På Facebook i dag var det ei fra min barndomsdal som hadde delt en filmsnutt som viste en tur til Ultvedttjern. Det vekte gode barndomsminner til live. Vi pleide å gå furer til Ultvedttjern når jeg var barn. Vi gikk dit når vi lette etter Mofiffel (En blomst som vokser få steder, men den vokser på de kalkrike åsene i min barndomsdal)
Jeg tror og jeg har gått på skøyter der med noen av naboungene den gang da.

Jeg har lenge tenkt på å ta med meg Gamle Gubben Grå og gå til Ultvedttjern for å vise han en av mine barndomsminner. Videoen på nettet og det flotte høstværet ute gjorde det lett å bestemme seg for at dette skulle bli dagens turmål.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi kjørte ut til Åsa-porten og parkerte på andre siden av tunellen, slik de hadde gjort på videoen.
Vi kunne jo ha kjørt til Høvdingen, og parkert der.  Men siden jeg visste at han ikke var hjemme, og at han sikkert ville lure hvis han kom hjem og fant bilen mi  og ikke meg, droppet vi det.   Kanskje litt dumt.  For da hadde jeg gått på kjente stier, selv om det er over 40 år siden jeg gikk akkurat denne turen sist.

Hadde vi kjørt til Høvdingen hadde vi ikke bomma på veien allerede da vi gikk ut av bilen.  Men jeg tenkte ikke over stien som tok av oppover åsen, men valgte kjerreveien rett frem.  Det var litt dumt.  For den gikk bare frem til åkeren.

Så vi ble gående i åkerkanten hans Anders oppover.  Det er sikkert OK det er for lengst treska.  Et rådyr fløy lekende lett over åkeren på andre siden.  Heldigvis enset ikke hundene det.  Kjøteren er for gammel, og Charlie Chihuahua var opptatt av litt intensiv snusing på en grasdott.

Etter å ha fulgt åkerkanten en stund kom vi inn på blåmerka, og det ble til tross for en del leire litt lettere å gå.

Vi fulgte blåmerka  der den snodde seg langs åkerkanten, etter hvert mellom to åkerlapper og gjennom et skogholt.  Hundene løp fornøyde uten bånd og været var helt utrolig flott.  Det er ikke mange slike søndager så seint i oktober.  Etter hvert kom blåmerka ned på Nordbyveien, og jeg kjente meg igjen.  Ganske godt gjort i grunn. Jeg har ikke vært her siden vi flyttet fra huset og til gården.  Det gjorde vi sommeren jeg fylte 13.  Det  var 40 år siden i sommer.

Vi fortsatte oppover Nordbyveien.  Nå gjaldt det å huske hvor vi skulle ta av fra veien for å finne stien frem til tjernet. Jeg var ganske sikker på at vi skulle ta av rett før “Det gule huset”   Så når det dukket opp en sti noen meter før vi kom til huset tok vi noe nølende den.  Jeg er sikker på at den så anderledes ut da jeg var barn, var mer en kjærrevei, gikk mer på skrå…

Men etter noen meter kjente jeg meg igjenn. Både fra barndommen,  men også fra videosnutten.  Vi var utentvil på rett vei.  Med raske skritt fortsatte vi, og snart kunne vi skimte tjernet mellom trærne.

Tjernet lå der slik det alltid har ligget. Stille og blankt.
Men du hvor folksomt det var der.  Vi ble nådd igjen av folk og det kom folk som hadde snudd.  Er det så mange folk på Ultvedttjern støtt, eller var det flere enn oss dom hadde latt seg lokke av filmen?  jeg husker Ultvedttjern som et lite, bortgjemt tjern kun folk i nærområdet visste om og besøkte.
Kansnkke ting har endret seg.  Det er en fin tur.
vi tok en liten hvil, men snudde ganske raskt.

Det er jo selve turen som er målet.   Og for en fantastisk turdag.  Naturen  var badet i sol, og viste seg i alle sine flotte høstfarger.
Vi valgte blåmerket sti nå som vi hadde funnet den   Bedre det enn å gå i åkerkanten.

Merket i veiskille var det og.  Veien tilbake til bilen burde vært plankekjøring.
Men et sted vi syntes blåmerka gikk litt høyt opp over åskammen,, tok vi stien nedover mot åkerkanten igjen.  Det var litt dumt, for stien, som nok var mer ett dyretråkk snodde seg etter hvert opp over åssiden igjen, og her var det ulendt.  Etter litt rådslaging, eller lettere tilløp til krangling hvor Gamle Gubben Grå ville klatre oppover et dyretråkk til toppen av åsen mens jeg ville vase gjennom en kvisthaug for så å ta meg ned en bratt skråning mot åkerkanten vant Gamle Gubben Grå.
Jeg var ikke blid der jeg nærmest måtte klatre på alle fire oppover dyretråkket, Og nå var det Charlie Chihuahua og jeg som gikk forrest.  Gamle Gubben Grå gikk bak og måtte løfte en utslitt Kjøter opp de bratteste kneikene.  Jeg var sliten, og ei sliten kjerring er ikke blid!

Men da vi kom opp på toppen var Gamle Gubben Grå tilgitt.  Her kom vi inn på blåmerka igjen. Nå var det ren plankekjøring tilbake til bilen.  Lett skråning nedover – og rene motorveien.   Det passet nok Kjøteren og Kjerringa godt.  Vet ikke helt hvem av oss to som var mest slitne.

Da vi kom til bilen viste skrittelleren at vi hadde gått over 7  kilometer.  Vi hadde brukt over to timer på turen , så både hunder og folk var godt fornøyd med en skikkelig søndagstur.

Så gjenstår det å se hvor stiv jeg er i morgen.  den klatreøkta var ikke helt bra for slitne knær.