For noen betyr fasaden alt. Man må fremstå som feilfri. Lykkelig kjernefamilie. Ungdommene har gode karakterer. Kommer seg inn på spennende studier, som gjerne inneholder et par år i utlandet. Etter studiene venter drømmejobben. Selv har man perfekt hus, hytte og bil av god kvalitet. Helsa er selvsagt på topp. Ingen feil og mangler her i gården.
Ingen feil. Ingen mangler. Ingen må ha noe å utsette på oss.

Jeg har aldri vært perfekt, og det er lenge, lenge siden jeg hoppet av karusellen med å prøve å være som alle andre.  Prøve å gli inn i mengden å bli der.

Likevel kan jeg føle på den utilstrekkeligheten Monica skriver om i sitt innlegg. At jeg føler at jeg ikke klarer det “alle andre” klarer, at jeg ikke mestrer dette “alle andre” mestrer.
Jeg burde jo klart å stå i jobben jeg hadde til jeg var 62, minst.
Fornuften min vet at gjennomsnittlig pensjonsalder for min yrkeskategori når man tar med uførepensjon er 58 år.
Jeg klarte nesten å leve opp til “gjennomsnittet”. Det vil si at for hver av de som klarer å stå i jobb til de er 62 er det noen som går av når de er 54, Jeg er fremdeles til utredning for hvor mye jeg klarer å arbeide, finne restarbeidsevnen. Antakelig nærmer jeg meg 58 før den utredningen er ferdig. Jeg kommer til å leve opp til gjennomsnittet, men likevel føle på utilstrekkelighet. Føle at jeg ikke er bra nok, flink nok. Forklare, unnskylde hvorfor ting ble slik det ble. Hvorfor jeg ikke holdt mål.

Jeg prøver å heve meg over slike tanker. Som regel klarer jeg det. Det er ikke bare yrke og karriere som definerer hvem du er som menneske. Det er mye i livet mitt jeg er stolt av. Jeg mener selv jeg har mye å bidra med, selv om jeg ikke klarte å arbeide som radiograf til jeg nådde 62 år.

Vibbedille skriver entusiastisk om jordskokk denne knollen som nesten er utradert fra grønnsaksskuffen, men som fortjener all den omtale den kan få.

Jordskokk er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien.  Planten er flerårig og blir opptil 2,4 meter høy, med gule blomster. Plantedelene over jorda er ettårige og visner om høsten.

Jordskokken ble dyrket av urinnvånere i Nord-Amerika. Europeerne oppdaget den da den franske oppdageren Samuel de Champlain fant dyrket jordskokk ved Cape Cod i 1605. Etter hvert ble den spredt fra Frankrike til resten av Europa og Skandinavia. I Norge ble den først omtalt 1694 og var forholdsvis vanlig frem til poteten ble populær på 1800-tallet,
Kanskje vi skal gi jordskokken litt heder og verdighet tilbake? La den ta litt revansj på poteten som danka den ut for et par hundre år siden.

I motsetning til poteter kan jordskokk også brukes rå i råkost og salater. Skallet er tynt og spiselig, selv om det er helt greit å skrelle den. Koker du den, koker du den med skallet på og drar av det tynne skallet etter koking hvis du ønsker det.
På grunn av det tynne skallet kan de ikke lagres særlig lenge etter høsting. Så lenge de er i jorda er de imidlertid holdbare i flere måneder.

Jordskokken er lett å dyrke. Til forskjell fra poteter tåler knollen å overvintre ute ved temperaturer ned til -30°C. Den enkleste måten å dyrke den på er å spa opp åkeren hver høst og samle inn det som finnes av større røtter. Neste år vil det spire av de bitene som ble igjen i åkeren. Jordskokken gir rikelig med næringsrike knoller og trenger mye gjødsel. Den har også godt av å bytte voksested med jevne mellomrom.
Så Vibbedille, her er et tips til deg. Grav ned noen biter jordskokk i en plantekasse i høst, så kan du høste dine egne jordskokk neste høst. Det er vel sjelden det blir under minus 30 på dine kanter?

Når jeg klikker meg inn på innlegget til Vivian føler jeg meg skamfull over at jeg lenger oppe i innlegget sutret over følelsen av utilstrekkelighet. Hva har vel jeg å klage over?
Jeg har en stemme som bærer og som blir hørt. Jeg kan banke i bordet så kopper og tallerkener hopper og jeg kan smelle døra i drittsinne når jeg forlater et hus eller et rom.
Mine svakheter synes ikke, det er derfor jeg må forklare de gang på gang også for meg selv. Men det gjør de lett å skjule i situasjoner hvor jeg ikke ønsker å fremstå som svak og hjelpeløs.
Det å være fanget i sin egen kropp. Ikke klare å få gitt uttrykk for sin egen frustrasjon. Bli overkjørt av alle som tror de vet hva man føler og ønsker.
Jeg føler virkelig med deg, Vivian.
Og skammer meg over å ha sutret over egen utilstrekkelighet.

Nå lukter det nystekte rundstykker her. Tid for søndagsfrokost. De resterende toppbloggerne hopper jeg over å kommentere i dag. Var ikke mye å reflektere over. Flere hadde ikke fornyet seg.