i virksomheten – som ikke ble avslørt. Området, som også på den tiden var vanskelig tilgjengelig vinterstid, bidro til det.
Fra det første kurset ble holdt i Vassfaret januar 1945 til krigens slutt hadde flere hundre mann vært på kurs i én av de fire underbasene av ELG. Således stod Milorg distrikt 14 ved frigjøringa fram som den enheten innen Milorg med størst og best trenet ledelsesapparat i Norge.
For en historie man snubler over når man tar en liten omvei!
For ett år siden eller to fortalte noen meg at de laget saft av geiterams. Jeg fikk se bilder SV en saft i en særdeles nydelig rosa farge. Dette har jeg hatt lyst til å prøve siden da. Men sommer ble høst og Geiterams sesongen tok slutt uten at det ble noe av. Men i år, i år skal det bli saft!
Like ved Drømmehuset har de hugget ned en god del skog. Området har ligget der noen år nå og ventet på at noe dksl skje. Regner med det er rn utvidelse av industrifeltet som er på trappene.
Vel om det ikke dukker opp stort annet der så har Geiteramsen virkelig okkupert området. Så I dag tok jeg med meg Charlie Chihuahua og gikk dit for å plukke blomster.
Jeg trengte ikke akkurat lete etter blomster. I løpet av en halv time hadde jeg plukket et handlenett fult. Da har jeg regnet med den tiden jeg snakket med e hyggelig dame som kom forbi.
Svar det hjem og rense blomstene fra stilkene. Det gikk greit når jeg fant en teknikk, og 2 liter blomster ligger nå klar og venter på neste steg i prosessen. Trenger litt mer sukker og litt sitronsyre før jeg kan fortsette så det får vente til jeg har vært på butikken. Men den verste jobben er over, plukking og ikke minst rensing.
Er veldig spent på om jeg får til dette slik jeg håper. Svaret på det kommer om noen dager, så det er bare å følge med!
Det blir aldri feil. Tusle ut i egen hage og plukke inn en skål med søte jordbær. En liten “premie” midt på formiddagen fordi jeg har vært flink og ryddet i sokkekuffen.
Ja, jeg har gjort mer enn det da, luftet hund, båret ut søppel, rensket opp i krydderhagen og klippet ned de krydderplantene som har begynt å blomstre… ja og annet småplukk for å holde Drømmehuset og tomta sånn noenlunde I vater.
Nå sitter jeg i gyngestol på terrassen og koser meg med jordbær. Det er spådd både regn og torden, men de mørke skyene jeg så i sted har forduftet. Håper det bare var skremselspropaganda fra meteorologen sin side.
God morgen kjære leser! I dag glir fingrene lett over tastaturet. Jeg slipper å sjekke at tastaturet lystrer hver gang jeg skriver en o, trykke hardt og bestemt hver gang jeg skal skrive en n eller lete desperat på gulvet etter 9 tasten som har det med å sprette rundt. I går kjøpte jeg meg ny PC. Jeg tror det vil gjøre underverker for rettskrivingen min. Men det var ikke min nye investering jeg tenkte å skrive om i dag. jeg tenkte å skrive om Gud, intet mindre.
Jorunn Økland som er professor ved Senter for tverrfaglige kjønns-studier og professor II ved Det teologiske fakultet, begge ved Universitetet i Oslo (UiO) har lansert tanken om at Gud bør benevnes som “hen”. Hun synes det er en naturlig følge av at Språkrådet har godkjent pronomenet og vedtatt å ta det inn i den offisielle normen for bokmål og nynorsk.
Jeg er egentlig ikke så veldig glad i det nye pronomenet. Men jeg liker Språkrådets definisjon:
Hen brukes for å vise til at en person når kjønn er ukjent, uvesentlig eller holdes skjult.
Pronomenet kan også brukes, hvor personer ikke definerer seg som mann eller kvinne.
Jeg forstår ikke helt det der med å ikke definere seg som kvinne eller mann, for meg er det en beskrivelse av et menneske på lik linje med blå øyne eller svart hår. For meg er kjønn i de fleste sammenhenger uvesentlig. Men jeg ser fordelen med å ha et pronomen man kan bruke når man ikke vet kjønnet eller ønsker å holde det skjult. Jeg følger helt klart tankegangen til Økland og synes det å bruke hen om Gud høres ut som en god ide.
Kanskje ikke så overraskende. Jeg har hisset på meg en del mennesker opp gjennom tidene når jeg har forsøkt å starte debatter rundt bordet med temaet Gud finnes hun?
Jorunn Økland mener ikke at man skal innføre hen over natta. Men hun mener at man skal starte en prosess for å utrede det. Det mener jeg er en lur tilnærming.
Kirkerådet er ikke negativ til en slik prosess. Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, støtter Økland og sier hun er glad Økland tar debatten til media. Temaet har fått oppslag både på Nettavisen og i Vårt land, og nå også den berømte bloggen Kjerringtanker. Biskopen forteller og at det å finne en kjønnsnøytral benevnelse på Gud har blitt debattert i teologiske kretser en god stund.
Men selvsagt finnes det mørkemenn som ikke er enig. Og når jeg bruker begrepet “mørkemenn” er det fordi jeg tror at i denne sammenhengen så er ikke kjønn uvesentlig.
Einar Gelius, som både er en profilert og omstridt prest, kaller utspillet til Økland tullete.
– Det finnes langt viktigere spørsmål enn dette. Spørsmålet om hvorfor så få folk tror på Gud, er noe man burde være mye mer opptatt av.
Vel, selv om det er mange spørsmål innen kristendommen og kirken som er viktig å ta debatten om utelukker vel ikke den ene debatten den andre? Det å kalle andres engasjement for tullete for så å skifte tema er en kjent hersketeknikk.
Litt gøy at dette utsagnet om tullete kommer fra presten som fikk sparken etter å ha gitt ut boka Sex i Bibelen.
Og det finnes flere mørkemenn som ikke ønsker ideen velkommen.
Teologiprofessor Knut Alfsvåg ved VID vitenskapelige høyskole mener at det er viktig at oversettelser i bibelen holder seg tett til originaltekstene, henholdsvis på hebraisk og gammelgresk. Han presiserer at Gud i disse tekstene er ofte omtalt i mannlige vendinger, og han derfor er skeptisk til forslaget fra UIO-professoren.
Det er det dummeste argumentet jeg har hørt!
En hver tekst må leses ut i fra den tiden den er skrevet i. Når man for flere tusen år siden brukte ordet “han” er det kanskje mer en følge av samfunnssystemet på den tiden, enn at den åndelige Gud hadde penis.
Jeg liker ideen om å omtale Gud som hen bedre og bedre. Jo mer jeg tenker på det, jo bedre liker jeg det.
Etter at vi hadde studert Hedalen stavkirke dro vi videre i retning Nes I Ådal. Neste stopp var Bautahaugen.
Bautahaugen ble opprettet i 1902. På den tiden rundt unionsoppløsningen var det vanlig å reise bautaer med bakgrunn i den voksende nasjonale stoltheten. Her skulle bygdens og landets helter hedres. I spissen for å gi hedølingane sitt eget friluftsmuseum sto handelsmannen Erik J. Bergsrud (1848-1915) og bonde Elling Goplerud (1864-1932).
I 1902 gav eierne av nordre Braka, Gunhild Maria Andersdatter og Gudbrand Arnesen Jonsrudhaugen som samlingsplass og framtidig museumsområde. Plassen ble ryddet og flaggstang kom opp. 17. mai i 1905 ble den første bautaen reist på Jonsrudhaugen, til minne om «Hedalens Krigsmænd» som i perioden 1808–1814 deltok i krigshandlingane mot svenskane.
Etterhvert ble området også utvidet med gamle hus fra Hedalen, Vidalen og Vassfaret. Bygningene og utstillingene på dette museet var ikke åpne så sent på kvelden,men på et skilt ved porten sto det at det var fritt å gå der også utenfor åpningstidene.
Det var bautaer med navnene til både Kong Haakon, Dronning Mud, Prins Olav (senere kong Olav V) Dronning Sonja og Kong Harald.
Det var og en bauta over et navn vi dro kjensel på. Per Bruskerud. Dere husker han fra innlegget om Hedalen stavkirke.
Vi ble gående rundt en god stund å se på de gsmle bygningene og lese på de informative skiltene. Dette var virkelig et fint sted!
Selv om Bautahaugen vart grunnlagt i 1902, tok det lang tid før det første huset kom opp. Først femti år etter etableringen kom den første bygningen opp. I 1952 ble stabburet fra husmannsplassen Jørgensplassen flytt til Bautahaugen.
Dette er låven fra Storrustebrenna, med hestevandring frå Sørlibakken. Hestevandringen er ikke så tydelig på bildet. Det er det taket du ser øverst til høyre .
Her ser dere et småbruk, idyllisk oppbygd. Og slik fortsatte det Egentlig sier bildene mer enn ord. Stemningsfulle vitner om en svunnen tid.
Jeg har tidligere fortalt dere om min karriere innen lastebilbransjen og min fortid som stoffselger. I dag har turen kommet til å fortelle om den sommeren jeg arbeidet som profesjonell brilleknuser, eller optiker om du vil.
Da jeg var ferdig med videregående eller gymnaset som vi sa på den tiden, tok jeg meg et friår. Jeg begynte først som praktikant for en familie med to barn, men fikk regelrett sparken og havnet raskt tilbake i jobben som stoffselger. Både en langt mer givende jobb og ikke minst bedre betalt. De månedene som praktikant hadde jeg nesten fortrengt… Men det er klart det bør komme et innlegg også om den perioden. Jeg skal notere det på blokka.
Vel etter et år i tenkeboksen for å finne ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor søkte jeg relativt bredt, og havnet på Grunnkurs optikk på Tinius Olsen skole på Kongsberg. Endelig kunne jeg forlate barndomshjemmet og barndommens dal og flytte på hybel. “Voksenlivet” kunne begynne!
Hybelen var grei nok. To ubrukte soverom i annen etasje på en enebolig i Veungsdalen rett i utkanten av Kongsberg. Da jeg pakket ut tingene mine etter at Mamma og Pappa hadde kjørt meg og flyttelasset mitt til denne for meg ukjente byen følte jeg på intens glede og kriblende spenning. Nå startet selve livet på et sted jeg ikke kjente noen, og enda bedre, ingen kjente meg. 12 år med mye mobbing hadde satt sine spor. Det var utrolig godt å komme vekk og kunne starte på nytt.
Jeg har alltid vært flink på og glad i skolen. Kanskje hadde jeg ikke studert fagplanen og beskrivelsen av utdanninga godt nok, kanskje var den mangelfull skrevet. Jeg husker det knøyt seg litt i magen da vi første skoledag ble vist rundt i vår avdeling på skolen. Det var et stort verksted der, og timeplanen viste at halve skoledagen fem dager i uka skulle tilbringes på det verkstedet. Arbeidsteknikk het faget. Jeg har aldri vært så flink med verktøy og er nok langt mer en akademiker enn en håndverker.
Synet av slipemaskiner og annet verktøy skremte meg ikke. Ikke tok det fra meg gleden over å ny by og nytt miljø heller. Skoledagene var greie nok. Kongsberg var en hyggelig by jeg raskt fant meg til rette I. Ved siden av skolen var jeg dpeiderleder og arbeidet som stoffselger i det samme firmaet som jeg hadde arbeidet i på Hønefoss. Det var et bra år. Deilig å flytte hjemmefra og bo for seg selv.
Da året var over fikk jeg sommerjobb hos en optiker forretning i Vikersund. Planen var å begynne på studie i optometri på Kongsberg Ingeniørhøgskole som det het da. Da kunne jeg i tillegg til å reparere og tilpasse briller lære meg og ta synstest og alt det andre som hører faget til.
Men innerst inne lurte jeg på om det virkelig var dette jeg ville bruke livet mitt til. I løpet av sommeren ble jeg mer og mer sikker på at det ikke var dette jeg ville drive med. Det hadde ikke noe med at jeg ikke trivdes hos denne optikeren. Han var sikkert grei nok, men at jeg følte at jeg ikke behersket jobben. Jeg ødela et par brilleglass på briller jeg bare skulle feste en skrue eller noe slikt på. Sikkert noe som kunne skjedd den beste, men nei jeg følte ikke den arbeidsgleden jeg hadde følt som gor eksempel stoffselger.
Jeg var heldig. Jeg kom ikke inn på optometrien. Jeg ble stående som nummer 7 på venteliste etter førsteopptaket. Jeg hadde garantert kommet inn på andre eller tredje opptaket, men jeg så på det som et tegn fra oven og sa fra meg plassen på ventelista. En avgjørelse jeg aldri har angret på. Jeg har heller aldri angret på at jeg takket nei til dtillingen jeg ble tilbudt i butikken og på verkstedet til en av optikerne her i byen den høsten.
Hva gjorde jeg så? Jo, jeg tok en telefon til stoffselger-sjappa og fikk tilbake jobben min på dagen.
Sommerferien i år blir nok tilbragt på hytta med utedoen langt nede i lia, og jeg klager ikke. For meg er det et godt sted å være. Ja ikke på utedoen da, men på selve hytta. Når man går fra lønn til trygd går en vesentlig ned i inntekt. Det var jeg klar over, og det er tatt med i min budsjettering i den grad jeg budsjetterer. Vi har ikke de største behovene for dyre ferieturer og luksusvaner. Vi klarer oss helt greit med litt strammere økonomi.
På radioen melder de at prisene har steget med over 6% det siste året, langt mer enn lønningene vil jeg anta ut fra hva som ble oppnådd ved årets lønnsoppgjør. Altså ble det ikke non reallønnsvekst på den jevne nordmann i år heller. Det er flere enn meg som må stramme inn livreima. Når man har reallønnsnedgang for tredje året på rad betyr det at den jevne nordmann langsomt blir fattigere. Man får ikke like mye for månedslønna som før. Du må arbeide litt flere timer for å fylle bensintanken eller betale strømregninga enn du gjorde før.
På radioen melder de og om at det finnes mennesker som gruer seg til å gå på matbutikken fordi maten har blitt såpass mye dyrere at de har problemer med å få matbudsjettet til å strekke til. Flere og flere møter opp hos Frelsesarméen og andre aktører som deler ut gratis mat.
Snittet av ledere har økt lønnen sin med 59 prosent på ti år.
De har klart å ha reallønnsvekst selv om de de er satt til å lede ikke har det. Så mens helsefagarbeideren og budbilsjåføren stadig må arbeide litt flere timer for å fylle bensintanken eller kjøleskapet, får lederne deres råd til flere bensintanker og flere kjøleskap å fylle for sin lønn.
Ledere blir rikere mens de de leder blir fattigere.
Forskjellene øker.
Når jeg lar meg irritere over at forskjellene øker handler det ikke om misunnelse men om tillit.
For når forskjellene mellom de som leder og de som ledes blir for stor så undergraver det lagfølelsen. Man får ikke den samme følelse av at vi arbeider mot samme mål og drar lasset sammen.
Selvsagt skal ledere tjene mer enn de de er satt til å lede. Det mener jeg er bare rett og rimelig. Det skal lønne seg å ta på seg lederansvar. De fleste ledere arbeider hardt og mye. Det er mye ansvar og langt fra en ni til fire jobb å være leder. Men arbeider de dobbelt så hardt, tre ganger så hardt eller ti ganger så hardt som vanlige folk?
Joachim Høegh-Krohn i det statlige investeringsselskapet Argentum tjente 135 millioner på de 16 årene han hadde stillingen som leder av det statlige selskapet.
Jeg mener selv at jeg har hatt en grei inntekt de siste 16 årene. Jeg tipper jeg har tjent rundt 8 millioner i løpet av de samme 16 årene som Høegh-Krohn har tjent 135 millioner. Jeg vet hvor mye og hvor hardt jeg arbeidet mange av de årene. Jeg er usikker på om denne Joachim har arbeidet 15 ganger så hardt og mye.
Topplederlønningene kan kanskje forsvares når de sammenlignes med andre topplederlønninger. Jeg har ikke grunn til å tro at Høegh-Krohn er versting i klassen. Men når lederlønningene sammenlignes med lønna til de man leder eller de man forvalter fellesskapets midler på vegne av, det er da man ser hvor store forskjellene er. Det kan gjøre noe med motivasjonen, lojaliteten og lagfølelsen. Det er det som er problemet – ikke at en fyr i Berge har mye mer penger enn meg
I innlegget En liten omvei skrev jeg om gravsteinen til Ole O Brager son jeg kom over ved Hedalen stavkirke. På steinen som var reist av bygdefolket sto det at han var lærer i 50 år. Tenk på hvor mange han har lært å skrive, lese og regne! På et slikt lite sted var det sikkert ikke så mange lærere ved hver skole. Han levde jo på 1800-tallet fra 1806 til 1885. Han må antakeligvis ha vært lærer for sånn rundt 3 generasjoner av bygdens befolkning. Samme læreren som underviste en selv underviste og ens barn og barnebarn. Sånt vekker min nysgjerrighet.
Google er som vanlig min venn. Ole O. Brager var født Grimsrudeige, Han bodde store deler av livet på Nørre Braka. Han var skolemester i 50 år slik gravsteinen forteller og brukte i mange år et av rommene på gården til skolestue.
Han gifta seg med Guri Andersdotter Storruste (1819–1897) i 1858. Da var han 52 år og Guri 39, noe jeg tror måtte være en relativt høy alder på et brudepar på den tiden. Et bilde av de to finnes i digitalarkivet. Man antar det var brudebilde. Der er i såfall det eldste bilde fra Hedalen. Bilde kan du se her.
Syver Bertilrud som var født i 1865 har skildret hvordan han opplevede lærer Ole Brager. Her kan du lese om tøffe forhold på skolen i bygda. Syver gikk bare en uke på denne skolen. Han var med faren sin og tømret skolebygg i denne delen av bygda og fikk da gå på skolen til Braker slik at han kunne gå på skole om dagen og hjelpe faren sin på ettermiddagen. Han skriver at hsn var i 14 års alderen. Det vil si at dette var i 1879 eller deromkring. Han beskriver lærer Brager som en gammel mann. Det stemmer jo. Han var 73 år i 1879. Mulig han burde ha gitt opp lærergjærningen og pensjonert seg. Mulig og at Syver Bertilsrud beskrivelse av skolehverdagen ikke var lik slik lærer Brager fremsto da han var yngre og kanskje mer på høyden som lærer.
”I 14 aars alderen maatte jeg være med at tømre, og den tid dette hændte var vi i Nerstad i Hedalen og byggede op et skolehus. Jeg skulde have gaat paa skolen IIljernstad skolehus, men ved at spørge læreren fik vi lov til at jeg var med far i Nerstad for at hjælpe ham noget om aftenerne.
Jeg skulde gaa paa skolen i Braka, og den gang var det gamle O. B. (Ole Brager) som var lærer. Jeg begyndte der paa skolen og syntes at mangt der var rart.
Børnene var meget ulydige og narrede sin lærer alt i et. B. var heller ikke som vor lærer, thi naar han blev sint saa syntes det for mig som om han ikke kunde styre sig.
Han var temmelig gammel og skalv til alle tider noksaa meget, men mest naar han var sint. Det var mangeslags kommers der med skolebørnene og enkelte af dem var meget ulydige og opsætsige.
Det som jeg erindrer bedst ifra den ugestid som jeg gikk paa B.s skole var en dag som vi skulde læse op udenad de svar som vi dagen forud hadde faat til lækse udaf vor forklaring. Den gang faldt sig slig at han begyndte at overhøre min sidemand først, og naar denne ikke kunde svare paa sit spørgsmaal saa spurgte han den næste et andet spørgsmaal, og slig holdt han paa at skifte spørgsmaal, og det rare var at den gang var det ingen som kunde sin lekse men alle sad stumme naar de blev spurgt. Nu kom snart min tur, thi det hadde gaat bordet rundt. Jeg sad meget ræd fordi at jeg hæller ikke hadde lært min lekse godt. Det faldt sig dog slig den gang at naar min tur kom saa fik jeg et af disse korte svar som er i forklaringen og dem lærte jeg altid let. Da han spurgte mig saa kunde jeg svare ham paa hans spørgsmaal. Dette blev han saa rasende paa sine egne børn over, at han begyndte at slaa og lugge dem, og de største begyndte at tage igjen.
Det blev aldeles slagsmaal, saa tilsidst maatte han gaa udaf rummet hvor skolen holdtes og ind i det næste rum, hvor hans kone var. Disse selvlærte, gamle lærere, som bygderne hadde i den tid!
Medens han gikk igjennem døren saa var det nogen som holdt ham i frakkeskjødet og døren blev lukket paa det saa frakken sad fast. Efter en liden stund aabnede de døren, thi de troede antagelig at lærerne stod der bundet, men det var nok ikke tilfældet. Da døren blev aabnet faldt frakken paa gulvet. Læreren var krøbet ud af den. Jeg syntes dette var forfærdelig til tilstande og var ræd for at fortsætte paa skolen der.
Jeg erindrer at engang var denne lærer rasende sint paa sine børn, fordi at jeg kunde regne bedre end de, og det maatte uden tvil ha været hans skyld at de ikke kunde mer. Jeg var den gang udenom de fire regnearter som jeg erindrer vi kaldte det, og hadde begyndt paa decimal brøken. Engang jeg kom til et stykke som jeg ikke kunde klare, spurgte jeg læreren hvorledes det skulde gjøres. Han tog min regnebog og sad og læste eller saa i den en lang stund, og saa gav han den tilbage til mig med det svar, at ifald jeg ikke vidste selv hvorledes det skulde gjøres, saa vidste ikke han det. Dette blev jeg forundret paa (…)
Saa fik jeg vide at naar de hadde regnet ud de første fire regningsarter saa blev de satte til at begynde paa regnebogen igjen og holdt slig paa hele tiden medens de gikk i skolen. Det skulde dog ikke hændt ofte at nogen kom noget længere frem i regning end til de fire regningsarter.
B. var meget snil mod mig, og det hændte ofte at han tog mig med ind til sin snille hustru og jeg fik noget godt at spise. De var begge to meget gode venner til mine forældre og dette hjalp vidst ogsaa noget.
Det var bare en uge som jeg gikk paa denne skole, og jeg kunde ligesaa godt ha været hjemme for det som jeg lærte.
Jeg har ogsaa et minde derfra som jeg tog meget til hjerte, og det var naar nogle af de børn ifraa de større gaarde lo ad mig for den simple mad jeg hadde med til skolen og satte liderlige navn på smørret jeg hadde paa brødskiven. Jeg erindrer at de hadde god mad med sig til middag og min var simpel, samt det deres spot syntes for mig at være rent for hoven. Jeg søgte aldrig at erte mig ind paa nogen og følte at jeg burde ha faat gaat i fred og at den mad jeg hadde med var det bedste vi hadde raad til at ha.
En del af disse børn var skinsyge paa mig fordi at B. ofte fortalte dem rent ud at de aldrig vilde blive værd en døit om de ikke forsøgte at lære saaledes som de kunde se at jeg gjorde.
Det begyndte at bli rent farlig for mig at være der, og paa et eller andet vis saa faldt det sig saa at jeg maatte slutte ogsaa, og jeg kom ikke til at gaa der paa skolen mere end den ugen.
Ganske ville tilstander I skolen i Hedalen skal vi tro Syver Bertilrud. Jeg tipper dette har mest med lærerens fremskredende alder å gjøre.
Da vi kjørte hjem fra hytta vår i går tok vi en liten omvei. I Begnadalen tok vi av til høyre og kjørte over åsen så vi kom igjen i Hedalen. Jeg har vært i Hedalen før ved et par anledninger, og ville vise Gamle Gubben Grå et par steder jeg trodde ville falle i interesse. I tillegg var jeg lei den aggressive kjøringa på E16. Skjerp dere folkens, det har vært nok dødsulykker denne sommeren!
I dag er Hedalen en avkrok, et sted man ikke bare kjører gjennom på sin vei. Man må liksom ha noe på de kanter å gjøre fr å forville seg opp i dalen. Men Før den nye veien gjennom Begnadalen ble anlagt omkring 1805, var Hedalen en viktig del av forbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Til feiringen av Jonsok og Mikkelsmess kom det folk til Hedalen stavkirke fra Ådalen, Sør-Aurdal, Etnedal og Hallingdal. Skikken med den såkalte ”Hedalsmessa” ble avskaffet ca.1850.
Det første stedet jeg ville vise Gamle Gubben Grå var nettopp Hedalen stavkirke. Både Gamle Gubben Grå og jeg er veldig glad I å gå og titte på slike plasser.. og som alle som følger denne bloggen vet, jeg er veldig glad I kirker.
Kirkestedet har en lang forhistorie. I forbindelse med arbeider i grunnen under Hedalen kirke i 1902 ble det funnet brannlag og en bjørneklo som kan ha hatt sammenheng med førkristen kult. leser jeg på siden til norgeskirker.no
Opplysningen om bjørnekloa får noe til å demre for meg. Har ikke jeg en gang hørt eller lest et sagn om Hedalen stavkirke og en bjørn? Jeg mener sågar bjørnen ble skutt inne i kirken.
Jeg googler litt og finner sagnet.
I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett. En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang. De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trolldom, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket. Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra til kirka og gikk inn. Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den.
Når man har tatt prøver av tømmeret i kirken har man funnet ut at den er bygd rundt 1160, altså i god tid før Svartedauden. Hedalen ble nok ikke helt folketom under Svartedauden, selv om bygda ble hardt rammet. I boka En pilegrim vender tilbake forteller prost Anne Hilde Øigarden at det finnes tilsvarende sagn om andre kirker, og at dette sagnet nok må tolkes som et vandresagn. Jeg skal passe meg vel for å påstå at en prost sakker usant, men når jeg googler og leser på nett finner jeg ikke noe annen kirke som er knyttet til et sagn om bjørner som er skutt i kirker. Hvis noen av leserne mine kjenner til slike sagn fra andre kirker, ville jeg være takknemlig om de opplyste meg om det.
En ting er i vertfall sikkert. Det er et gammelt bjørneskinn i kirken. I 2011 ble det tatt prøver av skinnet. Disse ble sendt til NTNU i Trondheim for radiologisk datering. Nå er det slått fast at dette skinnet er fra perioden 1270–1370 e.Kr. Svartedauden varte i Norge fra 1349 til 1350. Så bjørneskinnet stammer fra tida rundt Svartedauden. Om den ble skutt i kirken, eller i nærheten er ikke godt å vite.
Jeg synes det hadde vært interessant å vite hvor gammel den bjørnetanna var.
I forbindelse med det arbeidet under grunnen til stavkirken i 1902 fant man 165 mynter og en jetong fra middelalderen under kirkegulvet i det ene hjørnet av kirken. De fire eldste myntene er fra kong Sverres regjeringstid. Han regjerte fra 1177 til 1202. To fra Håkon Håkonssons tid (1217-1263), 48 fra Magnus Lagabøters tid (1263-1280). Dessuten er det en rekke fra hans sønners tid (1263-1319). Videre er det yngre mynter fra Danmark, Sverige, Mecklenburg og Hamburg. Jetongen skriver seg fra Nurnberg
Hedalen stavkirke er som de fleste andre gamle kirker påbygd, ombygd og restaurert en rekke ganger. Omkring 1890 ble en ombygging av Hedalen stavkirke drøftet. Siden planene kunne få en uheldig innvirkning på stavkirkedelen, foreslo Fortidsminneforeningen i 1892 overfor kommunestyret at man “skulde opføre ny Kirke for Sognet og den gamle overdrages til Foreningen mod at denne i det mindste overtog Udgiften ved at faa udarbeidet Tegninger til den nye Kirke”. Meningen var å rekonstruere den opprinnelige stavkirken på stedet. Den nye kirken skulle bygges på et annet sted nær ved. Også Hamar stiftsdireksjon støttet planene om bygging av en ny kirke og en rekonstruksjon av stavkirken.
Arkitekttegninger ble laget både for ny kirke og rekonstruksjon av den gamle. i 1892 -1893. Kommunestyre så seg ikke råd til å fullfinansiere den nye kirken, og det ble søkt Stortinget om støtte. Da gikk det som det ofte går. Kirkebygget ble gjenstand for en rekke behandlinger i Kirkedepartementet uten at penger ble bevilget. Det siste stempelet er fra februar 1900.
I 1899 ble Hedalen kirke oppmålt og undersøkt av arkitekt Carl Berner. Samme år la Berner frem to foDDrslag til istandsetting av kirken. I 1902 ble Hedalen kirke ferdig istandsatt under ledelse av arkitekt H.M. Schirmer, med Berner som utøvende arkitekt. Kirken ble innviet på ny 29.10.1902. Deler av istandsettingsarbeidet ble imidlertid sterkt kritisert. Kirken ble derfor noe ombygget i 1908 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen.
Kirken var stengt for dagen da vi var der, så vi var ikke inne i kiken.
Vi vandet en runde på kirkegården. Så for det meste på de gamle gravsteinene eller de som skilte seg ut. Det var i grunn ganske mange. Blant annet den til Ole O. Bager og den til Per Bruskerud. Både Brager og Bruskerud vil jeg komme tilbake til i senere innlegg.
Graset er slått, en del av de knekte bjørketrærne er kuttet, kvistet og bært opp klare til å bli kappet opp og kløyvd til ved. Plattingen feid, gjesterommet ryddet så det på ny fremstår mer som et gjesterom enn et kott. Boka er lest og oppvasken tatt. Det er i grunn bare igjen å rydde ut av hytta, tørke over gulvene og begi seg på hjemvei.
Vi skjenker cola med og uten sukker i hvert vårt pappkrus og setter oss ut. Ingen av oss har det travelt med å dra. Det er godt å sitte her, bare bekken eller elva om du vil, nederst i lia som bryter stillheten.
Vi har alt bestemt at vi reiser opp igjen neste helg. Ikke fordi det er så mye som må gjøres, selv om det er nok av ting å ta tak i her oppe. Mest fordi det er et godt sted å være.
Jeg har og lagt merke til noe rart her denne helgen. Hjemme er det alltid jeg som er mest aktiv når det gjelder å få gjort noe. Enten det gjelder husarbeid eller ting ute. Jeg er den som står mest på mens Gamle Gubben Grå er den som stikker av eller tar seg en hvil så fort han får mulighet til det. Gjerne på sofaen med ei bok eller aller helst en liten hvil under pelspleddet.
Denne helgen har jeg lest nesten en hel bok. Jeg satt i flere timer og leste lørdagsavisene Gamle Gubben Grå kjøpte med fra bygda da han var nede å kjøpte gass. Ja en slik tur, som fort kunne tatt halve dagen var unnagjort på en snau time. Mens jeg virkelig har latet meg denne helgen har Gamle Gubben Grå virkelig vært flink. Han har slått gras, felt trær, bært stokker, kostet plattingen, laget frokost, kjøpt gass, jaget sau….. stått på. Det har vært så godt å se, og jeg har nesten, men bare nesten, fått dårlig samvittighet.
En fin helg går mot slutten, men vi drar det ut litt til.
