Har jeg selvdisiplin? Spørsmålet trenger seg på etter å ha lest innlegget til Monica.
Jeg tror det er litt situasjonsavhengig. Jo lengre jeg er unna en tidsfrist, jo lettere er det å utsette noe som må gjøres. Jeg er liksom typen som gjerne arbeidet til langt på natt med siste hånd på krav og argumentasjon natta før lokale lønnsforhandlinger eller andre forhandlinger.
Jeg tror at det har mer å gjøre med at jeg vet med meg selv at hodet mitt kommer til å arbeide med forberedelsene helt til vi sitter ved forhandlingsbordet. Hadde jeg gjort alt klart et par dager før, eller ei uke før hadde jeg garantert forandret det siste natta eller morgenen før forhandlingene likevel.

Da jeg skulle holde min første tale, for eksempel, juleballet på Radiografhøskolen. Jeg skrev den lenge før. Leste den høyt gang på gang for kjæresten, kanskje med små forandringer. Kunne den vel til slutt utenatt (sikkert kjæresten og). Så, rett før julebordet rev jeg den i fillebiter. Den var ikke bra nok. Og skrev en helt ny tale rett før ballet begynte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg skulle tale ved bautaen i Nordre Park en 1. Mai for en del år siden arbeidet jeg godt og lenge med talen. Den ble og endret vesentlig siste natt, eller på morgenen 1. Mai. Husker jeg slet med printeren her på morgenkvisten, og måtte reise på jobb for å få printet ut talen. Så folk gå inn på LO-huset til 1. Mai frokost da jeg var på vei til sykehuset for å printe ut talen. Det var liksom meningen at jeg skulle møte opp på den frokosten. Vel, det var nesten en time til arrangementet i parken skulle begynne. Jeg hadde god tid!

Begge de talene fikk jeg mye ros for. Så jeg har liksom konkludert med at jeg leverer best under press. Så det er mer snakk om en arbeidsmåte enn at det skorter på selvdisiplin.

På andre områder. Som å ikke ta den koppen med kaffe-latte når jeg likevel er på senteret. Eller å spise kakedeig som står til kjøling i kjøleskapet i julestria. Null selvdisiplin.

Bruk nå ikke utsagnet ovenfor til å konkludere med at jeg har null selvdisiplin når det gjelder mat, og at det er derfor jeg er relativt stor.  For jeg har absolutt ingen problemer med å la være å spise ting hvis jeg bestemmer meg for det. Det kan stå boller med potetgull eller smågodt foran meg uten at jeg lar meg friste hvis jeg har bestemt meg for det.
Jeg er heller ikke den som propper innpå med store mengder mat. Porsjonene mine er ganske så små, og jeg skal være sulten før jeg går for påfyll.
Det med kaffe-latte og kakedeig er vel mer utskeielser jeg har valgt å unne meg.
Sier jeg til meg selv at det blir ikke noen latte i dag hvis du ikke møter noen å ta den sammen med, ja så blir det ikke latte. (Selv om jeg kanskje går en ekstra runde på senteret for å se om det ikke finnes en kaffetørst kjenning i en bortgjemt krok.)
Jeg var i mange år coca-coliker. Du så meg knapt uten at det var en halvliter cola i umiddelbar nærhet, (lett overdrevet.) Der er jeg blitt utrolig flink. Jeg har ikke sluttet helt å drikke cola, men jeg skal ha en god grunn for å unne meg den belønningen.

Det er jo og snakk om hva en skal ha selvdisiplin til. Å piske meg selv ut på joggetur? Bare glem det. Eller starte på et treningssenter. Utenkelig.
Men igjen. Er det egentlig selvdisiplin eller ønsket om å gjennomføre det skorter på?
Jeg tror mest det siste.

Tror jeg har selvdisiplin til å gjennomføre det jeg må, og det jeg virkelig vil. Jeg klarte å presse meg gjennom 7 uker på treningsleiren. Skulket ikke en eneste trening (og vi hadde tre treningsøkter om dagen.) Jeg var langt utenfor komfortsonen min mange ganger om dagen hver dag.
Likevel gjennomførte jeg. Det mener jeg skyldes selvdisiplin.

Det er vel og selvdisiplinen som fikk meg til å stå på og overse hvor sliten jeg var helt til jeg dundret i veggen med et smell. I egne øyne var det ikke noe alternativ til å bøye nakken og gå på.

Samtidig.
Det finnes ting jeg utsetter gang på gang.
Som jeg liksom alltid har en relativt dårlig unnskyldning for å ikke sette i gang med. Det kan være ting som tar litt tid, som å rydde kjellerboden eller ting som krever at jeg setter meg inn i ny teknikk på dataen.
Ofte når jeg endelig tar meg sammen og gjør slike ting ser jeg at det ikke tar så lang tid som jeg trodde, ikke er en så uoverkommelig oppgave som jeg trodde.

Det å utfordre meg på teknologi eller sette meg inn i ting jeg synes er litt komplisert fører jo til mestringsfølelse når jeg klarer det.
Der merker jeg at jeg etter at jeg har fått mer energi har en langt lavere terskel for å sette meg ned og gjøre slike ting.
Kanskje har selvdisiplin og noe med hvor mye energi en har?
Lettere å ta seg sammen når man har energi til å gjøre det. Altså ta seg sammen.
Gleder meg til jeg får nok energi til å gyve løs på den kjellerboden….

Jeg tror jeg har selvdisiplin til å gjennomføre det jeg bestemmer meg for. Det jeg virkelig vil. Det jeg mener er viktig å få gjort. Det at ting blir ugjort handler kanskje vel så mye om prioriteringer som selvdisiplin.
Kjellerboden løper ingen steder. Ikke rotet der heller. Møtet i kommunestyret er i morgen. Da er det viktigere å forberede det møtet, gå gjennom argumentasjonen en gang til enn å rydde den kjellerboden.

Er forresten selvdisiplin alltid av det gode?
Jeg mener, det å bøye nakken og gå på når hele kroppen roper stopp! Det er vel og selvdisiplin som gjør at du ikke lytter til alle signalene kroppen gir, men bare fortsetter fordi du forteller deg selv at det er det du må.
Selvdisiplin og pliktfølelse kan være en dårlig kombinasjon noen gager.

Jeg skal ha fokus på egen helse. Det er mitt mål for tiden. For meg henger det fysiske og det psykiske tett sammen. Å ta vare på egen helse betyr ikke bare å spise sunt og å bevege seg.
Det betyr å gjøre ting som gjør deg godt. Det er ikke bra hvis du propper deg med kakedeig og kaffe-latte.
Men det å nyte en kopp kaffe med verdens beste samvittighet en gang i blant.

Å ha fokus på egen helse betyr for meg og roe ned. Ikke føle at det hele tiden er noe jeg må gjøre eller burde ha gjort. Å sitte her og starte dagen i mitt eget tempo med tekopp og tastatur.
Om tre timer er jeg på vei til rådhuset og månedens kommunestyremøte, men akkurat nå sitter jeg her og blogger og drikker te. Ja jeg skal se over innleggene og argumentene mine til dagens møte en gang til etterpå. Men det stresser meg ikke. Jeg vet at det jeg har forberedt er bra nok. Jeg er forberedt. Skulle jeg ikke rekke en siste gjennomgang så er det greit.