I dag vil jeg ta dere med til Åsa, stedet der jeg vokste opp og som jeg på blogg har kalt Min barndoms dal. Det er ingen dal i ordets rette forstand, men ei bygd eller grend innerst i Steinsfjorden. Eiendommen på bildet har lite med min oppvekst å gjøre. Dengang var det vaskekjerringa på skolen som bodde der, eller renholderen som vi ville sagt i dag. Bildet knipset jeg bare for å vise hvor idyllisk det er. Slike bilder kunne jeg tatt mange av.
La oss først plassere stedet på kartet. Åsa ligger innerst i Steinsfjorden, en av sidearmene til Tyrifjorden. Tre veier fører inn til Åsa. Fra sør kan man ta av fra E16 ved Sundvollen og følge fylkesvei 2850 (Åsaveien) nordover langs østbredden av Steinfjorden. Man kan også ta av østover fra E16 på Steinssletta og følge fylkesvei 2852 (Voldgata) til krysset med fylkesvei 2850 ved kalkverket nord i Burudåsen og svinge sørøstover der. Likeledes kan man ta av fra fylkesvei 241 (Hadelandsveien) ved gården Hesleberg og følge fylkesvei 2850 mot Åsa derfra. Det er også mulig å ta av til fylkesvei 241 (mot Jevnaker) fra rundkjøringen på E16 ved Ringvoll og så ta fylkesvei 2850 mot Åsa ved Hesleberg.
Hvis du kjører til Åsa vest fra. Altså ved å ta av på Steinsletta eller fra Hadelandsveien ved Hesleberg, så vil du ikke være i tvil om når du ankommer Åsa. Det er når du kjører gjennom Åsaporten.
Det var grenda (eller snarere landskapet) som opprinnelig ble kalt Åsa. Det er rimelig å tro at det er flertallsform av ordet ås og sikter til alle de små åskammene som løfter seg på slettelandet som strekker seg over Steinsletta og mot nordenden av Steinsfjorden. Disse åsene er bokstavelig gammel sjøbunn som har reist seg på kant i landskapet da isen trakk seg tilbake etter siste istid. Det er lett å se at sedimentene som åskammene består av ligger lagvis.
Jeg tilbragte mine første 13 leveår på en slik ås. Ikke den åsen Åsaporten går gjennom, men den åsen med den andre tunellen. Bygda har muligens ikke den bredeste og flotteste veien, men to tuneller har den. De ble bygget på starten av 1970-tallet, og gjorde fylkesveier gjennom bygda litt mindre svingete.
Noe omfattende veiutbedring tror jeg ikke det har vært siden da. Ja hvis man ser bort fra at veien gjennom bygda ble 60-sone en gang på 80-tallet.
Joda. Fylkesveier har fått ny asfalt og et par fartsdumper. det er sant. Men ellers har infrastrukturen stått nærmest stille siden 70-tallet. Eller det går vel enda færre busser vil jeg anta.
Til tross for at Åsa ligger ei snau mil fra Hønefoss og en times kjøring fra Oslo sto Åsa en stund i fare for å være et sted folk flytter fra. Butikken ble lagt ned i 2011, og skolen ble lagt ned i 2015.
Men befolkningen i Åsa ville det annerledes.
De startet Steinsfjorden Montessoriskole i den gamle skolen i 2016. Montessoriskolen fikk ungdomsskole for et par år siden, og har nå langt flere elever enn skolen i bygda hadde da jeg gikk der.
Butikken har og åpnet igjen. I tillegg til lokalbutikk for de som bor i bygda er den spesialbutikk for øl og snus. Utvalget er stort, og det er mange som reiser relativt langt for å handle i butikken. Ja, snus selges vel og via nettbutikk, tror jeg.
I 2021 klarte det engasjerte bygdefolket å få et knepent flertall i kommunestyret i Ringerike til å vedta at Åsa bli et av kommunens såkalte definerte tettsteder til tross for at administrasjonen ikke ønsket det.
Jeg tror det finnes representanter i kommunestyret som fremdeles er sure for den avgjørelsen.
Jeg synes det er litt kult at bygda jeg kommer fra er ei bygd som liksom ikke lar seg knekke.
Hvilke severdigheter har Åsa da, utenom vakker natur, tuneller og driftige folk?
De fleste bygder har gjerne en kirke å skryte av når man begynner å snakke om severdigheter. Det har vi aldri hatt i Åsa. Man må til Norderhov kirke i nabobygda.
Men vi har et mølle-monument. Det ble reist i 1996 av en mengde driftige folk fra bygda. Hver bidro på sin måte. Noen fant steinene ved Kværnhusfossen, andre bidro ved å tegne selve monumentet, skaffe tømmeret eller stille med heisekran når det skulle bygges
Monumentet er til minne om mølledriften i Åsa. Det var industrivirksomhet i form av møller i Åsa fra ca. 1320 til rundt 1900.
I tiden rundt Svartedauden, rundt 1350, ble nedre delen av Åsa elv kalt Møllebekken. Det lå i alt seks tomter for møller langs denne Møllebekken. Steinene i monumentet er fra en av de siste møllene.
Når vi snakker om industrivirksomhet og Åsa må vi jo snakke om kjerraten.
Kjerraten i Åsa ble etablert i perioden 1807 – 1850 og besto av 12 vannhjul som transporterte tømmer fra Steinsfjorden og opp til Damtjern på Krokskogen. Til sammen hadde kjerraten en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3,9 km. Samlet kapasitet var på ca. 240 stokker i døgnet, eller en stokk hvert sjette minutt. Et ganske imponerende ingeniør-verk.
Og ja, selvsagt har noen driftige ildsjeler laget og drifter et Kjerratmuseum.
Er du blant de som liker å bevege seg kan du følge veien tømmerstokkene tok fra Steinsfjorden og opp til Damtjern og Steinsfjorden. Det er bare å følge Kjerratstien. Langs stien kan du lese masse informasjon om Kjerraten og stedene du går forbi.
Andre flotte turer i Åsa som kan anbefales er turen opp Mørkgonga.
Mørkgonga er en markert sprekk i lavaplata som dekker Krokskogen og ligger øverst i bratthenget mellom Gyrihaugen og Steinsfjorden i Åsa. Turen opp dit er en flott vandring og belønningen er en fantastisk utsikt.
Eller hva med å ta en tur til Tiurtoppen eller Djevelens punsjebolle?
Jeg tok ikke beina fatt til noen av disse stedene i dag, så jeg har ingen bilder. Eller, Mørkgonga har jeg ikke gått siden jeg var barn, og Tiurtoppen og Djevelens punsjebolle er liksom “nye” tursteder. De har blitt populære lenge etter at jeg flyttet fra bygda. Jeg har hatt lyst til å besøke den punsjebollen en gang. Kanskje det blir i sommer.
Som dere ser Åsa har mye å by på. Ta deg en tur, da vel!.
