Jeg er så lei denne pandemien at jeg flere ganger om dagen tar meg i å fantasere om sivil ulydighet.
Som å drikke utepils før kirketid en søndag morgen eller ta turen til nabofylke for å drikke kaffelatte på kaffe. Disse tankene kan du lese om i Gamle Gubben Grå og Kjerringa leter etter romantikken…. Jeg er og så rebell at jeg vurderer å reise til Oslo for å gå gatelangs der, kanskje til og med skeie ut med en take-away-kaffe.
Jeg er så lei disse forbannede smittevernreglene at jeg har lyst til å skrike høyt, protestere gjøre opprør, gi faan!
Jeg er så utrolig lei at det faktisk begynner å slite på psyken min.
244 korona-pasienter er i dag innlagt på norske sykehus. Det er en økning på 11 fra i går. Tallet har ikke vært så høyt siden 9. april i fjor. 41 av disse får respiratorbehandling. 41 personer på respirator er ikke så enormt høyt. Før pandemien hadde Norge en intensivkapasitet på 250 intensivsenger. Tallet på respiratorer er nok noe lavere.
De 244 koronapasientene fordeler seg ikke likt utover landets sykehus. 212 av de er innlagt på sykehus i Helse Sør-Øst helseregion.51 av de på A-hus. (Akershus Universitetssykehus) Altså ligger 21% av koronapasientene på et sykehus. 11 av de koronapasientene som ligger på A-hus ligger på respirator. Det vil si at 27% av de koronapasientene som trenger respiratorbehandling ligger på ett og samme sykehus.
I tillegg kan det være andre pasienter ved dette sykehuset som også trenger respiratorbehandling på grunn av hjerteinfarkt, slag eller ulykker, skader, lungesykdommer osv. osv.
Det skal ikke så mye matekunnskap til for å forstå at når i overkant av en fjerdepart av de koronapasientene som trenger respiratorbehandling ligger på ett og samme sykehus kan intensivkapasiteten på det sykehuset fort bli sprengt, eller i det minste bli relativt utfordrende.
For å løse den utfordringen, har intensivpasienter blitt overført til andre sykehus i helseregionen.
Det vi kaller å bruke ressurser på tvers.
Hørs lurt og kjekt ut. Fordele byrden på flere sykehus. Benytte seg av ledig kapasitet.
Tenk deg at du er alvorlig syk. Avhengig av respirator. Hvor lyst tror du du har på en kjøretur?
Jeg vet at man helst ikke transporterer respiratorpasienter ned på røntgen hvis det ikke er tvingende nødvendig. Er det en mulighet for at vi kan ta med oss transportable røntgenapparat eller ultralydapparat å ta med de opptil pasienten på intensivpasientene foretrekkes det fremfor å transportere de ut fra intensivavdelingen og ned på røntgen. Til større undersøkelser som CT må man jo det, men det inntrykket jeg har er at denne pasientgruppen nok har det best hvis de får være i ro.
Nå blir de sendt ut på kjøretur til et sykehus med litt bedre kapasitet.
19 alvorlig syke covid-pasienter er hittil i mars transportert i intensivambulanser mellom sykehusene i Helse Sør-Øst. Alle har vært koblet til respirator under transporten.
Fredag ble “ikke-covid” pasienter flyttet i intensivambulanse fra sykehusene i Oslo til sykehusene i Kristiansand, Hamar og Lillehammer for å frigjøre intensivkapasitet på sykehusene i Oslo-området.
Man flytter ikke disse pasientene hvis man ikke må. De har alle det best av å ikke å bli flyttet.
Når 87% av koronapasientene i Norge er innlagt i Helse Sør-Øst, skal det ikke så mye til ikke så stor økning i antall covid-pasienter i denne regionen før intensivkapasiteten blir relativt full på de fleste av sykehusene. Hvr langt kal man da transportere pasientene for å frigi kapasitet?
Hvor lang tid tar det før det ikke er noe mer kapasitet å frigi?
Når disse fakta går opp for meg synker i grunn lysten på utepils eller kaffelatte på kafe betraktelig.
Jeg overlever enda en stund med munnbind, digitale møter og det å kun se slekta på Snap.
Det var en tankevekker da jeg skrev innlegget Om griser. kjærlighet og unger i trassalderen…. og fant ut at jeg vektet velferden til griser i svineproduksjonen som viktigere enn min og Gamle Gubben Grås sin kjærlighetshistorie. Så jeg fant ut at denne søndagen måtte stå i kjærlighetens tegn.
Vi er et aldrende par i femtiåra, så det første vi gjorde etter frokost var å ta en liten frokost-strekk på hver vår sofa. Før vi sovnet snakket vi litt om hva vi skulle gjøre som liksom skulle være den optimale romantiske søndagen for et sånt middeladrende par som oss. Eller jeg snakket, og Gamla Gubben Grå lyttet.
Jeg sa at jeg hadde lyst til å gå på ute-restaurant og drikke årets første utepils!
Gamle Gubben Grå lo av meg og sa at det var sjelden han hadde hørt at jeg hadde lyst på øl før kirketid en søndag morgen. Kunne denne trangen til pils og uteservering ha noe med at det for tiden var umulig og strengt forbudt i vår del av landet? Jeg ga han rett i det. Jeg er og blir en rebell!
Mens vi lå der og dormet på hver vår sofa vurderte jeg flere former for sivil ulydighet.
Det finnes sikkert kafeer hvor man kan ta en utepils eller idet minste en ute-kaffe i nabofylket Innlandet. Der er ikke verden like lukket som her. Tenkte først på Røykenvik, men det ligger i Gran kommune og den er også nedstengt. Vi måtte i så fall dra lenger.
Men nei, det er vel best å droppe det. Man skal ikke snike seg fra Viken og over i Innlandet for å drikke kaffe.
Min neste ide var å ta med seg egen kaffe, noe å bite i og dra ti Vik. Sette seg ved de store steinbordene og se ut over isen. Men nei, strengt forbudt det og. Vik er i Hole kommune. Man skal vel ikke krysse kommunegrensa heller.
Jeg tok en liten dupp mens jeg tenkte at jeg hadde i grunn mer lyst på iskrem enn på pils, og iskrem var vel fremdeles lov.
Og iskrem var temaet Pål Plassen i Norgesglasset tok opp da jeg våknet til live igjen.
Det avgjorde saken. Gamle Gubben Grå og jeg skulle ut og finne iskrem som vi skulle spise i sola!
Vi tok med oss Charlie Chihuahua og dro av sted. Skal man nyte is, må man først gå tur.
Det ble litt byvandring i sentrum.
Jeg synes det er litt gøy at busstoppet nederst i Askveien heter Politihuset. For bygget hvor politiet holder til som ligger et kvartal fra dette busstoppet har da alltid hatt navnet “Justisbygget” på folkemunne.
Byutvikling og hva byen vår skal bli og hvordan den skal se ut er et hett tema her for tiden. Det er planer om høyhus rundt fossen i byen som har satt mange sinn i kok. Utbyggere vil bygge høyere enn de antall etasjer byplanen legger til rette for. Det snakkes om framskritt og utvikling. Men er all forandring riktig utvikling? Vi hadde mye å snakke om mens vi gikk rundt i byen.
En gang var Hønefoss Norges nest største Jugendby etter Ålesund. Det er fremdeles noen Jugendhus igjen i byen, men det tynnes i rekkene.
Inn passasjen mellom murhuset og trehuset midt på bildet ligger det en bakgård. Der inne i bakgården startet jeg min yrkeskarriere som stoffselger. Det var ikke så suspekt som det høres ut. Det lå en stoff- gardin- og utstyrsbutikk der inne i et ombygd uthus. Fabrikkutsalget Jul A. Gundersen. Forløperen til det som nå er Kid interiør.
Vi tok en kaffekopp på torget og iskrem. Mannen på Mix-kiosken hadde ikke det største utvalget i indisken. Men det ble kaffe og is. Det var jo målet for turen.
Etter en liten pause fortsatte vi rundturen. Vi stoppet og innom Clint for litt mer take-away kaffe. Viktig å støtte det lokale næringslivet i disse dager.
Det var og den litt dårlige unnskyldningen for å svinge innom Circle K på hjemveien og kjøpe med en burger til hver.
Om vi fant romantikken på vår vandring gjennom byen er jeg usikker på. Men vi hadde en koselig stund sammen, det er romantikk nok for meg.
Det viktigste er vel å gjøre ting sammen som vi begge setter pris på. Så får vi se hva resten av kvelden vil bringe.
I dag slipper dere å vente like lenge på livstegn fra meg, og på å få det nyeste nye fra bloggtoppen. Når folk blir så desperate etter mine betraktninger at de begynner å sende meg private meldinger for å høre om det i det hele tatt står til liv, ja da skjønner man at det finnes noen der ute som setter pris på denne kjerringa sine tanker. Slikt varmer!
Selvsagt blir ikke skriveriene mine satt like mye pris på av alle. Noen synes sikkert det bare er tull og vås. Det er og helt greit. Når jeg kommer over noe jeg finner som tull og vås, enten det er i bloggverden, på andre nettsider eller i aviser eller bøker ja så går jeg videre. Jeg stopper å lese ting som ikke gir meg noe, og jeg finner andre ting å bruke tiden min på enn å sitte å kverulere i andres kommentarfelt .
Når jeg leser gjennom kommentarfeltet mitt får jeg noen ganger lyst til å skrike som Isak i innlegget til Mamma på hjul på femte plass.
DERE BESTEMMER IKKE OVER MEG !!!!!
For Isak gjelder det tannpuss. Et tydelig tegn på at gutten er kommet i det man tidligere kalte trassalderen, men som jo er en av de mange stegene på veien til å bli et voksent selvstendig menneske. Jeg har alltid heiet på barn i trassalderen, ikke oppfordret de til trass, til å værevrange, men anerkjenne deres trang til å bestemme litt mer selv.
Mamma på hjul finner sikkert en lur måte å takle trangen til løsrivelse på – og samtidig få tennene pusset.
Litt vanskeligere er det nok for meg å få folk til å forstå at selv om jeg skriver noe de er uenig i, noe de oppfatter på en annen måte enn meg så er det ikke de som kan bestemme hva jeg skal skrive på bloggen min og hvordan jeg skal formulere meg.
Jeg kan ikke bestemme hva dere velger å bruke tiden deres på å lese, og dere kan ikke bestemme hva jeg sal buke tiden min på å skrive. Sånn er det bare.
Siden vi nå er godt i gang med toppbloggerne må jeg jo nevne at Ida Wulff og Julia Nyland på henholdsvis 2 og tredje plass ikke har kommet med noe nytt blogginnlegg.
Martine Halvs forteller om hvordan hun og kjæresten traff hverandre og ble kjærester.
Det får meg til å mimre litt tilbake til da Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre og ble kjærester og siden ektefeller.
I likhet med Martine var jeg absolutt ikke på leiting etter noen kjærest første gangen jeg traff Gamle Gubben Grå, (som jo selvsagt ikke var gammel, grå eller gubbe på den tiden.) Leting etter kjærest? Jeg hadde kjærest på den tiden. Jeg var sammen med han jeg så på som min store kjærlighet, sjelefrende og min aller beste venn.
Vi møttes fordi jeg hadde påtatt meg å være speiderleder ved Tåsen speidergruppe. Jeg hadde vart speider siden jeg var 7 år, speiderleder siden jeg var 16 og syntes det var en meningsfull fritidssyssel ved siden av studiene på Radiografhøgskolen. Gubben var materialforvalter i denne speidergruppa.
Han var en trivelig kar, og vi fant fort en god tone. Men han var en av flere hyggelige folk i den speidergruppa.
Jeg ante ikke om han var singel, eller samboer. For meg kunne han vært både gift og ha unger.
Det var ikke et slikt bekjentskap at det var av interesse. Jeg hadde det jo bra med kjæresten min.
Men ting skjer.
Første gang jeg traff gubben var rett før en sommerferie. Tipper i juni eller seint i mai.
Da vi traff hverandre igjen på en speidertur ut på høsten hadde jeg av forskjellige grunner ikke noen kjærest lenger.
Hvorfor vedkommer egentlig ikke denne historien, men det hadde overhode ikke noe med Gubben å gjøre.
Vi småflørtet vel litt på den speiderturen. Men jeg hadde med meg “ulvungene mine” 12 gutter i alderen 8 til10 som jeg hadde ansvaret for. Flere av dem var på sin første speidertur, og enkelte sin første natt uten mamma eller pappa. Så det var liksom ikke så mye tid til flørting.
I tillegg til ulvungene mine, var det nok av andre speidere med på denne turen en stor samling og fullt program.
Vel, helgen tok slutt. Bussen kjørte oss fra hyttene i Nittedal til stabburet på Bakkehaugen i Oslo hvor denne speidergruppa holdt til. Foreldrene hentet ulvungene sine. Alle dro vert til sitt. Til slutt vr det bare Gubben og jeg igjen på plassen foran stabburet. Vi tok på oss de tunge ryggsekkene – og ble stående å prate, og prate og prate….
Sikkert en halv time.
Ingen av oss løftet sekken av ryggen. Klar til å gå med en gang den andre var ferdig med å snakke.
Til slutt brøt vi opp og gikk hver vår vei.
Jeg hadde så vondt i ryggen at jeg måtte sette av meg sekken å ta en liten hvil så fort jeg kom meg ut av synsfeltet hans.
Fremdeles i dag lurer jeg på hvorfor vi ikke tuslet sammen fra stabburet, for vi skulle egentlig i samme retning….
Vi ble ikke sammen der og da. Men på de tider ble det bestemt at Gubben, materialforvalteren, skulle hjelpe meg med Ulvungene. Hun lederen jeg egentlig va leder med måtte trekke seg litt tilbake på grunn av sykdom.
Det førte til at Gubben og jeg tilbragte mer tid sammen, og langsomt ble det oss to.
Vi har ikke noe magisk øyeblikk. Vi var helt klart ikke et par på grøtfesten i desember, men ble regnet av de andre som et par etter årsfesten i januar….
Siden den gang, januar 1990, har vi vært sammen.
Det har til tider vært hard jobbing. Foret tretti år langt samliv kommer ikke av seg selv.
Det er ofte hard jobbing. og noen ganger ha vel begge to ønsket oss ut av forholdet. Men vi har holdt ut. Vi har vokst sammen, hører sammen, selv om vi fremdeles er ulike.
Da har jeg bare en blogg igjen blant de fem på topp. Kokkejævel på førsteplass som alltid.
Egentlig er jeg litt forundret over at når jeg liksom satte opp denne disposisjonen over hvilken blogg jeg skulle kommentere først og sist så kom Kokkejævel sitt innlegg over min og Gubbens kjærlighetshistorie.
Jeg prøver jo å bygge opp dette innlegget mot en finale.
Og så finner jeg betraktninger over griser og grisehelse viktigere enn mitt eget forhold til mannen jeg har delt hus og seng med i over 30 år…..
Kanskje på tide med litt romantikk i hverdagen?
Men tilbake til Kokkejævel, for i dag skriver han noe viktig
han skriver om hvordan svinekjøttproduksjon er blitt ren industri og at dette går ut over dyrehelse. At griser lever på et minimum av areal per gris.
Jeg får vondt når jeg leser Kokkejævels beskrivelse av hvor uverdige forhold grisene lever under.
Jeg har vokst opp på gård. Vi hadde gris, sånn mest til eget forbruk. Våre griser gikk ute i utebinge om sommeren. IDe gravde opp røtter og spiste gras. Når de var inne hadde de store binger hvor de kunne ta “purkevalsen” altså løpe om kring. De kå i halm og fikk gras, skyller og kokte poteter å meske seg med. Pluss litt mel
Jeg tror våre griser hadde det ganske godt.
Samtidig vet jeg at slik våre griser levde er langt fra slik mesteparten av de kotelettene du kjøper på Kiwi har levd.
Kokkejævel legger ansvaret for dyrehelse på politikerne, og jeg tar gjerne den. Politikerne legger rammene for hvor liten plass hver gris kan ha – men ingen forbyr grisebonden, svinekjøttprodusenten å gi grisen bedre livsforhold. .
Når jeg går inn på Rødt sitt program finner jeg ikke noe spesifikt om gris. Men det stå i programmet vårt at vi arbeider for en styrking av dyrevelferden knyttet til matproduksjon. Rødt vil at reglene for dyrehelse, besetningsstørrelse og importkontroll er så strenge at det bidrar til lav sykdomsspredning og lav antibiotikabruk. Raser som er avlet frem til å ha egenskaper som er sterkt unaturlige og skadelige, skal ikke avles videre på eller brukes. Dette gjelder både produksjons- og selskapsdyr.
Rødt arbeider for opprettelsen av et eget dyrevelferds-tilsyn, eller en egen organisasjon for dyrevelferd under Mattilsynet.
Politikerne har helt klart et ansvar, slik Kokkejævel sier. Og Rødt kunne sikkert ha en bedre og mer forpliktende formulering om kjøttproduksjon enn det jeg skisserer her.
Det har og svinekjøttprodusentene. Man kan gi grisene bedre forhold enn det minimumet loven krever.
Heldigvis finnes det flere produsenter som har frittgående griser.
Jeg vet det er en gård i Valdres som driver på denne måten. Det er sikkert flere.
Jeg er ikke i tvil om at dette kjøttet er av langt bedre karakter og smak enn kjøttet for griser som lever under de forholdene Kokkejævel beskriver.
I slike saker er forbrukermakten stor.
Hvis vi som forbrukere er opptatt av dyrevelferd og hvordan maten vi spiser har det før den blir mat, hjelper det lite hvis vi står i kjøledisken på Kiwi og plukker ut de billigste pølsene eller de billigste kotelettene og legger de i handlekurven og på grillen. Hvis vi som forbrukere velger kjøtt fra dyr som grisene fra Valdres og lignende produsenter, ja da vil bransjen endre seg. Flere vil tørre å satse på å drifte på denne måten.
Så til slutt vil jeg komme med en oppfordring til Kokkejævel. Du driver en nettbutikk som selger kvalitetsmat fra småskalaprodusenter.
Folk handler som gale av det du skriver om på bloggen din. Hva med å få inn noe spekemat fra frittgående griser? Griser som har levd bra og hvor skinka er speket på ordentlig vis, ikke bare sprøytet full av saltlake
Det finnes flere slike småskalaprodusenter der ute, også i nord.
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jo, jeg tror jeg må dyrke kjærligheten til Gamle Gubben Grå litt i dag, gjøre noe koselig i lag.
Det var et tankekors at jeg vektet svinekjøtt viktigere enn vår kjærlighetshistorie.
Hun har gitt meg en dypere forståelse for hvordan det er å leve som hørselshemmet.
Hun har motivert meg til å gå turer med gå-skolen sin, og det at dama er ute på tur hver dag. Motiverer andre til å komme seg ut.
Hun har gitt meg en utrolig stor trang til å se Kråkerøy og Fredrikstad.
Og til sommeren håper jeg at Gamle Gubben Grå og jeg kan ta en tur til de kanter av landet.
Alle bildene Solliv deler fra nærområdet sitt har gitt meg lyst til å oppleve stedet. Hun er knall-god til å ta bilder.
Men det er et område til Solliv har inspirert meg, påvirket meg. Og det er når det gjelder å prøve ut spennende drikker.
I januar skrev hun om musserende te, og det tok ikke lang tid før jeg måtte prøve denne alkoholfrie musserende drikken. Den var utroliggod, jeg har kjøpt den flere ganger. Og tenker at det fort kan bli sommerens slager på terrassen.
Her om dagen skrev Solliv om en rosa cava med en lekker og kjempestilig flaske.
Jeg måtte jo bare ha den og! Og da jeg var på polet i går kjøpte jeg en flaske til meg, og en flaske i gave til Datteren.
Vi har ikke smakt på de ennå. Min står på bordet ved “tantesofaen” oppå brettet, slik Solliv og jeg ble enige om i et kommentarfelt. Slik skal det få stå frem til påske som et dekorativt innslag i Drømmehjemmet.
Fortsett å komme med gode tips om ting, Solliv. Du er en virkelig influenser, påvirker..
.Det ble lite blogging i går, og dere har måttet vente lenge på et livstegn fra meg i dag.
Jeg hentet Datteren med hjem til middag i går, og hun ble helt til nå.
Når Datteren en sjelden gang er hjemme i Drømmehuset, ja da sitter ikke denne Kjerringa seg ned og blogger. I stedet ble det rødvin i glasset og hyggelige samtaler .
Men nå har ungdommen på ny forlatt heimen. Gamle Gubben Grå driver å lager middag, og jeg kan sette meg ned å kose meg med å kaste meg over de fem som måtte være øverst på bloggtoppen.
Ida Wulff har fremdeles ikke kommet med noe mytt, men er fremdeles på andre plass.
Andrea Sveinsdottir deler helge-planene sine med oss på femte plass-
Jeg har ingen planer. Nå skal jeg bare slappe av og gjøre akkurat det jeg måtte føle for der og da resten av helgen.
Det vil sikkert føre til flere blogginnlegg.
Så har vi Julia Nyland på tredje plass. Som de som følger bloggen min har forstått er jeg ikke spesielt imponert over dama. Men i dag har jeg medynk med jentungen. For jeg vet hvordan det er når kommentarfelt fylles opp med lite hyggelige tilbakemeldinger .Og “spørsmålene” eller kommentarene som Julia svarer på i dette innlegget er ikke OK kommentarer.
“Er du helt sprengt i hodet? Aldri sett et styggere tryne, lite pen er du!”
“Hvorfor stiller du opp på GMN når du har argumenter som ikke holder i en barnehage engang?”
“Klarer du ikke å bruke hodet ditt til noe annet enn pynt?!?!!
“Vi vil IKKE ha deg tilbake til Norge!! Tror du virkelig at du bidrar til noe i samfunnet her din forpulte idiot?”
“Folk som deg burde bare DØ av korona! Håper du blir smittet og blir i graven der nede”.
Julia svarer greit for seg. I enkelte av svarene er det nesten som jeg skulle gjort det selv, i andre kunne jeg nok ha kommet henne til unnsetning å spisset svarene enda bedre.
Å skrive slike kommentarer i et kommentarfelt. Eller å kommentere andre mennesker på den måten enten i blogg eller på annet vis er ikke greit. Det er mobbing, det er trakassering det er ikke greit. Ikke greit i det hele tatt!!!
Det å avkle et menneske argumentene sine slik Fredrik Solvang gjør med Erna er ikke mobbing. Det er å kommentere, få frem svakheter, stille personer ansvarlig for sine uttalelser, handlinger eller holdninger.
Mette Ask på fjerde plass deler et innlegg om tanker rundt barneoppdragelse.
Hvordan folk velger å oppdra sine barn er et tema jeg konsekvent ikke blander meg opp i
En bedreviter av ei venninne, selvsagt uten barn, prøvde en gang i 1992å belære meg om noe hun mente jeg gjorde feil i et eller annet med oppdragelsen av Datteren. Husker ikke hva. Noe med spising, bruk av skje eller noe slikt? Jeg klikka totalt, og kasta sekken ut av verandaen i sykehusleiligheten. Venninna var glup nok til å løpe trappa før jeg fikk tak i henne.
Når vi ble foreldre som 24 og 27 åt gamle ungdommer hadde vi ikke en masterplan på hvordan vi skulle takle alt fra nattevåk til tenåringsopprør. Vi har tatt utfordringene litt sånn etter som de har dukket opp.
Ungene er nå flinke, velfungerende unge voksne, så vi kan ikke ha gjort alt galt.
Og når vi er inne på barneoppdragelse passer det å kommentere innlegget til Kokkejævel på første plass i samme slengen.
Nei, han skriver ikke om barn eller barneoppdragelse.
Han skriver om “Tilslørte tarmtotter”. En dessert ala Tilslørte bondepiker, bare med sviskekompott.
Jeg liker navnet. Men jeg kommer aldri til å spise denne desserten!!! Aldri !!!
Og det er her barneoppdragelsen kommer inn.
Vi tar å skur tiden noen år tilbake i tid. Jeg vil anta en gang tidlig på 1970-tallet. Jeg var på besøk hos mine besteforeldre. De bodde i gangavstand fra barndomshjemmet. og jeg var bare innom en tur, som jeg og søstrene mine var flere ganger i uka i oppveksten.
De skulle spise middag mens jeg var der, og jeg fikk selvsagt spørsmål om jeg ville ha. Og det svarte jeg ja til, sikkert etter å ha spurt eller blitt fortalt hva som var middag og dessert.
Desserten var “sviskegrøt” som vi sa, eller sviskekompott om du vil.
Jeg hadde blitt spurt om jeg ville ha, og hadde takket ja. Det var ikke av høflighet. Jeg var så ofte hos mine besteforeldre, jeg skulle sikkert hjem til middag, jeg var bare innom en time eller tre når jeg følte for det. Og ingen hadde blitt fornærmet hvis jeg hadde takket nei.
Men år maten var øst opp, tallerken satt på bordet og jeg hadde tatt den første skjea, kom jeg på at jeg ikke “likte” sviskegrøt. Så jeg ga beskjed om at jeg ikke ville ha likevel og skjøv tallerkenen fra meg.
Det å ikke “like” mat, var nok et fremmed begrep for min bestefar, som var født i 1901.
Det å kaste mat eller ikke spise opp mant man hadde forsynt seg med eller takket ja til likeså.
Så han tok et godt tak i meg der jeg satt ved siden av hen i slagbenken, holdt meg som i ei skrustikke og matet meg skje for skje mens jeg gråt og spyttet om hverandre.
Han ga seg ikke før jeg hadde spist opp maten jeg hadde takket ja til.
Bestemor “sladret” etterpå til pappa, og det ble nok en samtale mellom de to det er greit jeg gikk glipp av.
Men jeg har aldri senere spist sviskegrøt/ sviskekompott.
Så Kokkejævel, ikke en gang du klarer å friste meg til det.!
Jeg skriverikke dette for å henge ut mine for lengst avdøde besteforeldre.
Jeg hadde et godt forhold til de helt til de døde en gang på 1980-tallet. De, eller bestefar i dette tilfelle, var vokst opp i en helt annen tid. En tid hvor mat ble spist enten man likte det eller ikke. En tid hvor mat i mange hjem var et knapphetsgode og hvor det ikke var uvanlig å gå sulten til sengs.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Vel jeg har tatt en Ida Wulff. Har godt over 2.000 sidevisninger uten å ha levert et eneste blogginnlegg.
Det er svært sjelden jeg sitter og ler høyt før klokka 6 om morgenen, men det gjorde jeg i dag. Og vet dere hva? Det er en utrolig god måte å starte dagen på. Og vet dere hvem som fikk meg til å le høyt? Jo en av toppbloggerne hadde ett av de beste og mest morsomme innleggene jeg har lest på lenge. Jeg virkelig elsker god satire!
Men la oss spare det beste til slutt.
La oss først konstatere at Ida Wulff på tredje plass fremdeles ikke har hostet opp noe nytt. 11 dager siden sist i dag.
Andrea Sveinsdottir er på fjerde plass.
Hun gir oss en oppdatering på hva dagen i går skulle brukes til time for time.
Alt fra dagens første kaffekopp og lufting av hunden klokka 7 til en vinkveld på teams med ei venninne 12 timer senere.
Mye hemmelige samarbeid hun dessverre ikke kan si noe om, men som er spennende og hun gleder seg så til hun kan fortelle fanskaren om det. Standard bliggformulering.
De har og hatt takstmann til å se på en skade på soverommet.
Det dukker jo ofte opp noe en stund etter at man har overtatt en bolig.
Vi oppdaget at badet måtte totalrenoveres da vi overtok Drømmehuset. Det kan interesserte lese om i innlegget Badet vårt.
Andrea har ikke for store forhåpninger om å få igjen noe på forsikringen.
Hun er smart.
Vi fikk heller ikke noe igjen.
På første plass har vi selvsagt Kokkejævel. Han har over 42.000 sidevisninger i går. Det tyder på at helgen min kanskje blir litt roligere sånn bloggmessig enn forrige helg. Jeg er glad for alle hans 42.000 klikk.
Kokkejævel har bestemt seg for å ha bryllup selv om de ikke kan ha så mange gjester som de ønsker.
Det er jeg glad for!
Det viktigste er jo at de to som elsker hverandre får hverandre. Man får jo det uten kirkens velsignelse og, men det er jo en stadfesting av kjærligheten.
Dåp og bryllup.
Feiring av livet og kjærligheten!
Bryllupet blir ikke slik de hadde planlagt. Det er trist, og jeg føler virkelig med dem.
Livet blir ikke alltid som planlagt. Det vet Kokkejævel og Kjærest så utrolig godt.
Desto større grunn til å feire kjærligheten – de to. De to sammen, mot verden. Sammen for alltid. De to med en kjærlighet så sterk at den overvinner alt.
Jeg synes det er et sterkt symbol.
Så får de innby alle til fest å finne noe annet å markere når det lar seg gjøre.
På andre plass har vi Julia Nyland, min nye yndling og bloggverdens sorte får.
Nei det er ikke hun som ga meg den gode latteren, selv om hennes innlegg også fikk meg til å trekke på smilebåndet. Det skyldes ikke satire, men kommer av helt andre grunner.
Julia er bloggeren som plutselig for oppover bloggtoppen etter å ha proklamert at hun reiser til Spania midt i en pandemi. Fordi atte bare hun har så lyst, og man må jo gjøre det man har lyst til sant?
I gårsdagens innlegg forsøker hun å forbli høyt oppe på lista ved nok en gang å forsøke å rettferdiggjøre Spaniaferien.
Ingen tegn til ydmykhet! Ingen tegn til forståelse for hvorfor folk reagerer.
Da jeg var ung var det noe som het at det var lurere å holde kjeft og la folk tro du er idiot enn å åpne kjeften og fjerne en hver tvil.
Et godt råd Julia kanskje burde ha lyttet til.
For når Julia skriver
Dette er ikke første gangen verken jeg eller en influencer fra Norge har forlatt saueflokken for å gå sin egen kontroversielle vei.
Så blir det så skivebom som det går an å bli. Det å reise til Spania mot Regjeringen og samfunnets inderlige råd handler ikke om å vise selvstendighet og gå sin egen vei. Det handler ikke om å tørre å skille seg ut fra mengden. Det handler om å fremstå som den dummeste sauen i flokken.
Det er jo den som blir spist av ulvene….
Og nei, Julia dette handler ikke om å finne en syndebukk å henge ut. Dette kan faktisk ikke sammenlignes med kosmetiske operasjoner andre influensere har blitt kritisert for.
Dette handler om at du med din egoistiske holdning bidrar til at smitte sprer seg. At samfunnet stenger ned. At sykehusene fylles opp. At intensivkapasiteten blir sprengt.
Husk du er et forbilde for mange. Når du kan reise hvorfor skal ikke følgerne dine reise eller på andre måter gi faan i smitteverntiltakene?
Folket har en unison mening om hvordan ting skal være, hvordan ting skal gjøres og spesielt hvordan det ikke skal gjøres. Men jeg vet, du gir faen i folks meninger, folks helse og folks liv. Det viktigste for deg er å få dekket dine egne egoistiske behov. Dine egne behov for publisitet. Hadde du vært en umoden tenåring kunne jeg ha forstått det, men du er en voksen kvinne på 28 år.
For min del kan du godt sitte ensom og forlatt i en leilighet på Marbella. Det er ikke det det handler om. Men da må du forbli der til pandemien er over. Det vil si til langt ut på høsten kanskje helt til neste år eller året deretter.
For tenk deg nå at du har vært der nede en stund, til smittetallene har gått ned her. Til intensivavdelingene igjen har ledige senger, til sykepleiere, radiografer og andre helsearbeidere kan ta av seg munnbind og åndedrettsvern og gå tilbake til normale arbeidsuker. Til bartendere og butikkansatte igjen kan få gå på jobb – få den inntekten de trenger for å dekke – ikke en tur til Spania, men helt nødvendige utgifter som huslån, husleie og strømregninga. Til de som eier små bedrifter igjen kan senke skuldrene å tenke. “Jeg klarte meg gjennom denne krisa og – såvidt.”
Ja da kommer du svinsende hjem fra Spania, solbrun og lekker. Og med deg i håndbagasjen har du et aldr så lite mutert virus. Ikke det britiske, men kanskje det brasilianske eller det Sør-Afrikanske. Kanskje en ny spansk mutasjon. Og så går det et par måneders tid. Skal vi si til midten av juni, sommer, sol, og ferietid. Da må landet på ny stenge ned – og du begynner å kjede deg. Så du tar en ny tur til Marbella…..
Jeg forstår at dugnadsinnsats og solidaritet teller lite for deg opp mot din egen frihet til å gjøre akkurat hva du vil. Jeg antar jeg snakker til døve ører, men kanskje er det andre som lytter.
Uansett hvordan du formulerer deg, eller vrir og vender på det kommer du dårlig ut. Fordi det er ikke formuleringene dine som provoserer. Du skriver godt, formulerer deg bra. Det er handlingen din og holdningene dine som provoserer. Det er jeg ikke helt sikker på at du har klart å ta inn over deg, i det minste ikke hvorfor.
Når du skriver
Faktum er at både artister, idrettsutøvere og politikere reiser utenlands med et større team as we speak uten at det blir snappet opp av media, blir debattert eller lagt merke til.
Håper jeg du kan komme med konkrete eksempler på disse artistene, idrettsutøverne og politikerne som har reist utenlands. Når Erna var idiotisk nok til å feire 60 års dagen sin på Geilo med over 10 familiemedlemmer har det liksom ikke gått upåaktet hen.
Jeg håper dere har meg unnskyldt. For dette blir et av de innleggene som blir over tre mil lange. Men nå har jeg endelig kommet til det blogg-innlegget som førte til at jeg kunne starte dagen med en god latter. Nemlig Mette Ask på en femte plass!
Og dette er virkelig mesterlig utført! Mette har et blogginnlegg som hun kaller Blogger som blogger om blogger, som blogger om andre bloggere og selv om hun verken nevner navn på blogg eller blogger, Hvem tror dere hun skriver om?
Bildet som ledsager innlegget kan nesten gi meg frysninger. Har dere sett det blikket! Mesterlig, Mette. Dette er virkelig bra!
Tekstmessig er det desverre ikke like glimrende. For litt mer research kunne vært på sin plass. Jeg skriver ikke om toppbloggerne fordi jeg selv ønsker å klatre. Jeg skriver om toppbloggerne fordi jeg ønsker å sette et kritisk søkelys på hva de såkalte influencere, påvirkerne ønsker å påvirke oss til. Om det er turer til Spania, steking av vafler eller som i mitt tilfelle ha et kritisk blikk på hva bloggere promoterer. Hva bloggere skriver om.
Jeg forstår at blogglisten og antall sidevisninger er viktig for slike som Mette Ask, som i hovedsak har sin inntekt fra sitt arbeid som influencer og en og annen nattevakt. Men for meg er det ikke så viktig. Det er som jeg har skrevet utrolig mange ganger før mer en greie. (Det er der det med reseaerch kommer inn.)
Jeg lo godt. Satiren og ironien kan bli bedre. Men det var et godt forsøk. Skal vi si terningkast 4?
Heldigvis har jeg mye selvironi, og klarer å le av meg selv. Samt og ikke ta meg selv så veldig høytidelig. Dette innlegget fra Mette Ask var bra, virkelig bra! Et av de bedre fra den kanten. Jeg håper det bringer henne godt oppover på bloggtopplista. Jeg vet det betyr mye for henne.
Så, som Mette så festlig også hadde med i sitt innlegg:
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg tenker å gi dere en sånn time for time oppdatering av dagen min som Andrea hadde. Det har jeg i grunn hatt hver dag etter at vi i Viken stengte ned.
Kanskje jeg og skal skrive om bloggere som skriver om bloggere som skriver om blogginnlegg bloggere blogger….
Nå som vi alle skal leve i hver vår egen boble, eller snøkule, er det lett å føle at man går litt opp på hverandre. Men i dag har det gått bemerkelsesverdig bra.
Lille Bille har fått seg en real trøkk, Yngste Sønn var på “rådyrjakt” for en tid tilbake. Og jeg har liksom adoptert den ene bilen til Gamle Gubben Grå. Han har jo som kjent to. Aldri kjedelig sammen med Gamle Gubben Grå
I dag oppdaget jeg at Gamle Gubben Grå hadde lånt Lille Bille i går, fylt den opp med bensin og tømt den for tomflasker som har hopet seg opp. Jeg synes det var 74 kroner han sa han hadde tjent på den måten… Sånne små tjenester gjør at jeg nesten blir myk om hjerterøttene.
Jeg hadde noen Skype-møter også i dag, og dro av sted til kontoret. Jeg har et stort kontor med plass til 8 arbeidsplasser for tiden nesten helt for meg selv. Men i dag var jeg ikke alene. Og er man ikke alene bør man bruke headsett. Vel, denne kjerringa skryter kanskje av og til på seg litt mer digital kompetanse enn hun egentlig har, og det var for meg plent umulig å få lyd til å komme ut av headsettet. Jeg er ikke den typen som kapitulerer med en gang, men etter en times iherdig prøving ga jeg opp og ringte etter noen mer datakyndig. Vel, det var visst ikke helt enkelt for det digitale geniet heller, men han fikk det da til til slutt. Å du hvor jeg gleder meg til vi kan ha fysiske møter igjen!
I dag var en travel dag, for plutselig var det nok av saker som måtte ryddes opp i, ordnes og undersøkes. Ja så mye at jeg nesten syntes det ble litt vel mye et øyeblikk. Men dagen har i det minste gått fort, og da jeg låste kontordøra og satte nesa hjemover arbeidet hjernen fremdeles på høygir. Det kommer den til å gjøre i kveld og i natt, og det blir et ekstra Skype-møte i morgen tidlig.
Ah, det er så deilig! Det er i slike stunder jeg føler at jeg virkelig lever!
Stakk innom Coop Prix på veien hjem. Da fikk jeg beskjed om at de sykehusene jeg er tillitsvalgt i gikk i gul beredskap. Det begynner å bli litt mange covid-19 pasienter, og litt høyt smittenivå i befolkningen her omkring.
Det blir sikkert en travel dag i morgen og. Mye som må på plass hvis det plutselig skulle bli nødvendig å endre noen arbeidsplaner på kort varsel.
Vel hjemme tok jeg med meg Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua, så gikk vi en kveldstur. Deilig med frisk luft. Deilig å labbe rundt slik, bare Gubben og jeg.
Hjemme lagde jeg midd. Stekt kyllingfilet med krydder og hvitløkssmør. Nydelig !
Etter middag falt jeg overende på sofaen under pelspleddet mens jeg snakket engasjert og som en foss. Et sikkert tegn på at denne kjerringa er sliten.ĺ
I dag er jeg nede på en sjette plass. Så min plass blant de fem på topp er over for denne gang. Håper det varer en stund før noen lager sirkus rundt bloggen min igjen. Jeg er helt ærlig veldig godt fornøyd med å ligge på sjetteplass i dag. Så lenge jeg er et hestehode foran Mette Ask så er jeg fornøyd.
Det er litt rolig på bloggtoppen i dag.
Ida Wulff på tredje plass har intet nytt å melde. Samme gamle føde-leksa.
Olehartattordet er på fjerde plass. Han har ikke kommet med noe nytt siden han skrev om Hestedoktoren, han som tror jorda er flat, vaksinemotstanderen og fiskematforskeren. Det kan du lese om i innlegget Vaksine er veien ut Og du, les innlegget jeg liner til hvis du blir litt engstelig av han der Ole.
På femte plass har vi Andrea Sveinsdottir med noe så sjeldent som et ærlig reklameinnlegg.
Eller det er vel mange reklameinnlegg som er ærlige og redelige fremstillinger av produktet man reklamerer for. Reklameinnlegget jeg skrev i går var min ærlige og oppriktige mening.
Når jeg skriver at jeg opplever dette innlegget som ærlig, så skal jeg forklare det nærmere.
Det er et slikt innlegg hvor bloggeren viser bilder av alt vedkommende “har klikket hjem” fra en eller annen nettbutikk. Bildene er helt klart hentet fra nettbutikkens sider.
Andrea Sveinsdottir skriver at disse bildene hun viser til i innlegget sitt, med lenker til nettbutikken, produktet og alt slik det skal være, er ting hun ønsker seg.
Så langt er alt som det pleier.
Hun fortsetter med at netthandel er en av hobbyene hennes.
Vel, kanskje heller ikke en overraskende påstand av en blogger i et reklameinnlegg for nettbutikker. .Men så kommer den ærlige setningen.
Noen dager er det liksomshopping og noen dager blir det faktisk bestilt hjem. Her er en del ting jeg har sykt lyst på nå, men jeg burde vente litt fordi jeg nettopp klikket hjem diverse saker og ting fra både Tise, bytimo og H&M hehe..
Slik jeg tolker det, har hun slett ikke klikket hjem tingene. Det er bare ting hun har lyst på. Ikke noe galt i det. Og jeg liker den ærlige biten, for jeg tviler på om alle som viser oss hva de “har klikket hjem” alltid har klikket hjem de tingene….
Så har vi kommet til bloggeren som ligger på første plass. Selveste Kokkejævel. Derfor bildet med advarsel om høy spenning og livsfare. Det er slik jeg føler det hver morgen når jeg klikker meg inn på bloggen til Kokkejævel for å se hva han skriver i det innlegget som skal kommenteres.
I dag puster jeg lettet ut.
Det er et innlegg om en vaffel-sjokoladekake. Og den ser bare helt fantastisk ut.
Hadde det ikke vært for at jeg er ei prinsippfast kjerring kunne jeg fort funnet på å vippse et par kroner og benytte meg av oppskrifta en dag i påsken. Men niks, Kokkejævel – det skal mer til enn noen lekre bilder av sjokoladekake for å lure penger av denne kjerringa.
Slapp av, jeg har ikke tenkt å stjele.
Mamma lærte meg å bake kaker “på ei von”. Altså at man blander sammen litt av dette og hint som man tror blir en god kake. Jeg tror nok jeg skal klare å mekke sammen ei sjokoladekakerøre som kan steikes i vaffeljernet.
Da er det bare en blogger igjen.
Min nye yndling.
En blogger på høyde med Sophie Elise og Isabell Raad.
Bortsett fra at jeg tror de to er hakket glupere enn Julia Nyland.
Julia er hun som drar til Spania og som i følge eget utsagn ikke bryr seg verken om smittevernsanbefalinger eller hva folk mener.
Hun starter innlegget sitt med “Gooood onsdagskveld snupper!” og utelukker allerede i første setning sine eventuelle mannlige lesere. Selv jeg liker ikke å bli kalt Snuppe. Og selv om målgruppa kanskje er jenter i tenårene, er dama selv tjue åtte og burde begynne å bli voksen.
Ellers kan hun fortelle at hun har spist seibiff, og at hun leser alle kommentarer.
Vet du, når noen føler for å understreke at de leser alle kommentarer får jeg mine tvil. Er ikke det en selvfølge? Hvorfor blogge og ha åpent kommentarfelt hvis man ikke leser de tilbakemeldingene man får?
Jeg leser alle kommentarene jeg får. Jeg svarer på de fleste, selv om jeg gjorde noen unntak når det gjaldt å svare de siste dagene. Det er liksom en grense hvor mange ganger man skal være nødt til å svare på de samme beskyldningene.
Vel, stor mer enn seibiffen hadde ikke Julia å melde. Og selv om Julia ikke når Kokkejævel lenger enn til navlen er 15.966 sidevisninger på et innlegg om seibiff imponerende.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg skal lage et slikt innlegg med ting jeg ønsker meg, men slett ikke kommer til å klikke hjem.
Men nå må jeg stikke.
Har noen Skype-møter som venter.
Nå er det dag to av nedstengingen. Og i dag kunne jeg heldigvis emigrere noen timer på kontoret. Usikker hvem som var mest glad for det, Gamle Gubben Grå eller jeg.
Jeg var i et elendig humør fra jeg sto opp, eller i det minste fra Gamle Gubben Grå sto opp litt før klokka 6.
Jeg kommenterte halvhøyt en sak jeg hørte på nyhetene. Sylvi Listhaug og Frp ville stille språkkrav til de som skal ansettes innen helse og omsorg på samme måte som de som ansettes i skoler og barnehager. Jeg er i utgangspunktet ikke uenig i det. Innen helse og omsorgstjenestene er det viktig å kunne kommunisere på en god måte med brukerne. Både å forstå og å bli forstått.
Grunnen til at denne nyheten irriterte meg er at det er ikke slik det fungerer. For mange av de med dårligst språkkunnskaper arbeider som “ekstravakter” “ringevikarer”, “tilkallingshjelp”. Kjært barn har mange navn. Faktum er at de ikke er regnet som ansatte. De er det vi kaller 0% stillinger. De arbeider mye, kanskje opp mot full stilling. Men i arbeidsgivers system er de liksom bare leid inn for en og en vakt. På den måten ville arbeidsgiver glatt kommet seg utenom språkkrav.
Det var dette jeg ga noen betraktninger om da jeg var på vei gjennom stua for å fortelle Yngste Sønn at det var på tide å stå opp. Og Gamle Gubben Grå måtte selvsagt komme med sine dumme kommentarer om at det var da mange ansatte i barnehagene som heller ikke snakket perfekt norsk.
Mer skulle det ikke til før denne dama var opp under taket. Hørte han ikke nettopp at det var språkkrav i barnehagene? Og hvordan kunne han uttale seg så skråsikkert om det? Meg bekjent var det snart 18 år siden han sist satte sine bein i en barnehage.
Hva gjør Gamle Gubben Grå når kjerringa er i det humøret? Jo han tusler ut og setter i kupevarmeren på bilen, så kjerringa skal slippe å skrape is av bilen. Og hva gjør kjerringa når han forsiktig prøver å minne henne på at hun må huske å dra ut ledningen til motorvarmeren? Jo hun minner han på at han må huske å gjøre litt husarbeid mens hun er borte.
Det var greit å sitte på eh bortgjemt kontor og delta på to Skype møter, svare ut en god del mail og ta noen telefoner. Føle seg engasjert og levende
I litt bedre humør kom jeg hjem. Gamle Gubben Grå vartet opp med middag. En ferdigrett fra Findus. Men det var godt!
Datteren ringte og sa at np hadde hun fått permitteringsvarsel også fra jobb nummer to. Fra stillingen som bartender ble hun permittert- igjen på fredag da det ble innført skjenkestopp. Nå hadde hun og mottatt permisjonvarsel fra jobben som kundemottaker.
Jeg fikk gjort litt husarbeid før jeg sovnet på sofaen. Nå våknet jeg til duften av kanelboller som Gamle Gubben Grå mekker på kjøkkenet.
Mens andre bloggere tar en tur eller to til Dubai midt i en pandemi. sitter Aud Marit og drømmer om en gang, en gang til å få se igjen sitt kjære Finnmark. Hun forsøker å spare penger så godt hun kan, men det er ikke lett. Det er ikke lett å legge noe til side når man sliter nok med å få endene til å møtes i hverdagen.
Aud Marit er bloggeren som har gitt det å sitte nederst ved samfunnets spisebord et ansikt. Det er modig gjort, og det koster! For ikke alle i Aud Marit sin nærhet setter pris på denne ærligheten.
Jeg har møtt Aud Marit. Hun er ei flott dame. Tiden går fort sammen med. Hun har gode historier, gode refleksjoner og et upåklagelig humør. Selv om verden ikke alltid gir henne grunn til å smile smiler hun likevel.
Sammenlignet med toppbloggerne sine glamorøse liv, lever Aud Marit sitt rolige liv. Hun handler for venninna, og går turer i vakre Kongsberg. Hun samler flasker for å spe på et trangt budsjett. Men hun klager ikke. Hun virker fornøyd med sitt enkle liv. Det som er viktig for henne er å være noe for andre.
Gå inn og les bloggen til Aud Marit. Ikke bare ett innlegg, men flere. Slik at du danner deg et bilde av personen Aud Marit. Da regner jeg med at du blir like glad i dama som mange av oss andre alt er.
Dette er et reklameinnlegg om bloggen Aud Marit skrevet fordi hun vant et reklameinnlegg fra meg. Det kan du lese om i innlegget Hvem vant?
