Jeg har aldri tidligere reflektert over om retten til å bli kremert i egen kommune skal være en av mine politiske kampsaker.  Men i disse dager er det en spørsmålsstilling jeg oftere og oftere reflekterer over. Innen neste kommunestyremøte i slutten av måneden må jeg ha trukket en konklusjon.

Vi har krematorium her i kommunen. Det har vi hatt I rundt 50 år, og nå begynner ovnen å bli gammel. Veldig gammel. Vi trenger ny ovn, og bedre forhold for de ansatte. Et krematorium hvor de ansatte får færre løft og en bedre arbeidshverdag. Det er det ikke politisk uenighet om, og det har vi visst lenge.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Nå kommer det en sak til politisk behandling. Skal vi bygge nytt krematorium, eller skal vi kjøpe krematorie-tjenester av andre kommuner?  Kommunen har innhentet pristilbud og for den nette sum av et sted mellom syv og åtte tusen kroner stykket er det to kommuner ikke alt for langt unna som har ledig kapasitet.
Vi kan visst i følge noens beregninger kjøpe krematorie-tjenester i rundt 50 år for den samme summen som det vil ta å bygge et nytt krematorium.

I henhold til gravferdsloven har alle avdøde personer rett til fri grav. Kommunen har det økonomiske ansvaret for å
anlegge, drifte og forvalte kirkegårdene.
Kremasjon skal skje i godkjent krematorium. For kremasjon kan det kreves avgift. Lovverket gir ikke
kommunene anledning til å ta avgift for kistebegravelser.
I Norge finnes det 26 krematorium, men ihenhold til. gravferdsloven er det ikke krav om at det skal finnes tilbud om kremasjon i hver kommune.

Å kremere innbyggerne er altså ikke en lovpålagt kommunal oppgave.  Så er dette en oppgave som kan bli sentralisert?  Mens jeg tenker leser jeg meg litt opp om krematorium.

Sånn for all orden skyld. Vi skal beholde seremonirommet. Slekt og venner skal slippe å reise mange mil ut av kommunen for å ta det suste farvel. Det er kun krematorieprosessen det er snakk om å flytte. Avdødes aller siste reise.

Jeg føler på ubehag bare ved å tenke tanken helt ut. For for meg har det noe med verdighet å gjøre. Verdighet og respekt for avdøde. Kanskje og respekt for de etterlatte. Vi vil jo følge våre kjære til graven. Er det ikke da litt rart å tenke på at de skal ut på en siste reise – etter at seremonien er ferdig. Etter at alle har tatt farvel.

Jeg har vært i noen bisettelser hvor kisten transporteres vekk i bil etter seremonien. Hvor krematorium og seremoni ikke er på samme sted.
Jeg prøver å tenke på det, sånn i ettertid. Føltes det noe mindre verdig enn der vi følger kisten til en grav, eller som i seremoirommet i dagens krematorium. Der blir kisten senket ned i gulvet.

Jeg synes det var helt grusomt da jeg fulgte bårebilen med kista til venninna mi med blikket. Den forsvant ned bakken fra kirken, samme bakken som jeg hadde sett henne bli transportert ned som brud i en feit amerikansk kabriolet tre og en halv måned tidligere. Men det var sammenligningen med kirken bryllup og bisettelse til samme person i løpet av mindre enn fire måneder. Sorgen over et ungt liv som stoppet opp.. Det var så mye sorg.  Det var like grusomt da den lille barnekista med Datter 2 ble senket litt ned i gulvet i krematoriet, eller da kista med Mamma ble senket i grava.  Så kanskje det grusomme var døden – og ikke bårebilen som forsvant.

Tre ganger senere har jeg og sett avdøde forsvinne i bårebil etter bisettelsen, og jo. Jeg føler tomhet på en annen måte enn ved bisettelser hvor vi forlater kista og ikke omvendt.

Det handler selvsagt om følelser. Man skal ikke ta politiske beslutninger basert på følelser har jeg hørt. Det var en arrogant fyr fra Høyre som fortalte meg det i en opphetet debatt om nedlegging av skoler.
Men skal man alltid la seg styre av økonomiske beregninger og rasjonell tankegang – også når de sakene som skal behandles i sterk grad berører følelser? Skal følelser alltid rasjonaliseres bort til fordel for økonomisk gevinst?

Vi har ikke råd til nytt krematorium. Ikke med de økonomiske beregningene som det ble informert om saken i kommunestyret.  Vi har tunge investeringer jeg prioriterer før nytt krematorium. To nye sykehjem. Prioritere de levende før jeg prioriterer de døde.

Samtidig.
Jeg leser på nett at flere kommuner står i den samme skvisen som oss. Antall krematorier reduseres år for år. Nå er det 25 igjen. Antall kremasjoner går opp. Ikke bare fordi vi blir flere, men fordi trenden går mot flere kremasjoner og færre kistebegravelser. Jeg leser tall som tilsier at om førti år vil vi trenge tre ganger så stor krematorium-kapasitet som vi har i dag.

Det  at antall kistegraver går ned er en bra utvikling. Urnegraver kan gjenbrukes raskere enn kistegraver. Altså du kan plassere et nytt familiemedlem der raskere enn ved kistebegravelser. Der skal det minst gå tjue år før ny kiste settes i samme grav. Dette fordi at nedbrytelsesprosessen skal ha kommet så langt at det føles etisk riktig å åpne graven. Dette både av hensyn til de som arbeider på kirkegården,  respekt for avdøde og respekt for de etterlatte.
De fleste familiegravsteder har to kisteplasser, slik at man kan for eksempel begrave ektefeller uten at det går tjue år mellom dødsfallene.
Hvis man øker trenden med flere kistegraver ville vi mange steder få mangel på plass på gravlundene.

Man har grunnlag for å hevde at nærhet til et krematorium øker andelen kremasjoner.
Vi på Ringerike har en høy andel kremasjoner. Man antar det har en sammenheng med at vi har hatt eget krematorium i 50 år.

Leser og at i andre deler av landet hvor krematoriumkapasiteten nærmest er sprengt kan det ta uker, kanskje måneder før man kan hente urnen og ha urnenedsettelse. At det praktisk talt er kø for å bli kremert, og at avdøde da blir liggende antakeligvis en god stund før kremasjon finner sted. Hvor lenge har ingen lyst til å være eksakte på. Jeg kan forstå det. Slike detaljer kan forlenge sorg og sorgreaksjoner for de etterlatte.

Så hvis vi ikke bygger nytt krematorium men kjøper tjenestene fra andre kommuner forsterker vi mangelen på krematorium i Norge. Det blir enda ett i manko. Køene øker, og vi vet jo ikke med sikkerhet hvor lenge vi kan kjøpe tjenesten andre steder. Drammen, som er en av stedene tør ikke love at de har kapasitet i mer enn 7-8 år…

Et vanskelig spørsmål å ta stilling til.
Jeg vil jo bygge krematorium. Det virker som det eneste fornuftige når man ser på den saken isolert.
Samtidig trenger vi de sykehjemsplassene, og kommunekassa er absolutt ikke noen Sareptas krukke. Man kan heller ikke i kommunene bruke penger man ikke har. Det er og grenser for hvor mye man kan låne, og lånegjelden vår er alt alt for høy.

Jeg har en drøy uke på meg før jeg må ha tatt en beslutning.
Den skal jeg bruke til blant annet å prøve å finne ut hva krematorier som er blitt bygget de siste årene har kostet.
Jeg har lest mye om krematorier nå. Sakspapirer fra andre kommuner som vurderer om de skal bygge nytt krematorium. Jeg har merket meg at prisene de opererer med er langt lavere enn det kostnadsestimatet vi ble presentert.
Man kan ikke sammenligne epler og bananer, er det noe som heter. Så da får jeg forsøke å finne om disse planene er sammenlignbare med våre planer eller ikke.

Det er utrolig mye man må sette seg inn i hvis man skal gjøre en god jobb som folkevalgt.
Og siden jeg er slik laget at jo mer jeg leser, jo flere spørsmål dukker gjerne opp så går det med litt tid når jeg forbereder meg til politiske møter.