Sommerferien i år blir nok tilbragt på hytta med utedoen langt nede i lia, og jeg klager ikke. For meg er det et godt sted å være. Ja ikke på utedoen da, men på selve hytta. Når man går fra lønn til trygd går en vesentlig ned i inntekt. Det var jeg klar over, og det er tatt med i min budsjettering i den grad jeg budsjetterer. Vi har ikke de største behovene for dyre ferieturer og luksusvaner. Vi klarer oss helt greit med litt strammere økonomi.
På radioen melder de at prisene har steget med over 6% det siste året, langt mer enn lønningene vil jeg anta ut fra hva som ble oppnådd ved årets lønnsoppgjør. Altså ble det ikke non reallønnsvekst på den jevne nordmann i år heller. Det er flere enn meg som må stramme inn livreima. Når man har reallønnsnedgang for tredje året på rad betyr det at den jevne nordmann langsomt blir fattigere. Man får ikke like mye for månedslønna som før. Du må arbeide litt flere timer for å fylle bensintanken eller betale strømregninga enn du gjorde før.
På radioen melder de og om at det finnes mennesker som gruer seg til å gå på matbutikken fordi maten har blitt såpass mye dyrere at de har problemer med å få matbudsjettet til å strekke til. Flere og flere møter opp hos Frelsesarméen og andre aktører som deler ut gratis mat.
Snittet av ledere har økt lønnen sin med 59 prosent på ti år.
De har klart å ha reallønnsvekst selv om de de er satt til å lede ikke har det. Så mens helsefagarbeideren og budbilsjåføren stadig må arbeide litt flere timer for å fylle bensintanken eller kjøleskapet, får lederne deres råd til flere bensintanker og flere kjøleskap å fylle for sin lønn.
Ledere blir rikere mens de de leder blir fattigere.
Forskjellene øker.
Når jeg lar meg irritere over at forskjellene øker handler det ikke om misunnelse men om tillit.
For når forskjellene mellom de som leder og de som ledes blir for stor så undergraver det lagfølelsen. Man får ikke den samme følelse av at vi arbeider mot samme mål og drar lasset sammen.
Selvsagt skal ledere tjene mer enn de de er satt til å lede. Det mener jeg er bare rett og rimelig. Det skal lønne seg å ta på seg lederansvar. De fleste ledere arbeider hardt og mye. Det er mye ansvar og langt fra en ni til fire jobb å være leder. Men arbeider de dobbelt så hardt, tre ganger så hardt eller ti ganger så hardt som vanlige folk?
Joachim Høegh-Krohn i det statlige investeringsselskapet Argentum tjente 135 millioner på de 16 årene han hadde stillingen som leder av det statlige selskapet.
Jeg mener selv at jeg har hatt en grei inntekt de siste 16 årene. Jeg tipper jeg har tjent rundt 8 millioner i løpet av de samme 16 årene som Høegh-Krohn har tjent 135 millioner. Jeg vet hvor mye og hvor hardt jeg arbeidet mange av de årene. Jeg er usikker på om denne Joachim har arbeidet 15 ganger så hardt og mye.
Topplederlønningene kan kanskje forsvares når de sammenlignes med andre topplederlønninger. Jeg har ikke grunn til å tro at Høegh-Krohn er versting i klassen. Men når lederlønningene sammenlignes med lønna til de man leder eller de man forvalter fellesskapets midler på vegne av, det er da man ser hvor store forskjellene er. Det kan gjøre noe med motivasjonen, lojaliteten og lagfølelsen. Det er det som er problemet – ikke at en fyr i Berge har mye mer penger enn meg
