Det var baksiden av gravsteinen som først vekte min interesse. Der sto det “Reist av hjemmefronten.” Både Gamle Gubben Grå og jeg ble stående stille og lese på gravsteinen. Det første jeg la merke til var dødsdatoen. 17. april 1945. Under en måned før freden kom. Ja, for at dette hadde noe med andre verdenskrig å gjøre vitnet jo både det at steinen var reist av hjemmefronten, det norske flagget og inskripsjonen om at Norge takker deg om.
Mai 04 til april 45. Han ble knapt 41 år gammel. Vi visste begge at jeg kom til å forsøke å nøste opp i denne historien så snart vi kom hjem.
Etter at vi dro fra Hedalen stavkirke var vi innom Bautahaugen litt lengre øst i bygda. Der fant vi denne bautaen.
Vi ble litt klokere. Per Bruskerud hadde altså omkommet i Vassfaret mens han kjempet for å at landet atter skulle bli fritt.
Litt googling gjorde oss enda litt klokere.
17. april 1945 skulle han som var en av “Base Elg” av “Gutta på skauen” hente våpen fra et lager ved Hansespranget. Disse skulle brukes på en skyteøvelse i Bogfjellet. Han gikk gjennom på den dårlige vårisen på Aurdalsfjorden og druknet.
Base Elg i Vassfaret hadde i slutten av andre verdenskrig som oppgave å lære opp personell som skulle overta etter tyskerne. Under denne hovedbasen var det tre andre underbaser. De lå i området mellom Begnadalen og Randsfjorden, i Ådalsfjella, mellom Sperillen og Strømsoddbygda, og i skog- og fjelltraktene mellom Nesbyen og Eggedal.
Det er verdt å merke seg at det som foregikk i Vassfaret under krigen, var strengt hemmelig. Flere fra Sør-Aurdal og Ringerike var involvert i virksomheten – som ikke ble avslørt. Området, som også på den tiden var vanskelig tilgjengelig vinterstid, bidro til det.
Fra det første kurset ble holdt i Vassfaret januar 1945 til krigens slutt hadde flere hundre mann vært på kurs i én av de fire underbasene av ELG. Således stod Milorg distrikt 14 ved frigjøringa fram som den enheten innen Milorg med størst og best trenet ledelsesapparat i Norge.
For en historie man snubler over når man tar en liten omvei!
Så spennende! Moro å nøste opp slike ting! En trist historie…
Ja trist. Det var så nære freden. Men utrolig spennende
Jeg har en sånn greie med alltid å stoppe og lese inskripsjonene på de her steinene, uansett hvor travelt jeg måtte ha det, rett og slett fordi jeg føler det er det minste jeg kan gjøre. Leser en ikke navnene på enkeltmenneskene, blir de ‘bare’ en del av et tall, og det er tross alt folk som har ofret sitt eget liv for vår skyld det er snakk om..