Husker du at jeg i innlegget Min første sommerjobb avslørte at jeg har en fortid som stoffselger? Ser du smuget mellom den høye, tynne teglsteinsbygningen og det blekrosa trehuset? Hvis du går inn det smuget kommer du til en liten gårdsplass, og der hadde jeg fast tilhold som stoffselger fra sommeren 84 og frem til en gang på forsommeren 88.

Ja, ikke i selve bakgården da, men inne i et gammelt ombygd uthus som inne i bakgården. Hvis du går forbi og titter inn i står bygget der fremdeles, øde, mørkt og lukket. Jeg er usikker på om noen har vært der siden jeg låste døra for siste gang i juni 1988.

Jeg husker tilbake til de årene med glede. Jeg trivdes i jobben, og jeg var god! Den fødte ekdpeditrise skrev sjefen min på attesten da jeg sluttet. Stusser du over at jeg fikk attest etter å ha arbeidet som stoffselger? Hvorfor det? Å selge kjole- og gardinstoff er da et minst like ærlig yrke som å være for eksempel bruktbilselger.

Firmaet het “Fabrikkutsalget Jul A. Gundersen” og var forløperen til det firmaet vi kjenner i dag som Kid interiør.  Vi hadde ikke så mye interiør da  Mest gardinstoffer, sengesett, puter, dyner, håndklær osv. Pluss sysaker og stoff til å sy klær etc av. Ja, og det ledelsen der nede i Drammen måtte få tak i av gode partikjøp som liksom passet inn. Vi solgte masse garn en periode, sånn grønt balkong-gress en annen periode, for ikke å snakke om store svarte søppelsekker fulle av ukurante glidelåser. (De slet vi lenge med å bli kvitt.)

Jeg kan si mye om tiden på Fabrikkutsalget.  Jeg trivdes utrolig godt, som sagt. Jeg var ung. Det var gøy å selge, gøy å hjelpe kundene. Og jeg lærte meg mye om gardiner og utstyr, og om å sy.

Lønn fikk vi en dag i måneden, cash kontant. Ja, hvis det var nok i kassa da. Hvis ikke måtte vi vente til neste dag. Det var sjelden alle i butikken kunne ta ut lønn på lønningsdag.

Sånn i ettertid  er jeg litt glad for tiden jeg hadde på Fabrikkutsalget. Det at ikke alt alltid var helt etter boka gjorde at jeg i ettertid lærte meg å sette pris på ordnede lønns- og arbeidsforhold.

Jeg klager ikke på arbeidsforholdene. Jeg likte jobben, og arbeidet ved Fabrikkutsalget sin avdeling i Kongsberg det året jeg gikk på skole der. Men det er litt sært som 20 åring å måtte stå og krangle med kollegaen om hvorvidt du har fått lønn den måneden eller ikke. Kollegaen min fant ikke min lille remse med utregnet lønn da jeg var innom for å hente lønna ett par dager etter lønningsdag. De lønnsstrimlene var 2 cm brede og rundt 15 cm, og kom en dag I måneden i en liten konvolutt.  Det var ikke noen strimmel til meg i den lille konvolutten, ergo måtte jeg ha tatt ut lønnen til min strimmel. Null lønn på meg.  Heldigvis fant jeg og daglig leder strimmelen under kontorplassen da vi støvsugde noen dager senere. Den hadde vel ramlet ut og ned når noen lette etter sin strimmel.  Det gjaldt som sagt å passe på og ta ut lønn mens det var nok I kassa. For de med hus og hjem og regninger å betale kan nok den ordningen ha vært tøffere enn for meg som jo bare skulle ha penger til klær, fest og moro.

Forresten, det der med ordna arbeidsforhold.  Det er ikke så mange ukene siden jeg kranglet med en  annen arbeidsgiver om hvorvidt jeg hadde fått urettmessig utbetalt lønn. Da var det greit lønna ikke var utbetalt i kontanter. Veldig enkelt å få banken til å attestere at det ikke var overført noen penger fra arbeidsgiver til meg. Hørte jeg noen unnskyldning fra arbeidsgiver? Niks, ikke da noen hadde rota vekk lønnsstrimlen og ikke da noen andre hadde rot i sine egne papirer.

Det var stoffselger-karrieren dette skulle handle om. Jeg likte egentlig bransjen, og at det var et firma med stor takhøyde og lov til å være kreativ. Det året jeg jobbet i Kongsberg var jeg med å hadde stand nede i “Markensgata” under Kongsbergmarken. Det var gøy, og kaldt! Kongsbergmarken er i februar.  Sjefene fra Drammen kom med sprit jeg kunne varme meg på mens jeg sto og solgte varer ut over kvelden. Jeg takket høflig nei. Har aldri sett det som lurt å blande alkohol og jobb.

Fabrikkutsalget stengte dørene til slutt sommeren 88. Da hadde vi hatt “opphørssalg” i nesten ett år mens vi stadig fikk inn nye varer.  Jeg husker lokalavisa skrev en sak om det. Det var ikke gøy og stå på jobb dagene etter dett og svare på spørsmål fra kundene. Vi ansatte visste lite om hva sjefene i Drammen tenkte. Siste åpningsdag ble forandret hele tiden. Vel, til slutt stengte vi dørene for godt. Jeg var radiografstudent, men trengte å jobbe om sommeren. Min neste jobb ble på Hønefoss sykehjem. Det skal jeg fortelle om i et senere innlegg.