Jeg har tidligere fortalt dere om min karriere innen lastebilbransjen og min fortid som stoffselger. I dag har turen kommet til å fortelle om den sommeren jeg arbeidet som profesjonell brilleknuser, eller optiker om du vil.
Da jeg var ferdig med videregående eller gymnaset som vi sa på den tiden, tok jeg meg et friår. Jeg begynte først som praktikant for en familie med to barn, men fikk regelrett sparken og havnet raskt tilbake i jobben som stoffselger. Både en langt mer givende jobb og ikke minst bedre betalt. De månedene som praktikant hadde jeg nesten fortrengt… Men det er klart det bør komme et innlegg også om den perioden. Jeg skal notere det på blokka.
Vel etter et år i tenkeboksen for å finne ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor søkte jeg relativt bredt, og havnet på Grunnkurs optikk på Tinius Olsen skole på Kongsberg. Endelig kunne jeg forlate barndomshjemmet og barndommens dal og flytte på hybel. “Voksenlivet” kunne begynne!
Hybelen var grei nok. To ubrukte soverom i annen etasje på en enebolig i Veungsdalen rett i utkanten av Kongsberg. Da jeg pakket ut tingene mine etter at Mamma og Pappa hadde kjørt meg og flyttelasset mitt til denne for meg ukjente byen følte jeg på intens glede og kriblende spenning. Nå startet selve livet på et sted jeg ikke kjente noen, og enda bedre, ingen kjente meg. 12 år med mye mobbing hadde satt sine spor. Det var utrolig godt å komme vekk og kunne starte på nytt.
Jeg har alltid vært flink på og glad i skolen. Kanskje hadde jeg ikke studert fagplanen og beskrivelsen av utdanninga godt nok, kanskje var den mangelfull skrevet. Jeg husker det knøyt seg litt i magen da vi første skoledag ble vist rundt i vår avdeling på skolen. Det var et stort verksted der, og timeplanen viste at halve skoledagen fem dager i uka skulle tilbringes på det verkstedet. Arbeidsteknikk het faget. Jeg har aldri vært så flink med verktøy og er nok langt mer en akademiker enn en håndverker.
Synet av slipemaskiner og annet verktøy skremte meg ikke. Ikke tok det fra meg gleden over å ny by og nytt miljø heller. Skoledagene var greie nok. Kongsberg var en hyggelig by jeg raskt fant meg til rette I. Ved siden av skolen var jeg dpeiderleder og arbeidet som stoffselger i det samme firmaet som jeg hadde arbeidet i på Hønefoss. Det var et bra år. Deilig å flytte hjemmefra og bo for seg selv.
Da året var over fikk jeg sommerjobb hos en optiker forretning i Vikersund. Planen var å begynne på studie i optometri på Kongsberg Ingeniørhøgskole som det het da. Da kunne jeg i tillegg til å reparere og tilpasse briller lære meg og ta synstest og alt det andre som hører faget til.
Men innerst inne lurte jeg på om det virkelig var dette jeg ville bruke livet mitt til. I løpet av sommeren ble jeg mer og mer sikker på at det ikke var dette jeg ville drive med. Det hadde ikke noe med at jeg ikke trivdes hos denne optikeren. Han var sikkert grei nok, men at jeg følte at jeg ikke behersket jobben. Jeg ødela et par brilleglass på briller jeg bare skulle feste en skrue eller noe slikt på. Sikkert noe som kunne skjedd den beste, men nei jeg følte ikke den arbeidsgleden jeg hadde følt som gor eksempel stoffselger.
Jeg var heldig. Jeg kom ikke inn på optometrien. Jeg ble stående som nummer 7 på venteliste etter førsteopptaket. Jeg hadde garantert kommet inn på andre eller tredje opptaket, men jeg så på det som et tegn fra oven og sa fra meg plassen på ventelista. En avgjørelse jeg aldri har angret på. Jeg har heller aldri angret på at jeg takket nei til dtillingen jeg ble tilbudt i butikken og på verkstedet til en av optikerne her i byen den høsten.
Hva gjorde jeg så? Jo, jeg tok en telefon til stoffselger-sjappa og fikk tilbake jobben min på dagen.