Da vi kjørte hjem fra hytta vår i går tok vi en liten omvei. I Begnadalen tok vi av til høyre og kjørte over åsen så vi kom igjen i Hedalen.  Jeg har vært i Hedalen før ved et par anledninger, og ville vise Gamle Gubben Grå et par steder jeg trodde ville falle i interesse. I tillegg var jeg lei den aggressive kjøringa på E16. Skjerp dere folkens, det har vært nok dødsulykker denne sommeren!

I dag er Hedalen en avkrok, et sted man ikke bare kjører gjennom på sin vei.  Man må liksom ha noe på de kanter å gjøre fr å forville seg opp i dalen. Men Før den nye veien gjennom Begnadalen ble anlagt omkring 1805, var Hedalen en viktig del av forbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Til feiringen av Jonsok og Mikkelsmess kom det folk til Hedalen stavkirke fra Ådalen, Sør-Aurdal, Etnedal og Hallingdal. Skikken med den såkalte ”Hedalsmessa” ble avskaffet ca.1850.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det første stedet jeg ville vise Gamle Gubben Grå var nettopp Hedalen stavkirke. Både Gamle Gubben Grå og jeg er veldig glad I å gå og titte på slike plasser.. og som alle som følger denne bloggen vet, jeg er veldig glad I kirker.

Kirkestedet har en lang forhistorie. I forbindelse med arbeider i grunnen under Hedalen kirke i 1902 ble det funnet brannlag og en bjørneklo som kan ha hatt sammenheng med førkristen kult. leser jeg på siden til norgeskirker.no
Opplysningen om bjørnekloa får noe til å demre for meg. Har ikke jeg en gang hørt eller lest et sagn om Hedalen stavkirke og en bjørn? Jeg mener sågar bjørnen ble skutt inne i kirken.
Jeg googler litt og finner sagnet.

I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett.
En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trolldom, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra til kirka og gikk inn.
Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den.

Når man har tatt prøver av tømmeret i kirken har man funnet ut at den er bygd rundt 1160, altså i god tid før Svartedauden.  Hedalen ble nok ikke helt folketom under Svartedauden, selv om bygda ble hardt rammet. I boka En pilegrim vender tilbake forteller prost Anne Hilde Øigarden at det finnes tilsvarende sagn om andre kirker, og at dette sagnet nok må tolkes som et vandresagn. Jeg skal passe meg vel for å påstå at en prost sakker usant, men når jeg googler og leser på nett finner jeg ikke noe annen kirke som er knyttet til et sagn om bjørner som er skutt i kirker.   Hvis noen av leserne mine kjenner til slike sagn fra andre kirker, ville jeg være takknemlig om de opplyste meg om det.

En ting er i vertfall sikkert. Det er et gammelt bjørneskinn i kirken. I 2011 ble det tatt prøver av skinnet. Disse ble sendt til NTNU i Trondheim for radiologisk datering. Nå er det slått fast at dette skinnet er fra perioden 1270–1370 e.Kr.  Svartedauden varte i Norge fra 1349 til 1350.  Så bjørneskinnet stammer fra tida rundt Svartedauden. Om den ble skutt i kirken, eller i nærheten er ikke godt å vite.
Jeg synes det hadde vært interessant å vite hvor gammel den bjørnetanna var.

I forbindelse med det arbeidet under grunnen til stavkirken i 1902 fant man 165 mynter og en jetong fra middelalderen under kirkegulvet i det ene hjørnet av kirken. De fire eldste myntene  er fra kong Sverres regjeringstid.  Han regjerte fra 1177 til 1202.   To fra Håkon Håkonssons tid (1217-1263), 48 fra Magnus Lagabøters tid (1263-1280). Dessuten er det en rekke fra hans sønners tid (1263-1319). Videre er det yngre mynter fra Danmark, Sverige, Mecklenburg og Hamburg. Jetongen skriver seg fra Nurnberg

Hedalen stavkirke er som de fleste andre gamle kirker påbygd, ombygd og restaurert en rekke ganger. Omkring 1890 ble en ombygging av Hedalen stavkirke drøftet. Siden planene kunne få en uheldig innvirkning på stavkirkedelen, foreslo Fortidsminneforeningen i 1892 overfor kommunestyret at man “skulde opføre ny Kirke for Sognet og den gamle overdrages til Foreningen mod at denne i det mindste overtog Udgiften ved at faa udarbeidet Tegninger til den nye Kirke”. Meningen var å rekonstruere den opprinnelige stavkirken på stedet. Den nye kirken skulle bygges på et annet sted nær ved.  Også Hamar stiftsdireksjon støttet planene om bygging av en ny kirke og en rekonstruksjon av stavkirken.

Arkitekttegninger ble laget både for ny kirke og rekonstruksjon av den gamle. i 1892 -1893.  Kommunestyre så seg ikke råd til å fullfinansiere den nye kirken, og det ble søkt Stortinget om støtte.  Da gikk det som det ofte går. Kirkebygget ble gjenstand for en rekke behandlinger i Kirkedepartementet uten at penger ble bevilget.  Det siste stempelet er fra februar 1900.

I 1899 ble Hedalen kirke oppmålt og undersøkt av arkitekt Carl Berner. Samme år la Berner frem to foDDrslag til istandsetting av kirken. I 1902 ble Hedalen kirke ferdig istandsatt under ledelse av arkitekt H.M. Schirmer, med Berner som utøvende arkitekt. Kirken ble innviet på ny 29.10.1902. Deler av istandsettingsarbeidet ble imidlertid sterkt kritisert. Kirken ble derfor noe ombygget i 1908 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen.

Kirken var stengt for dagen da vi var der, så vi var ikke inne i kiken.

Vi vandet en runde på kirkegården.  Så for det meste på de gamle gravsteinene eller de som skilte seg ut.  Det var i grunn ganske mange. Blant annet den til Ole O. Bager og den til Per Bruskerud.  Både Brager og Bruskerud vil jeg komme tilbake til i senere innlegg.