Bevistløse bilister; helt OK

For mange, mang år siden sovnet jeg bak rattet etter en travel arbeidsdag og kjørte ut av veien havnet med totalvraket bil oppe på en fjellknatt blant trærne.  Forholdet er foreldet for lengst. Dette var mens jeg var travel småbarnsmor, og hadde en times kjøring hver vei mellom jobb og hjem.
Men alle fortalte meg da at jeg ikke måtte innrømme at jeg hadde sovnet bak rattet.  Det kunne ha en negativ virkning på forsikringen, for lommeboka og for førerkortet.  Jeg kan forstå det. Setter man seg bak et ratt, må man vite at man er i stand til å kjøre bilen. Man skal verken være full, trøtt eller på andre måter sløvet.
 Nå ble det aldri så mye spørsmål om hvorfor jeg hadde havnet langt inne i furuskauen.  Og selv om det gikk hardt ut over bilen, var jeg like hel. Men det lærte meg å stoppe å ta en power-nap når jeg kjenner at jeg begynner å bli vel trøtt og gliper med øynene når jeg er ute å kjører.  Ti minutters dupp på en rasteplass er tingen.

En annen småbarnsmor jeg vet om var lurere enn meg.  Hun gikk til jobb og barnehage.   Hun gikk på fortauet og trillet barnevogna med barnet sitt med raske skritt mot barnehage og jobb.  Da skjærer en bil ut av trafikkstrømmen på Kirkeveien, og kjører opp på fortauet og treffer denne småbarnsmoren.  Barnet i barnevogna kommer uskadd fra hendelsen, men moren blir drept der på fortauet..  
Dette er en helt sann historie.  Småbarnsmoren var radiograf, som meg. Jeg kjente henne ikke.  men jeg kjenner mange som kjente henne. 

Denne uka var saken oppe i retten.
Der ble det slått fast at sjåføren av bilen som traff småbarnsmoren som gikk med raske skritt på fortauet ikke kunne lastes for ulykken. 
Hadde hun sovnet bak rattet, hadde det vært uaktsomt, og hun kunne ha blitt dømt for uaktsomt drap. 
Men i denne saken kunne man ikke slå fast uten rimelig grad av tvil, at sjåføren hadde sovnet.  Det kunne jo tenkes at sjåføren hadde besvimt et kort øyeblikk, altså vært bevistløs i gjerningsøyeblikket. 
Derfor ble sjåføren frikjent.  Hun ble heller ikke fratatt førerkortet.

Da jeg havnet langt ute i furuskogen med bilen min den gang da, vurderte jeg aldri å påstå at jeg hadde vært bevistløs.  Hadde jeg måtte fabrikkere en unnskyldning hadde jeg nok skylt på en elg, rev eller hare. 
Forstår at det å skylde på en elg som løp ut i veien blir litt vanskeligere i morgenrushet i  Kirkeveien i Oslo. 
Men jeg ville tro at en plutselig og helt uforklarlig besvimelse bak rattet også hadde hatt en virkning på førerkortet mitt. 

Nå vet jeg bedre. 
Det skremmer meg, og tenke på at det kanskje kjører flere bevistløse bilister der ute, og at myndighetene synes det er helt ok.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg