Jeg beklager.  Jeg blir liksom ikke ferdig med dama. Jeg synes det er skremmende hvor stor mangel på selvinnsikt hun har. Og merk dere, jeg sier selvinnsikt ikke selvfølelse eller selvhøytidelighet. De tingene har ikke alltid noe med hverandre å gjøre. Når det gjelder de to siste egenskapene, selvfølelse og selvhøytidelighet tror jeg ikke Anniken mangler det.

Hvorfor jeg griper til tastaturet denne gangen? Dama er jo fjernet som minister. Aksjehandelen til ektemannen er gammelt nytt. La nå dama i fred, tenker du kanskje.
Vel Anniken er kanskje ferdig som minister – for denne gang, men det er vel ingen som tror at Anniken Huitfeldt i en alder av 54 ser seg ferdig med politikken? Hun er fremdeles stortingspolitiker og har nok fremdeles mye makt innad i partiet. Så minister eller ikke minister, Anniken Huitfeldt er fremdeles en viktig person i norsk politikk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Anniken Huitfeldt har partiboka i orden. Hun ble leder i Ullensaker AUF som 16 åring, og har siden gått gradene i partiet.  Sentrale verv har hun hatt siden hun kom inn i sentralstyret i AUF som 18 åring. Hun ble vara til stortinget som 24 åring og siden har hun så og si vært der. To perioder som vara og fra 2005 på fast plass. Arbeiderpartiet har vært en viktig del av livet hennes fra hun var 16. Det vil si mesteparten av ungdomstiden og hele hennes voksne liv.

Ikke noe galt med lang og tro tjeneste i partiet. Jeg ville være mer betenkt hvis hun hadde skiftet parti annet hvert år. Tro med, de politikerne finnes også. Da tror jeg det ofte ikke handler om politisk overbevisning, men mer at man søker makt og posisjoner. og manøvrerer til man finner et parti hvor man oppnår det.

Det jeg reagerer på er at hun så til de grader tilkjennegir at hun er uenig i Statsministerens avgjørelse om å fjerne henne fra ministerposten. På meg virker som om hun er mer opptatt av hva som gagner henne enn hva som gagner partiet og samfunnet hun er satt til å være med å lede. Det er lite som minner om Jeg er stiller der partiet har behov for meg. Slik det het i gode gamle dager, spesielt i Arbeiderpartiet.
Huitfeldt sier i et intervju med NRK denne uka:

Jeg ønsket å fortsette, men det er statsministeren som bestemmer hvem som skal sitte i regjering. Da retter jeg meg selvsagt etter det. 

Hun legger derved ansvaret for sin fratredelse på Støre, ikke på partiet, og ikke på noen forhold som har med henne selv å gjøre. Som ektemannens handel med aksjer.  Hun er jo som kjent “uvitende” inhabil i egne øyne, og det man ikke vet noe om kan en ikke ta ansvar for. At hun burde vite hva mannen driver med ser ikke ut som hun tar inn over seg.

Når Støre da velger å skifte henne ut og grunngir det både med habilitetssaken, likheten med saken til Erna Solberg, gjenoppretting av tilliten til politikerne generelt og Arbeiderpartiet og regjeringen generelt. Ja da er hun veldig klar og tydelig på at hun er uenig i den grunngivingen Statsministeren oppgir. Jeg synes det er spesielt at hun gir uttrykk for uenighet med statsministeren på det punktet.
Tenke det, mene det og rase over det hjemme eller med nære fortrolige venner, ja det har man lov til når man føler seg urettferdig behandlet.  Å kringkaste det i Norsk Rikskringkasting er noe helt annet.

En annen veteran i Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, kommer med bok i disse dager. «Ti år for Europa – memoarer fra et politisk liv, Bind III» heter den.
Jeg har alltid hatt sansen for Jagland. Jeg tror han er en klok og reflektert mann, kanskje litt for klok og reflektert for et Arbeiderpartiet hvor det å sno seg og ha de rette kontaktene kanskje er langt viktigere enn evner og kunnskap.
I boken sin advarer han om nettopp det. Det bygger seg opp en “elite”, kan man si sier Jagland. Det er i hvert fall en gruppering av sekretærer, utredere, kommunikasjonsrådgivere og eksperter. Det skaper muligheter for kameraderi, nepotisme og personforbindelser som ikke er av det sunne.

Jagland er ganske opptatt av utnevnelsen av Jens Stoltenberg som sentralbanksjef og det nære forholdet Jens har til blant annet Jonas Gahr Støre.
Jens Stoltenberg fortsatte som kjent som generalsekretær i Nato, og det var motkandidaten Ida Wolden Bache som endte opp med å bli sentralbanksjef. Men siden utnevnelsen har norsk politikk blitt preget av flere store habilitetssaker. Erna Solberg, Anette Trettebergstuen, Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt er noen av de som den siste tiden har måttet erkjenne å ha hatt uheldige bindinger mens de satt i maktposisjoner. Jagland mener alle disse sakene har sprunget ut av en kultur.
Jeg er enig med han i det, eller kanskje jeg vil gå så langt som å kalle det en ukultur?

Antikorrupsjonsgruppen Transparency International (TI) deler Jaglands oppfatning om at det er mange uheldige bindinger i norsk politikk.
Generalsekretær i TI, Guro Slettemark, er derimot at problemet ikke er nytt, at denne ukulturen ikke startet ed Jens og sentralbanksjef-stillingen. Det tror jeg og er riktig.

Når Anniken Huitfeldt så tydelig går ut og kringkaster at hun er uenig med Jonas regner jeg med at hun mener å sende et budskap til alle sine venner og kontakter i partiet. Hun har lang og solid bakgrunn i partiet.
Jonas Gahr Støre er kanskje ikke en nykommer i partiet, han har vært medlem siden 1995, men har ikke gått “gradene” i partiet på samme måte som Huitfeldt. Han har ikke den samme forankringen i partiet som det hun har.

Jeg ser på uttalelsene Huitfeldt kommer med i etterkant av statsrådsskifte at hun tydelig signaliserer at Støre har tråkket henne på tærne, og det gjør man ikke ustraffet. Skulle ikke forundre meg om Huitfeldt kommer til å stille som kandidat enten som Statsministerkandidat, som partileder-kandidat eller begge deler på landsmøte i 2025.
Jeg venter spent på fortsettelsen.