I dag slipper dere å vente like lenge på livstegn fra meg, og på å få det nyeste nye fra bloggtoppen.  Når folk blir så desperate etter mine betraktninger at de begynner å sende meg private meldinger for å høre om det i det hele tatt står til liv, ja da skjønner man at det finnes noen der ute som setter pris på denne kjerringa sine tanker.  Slikt varmer!

Selvsagt blir ikke skriveriene mine satt like mye pris på av alle. Noen synes sikkert det bare er tull og vås. Det er og helt greit.  Når jeg kommer over noe jeg finner som tull og vås, enten det er i bloggverden, på andre nettsider eller i aviser eller bøker ja så går jeg videre.  Jeg stopper å lese ting som ikke gir meg noe, og jeg finner andre ting å bruke tiden min på enn å sitte å kverulere i andres kommentarfelt .

Når jeg leser gjennom kommentarfeltet mitt får jeg noen ganger lyst til å skrike som Isak i innlegget til Mamma på hjul på femte plass.

DERE BESTEMMER IKKE OVER MEG !!!!!

For Isak gjelder det tannpuss. Et tydelig tegn på at gutten er kommet i det man tidligere kalte trassalderen, men som jo er en av de mange stegene på veien til å bli et voksent selvstendig menneske. Jeg har alltid heiet på barn i trassalderen, ikke oppfordret de til trass, til å værevrange, men anerkjenne deres trang til å bestemme litt mer selv.
Mamma på hjul finner sikkert en lur måte å takle trangen til løsrivelse på – og samtidig få tennene pusset.
Litt vanskeligere er det nok for meg å få folk til å forstå at selv om jeg skriver noe de er uenig i, noe de oppfatter på en annen måte enn meg så er det ikke de som kan bestemme hva jeg skal skrive på bloggen min og hvordan jeg skal formulere meg.
Jeg kan ikke bestemme hva dere velger å bruke tiden deres på å lese, og dere kan ikke bestemme hva jeg sal buke tiden min på å skrive. Sånn er det bare.

Siden vi nå er godt i gang med toppbloggerne må jeg jo nevne at Ida Wulff og Julia Nyland på henholdsvis 2 og tredje plass ikke har kommet med noe nytt blogginnlegg.

Martine Halvs forteller om hvordan hun og kjæresten traff hverandre og ble kjærester.
Det får meg til å mimre litt tilbake til da Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre og ble kjærester og siden ektefeller.

I likhet med Martine var jeg absolutt ikke på leiting etter noen kjærest første gangen jeg traff Gamle Gubben Grå, (som jo selvsagt ikke var gammel, grå eller gubbe på den tiden.) Leting etter kjærest? Jeg hadde kjærest på den tiden. Jeg var sammen med han jeg så på som min store kjærlighet, sjelefrende og min aller beste venn.
Vi møttes fordi jeg hadde påtatt meg å være speiderleder ved Tåsen speidergruppe. Jeg hadde vart speider siden jeg var 7 år, speiderleder siden jeg var 16 og syntes det var en meningsfull fritidssyssel ved siden av studiene på Radiografhøgskolen.   Gubben var materialforvalter i denne speidergruppa.
Han var en trivelig kar, og vi fant fort en god tone. Men han var en av flere hyggelige folk i den speidergruppa.
Jeg ante ikke om han var singel, eller samboer. For meg kunne han vært både gift og ha unger.
Det var ikke et slikt bekjentskap at det var av interesse.  Jeg hadde det jo bra med kjæresten min.

Men ting skjer.
Første gang jeg traff gubben var rett før en sommerferie. Tipper i juni eller seint i mai.
Da vi traff hverandre igjen på en speidertur  ut på høsten hadde jeg av forskjellige grunner ikke noen kjærest lenger.
Hvorfor vedkommer egentlig ikke denne historien, men det hadde overhode ikke noe med Gubben å gjøre.

Vi småflørtet vel litt på den speiderturen. Men jeg hadde med meg “ulvungene mine” 12 gutter i alderen 8 til10 som jeg hadde ansvaret for. Flere av dem var på sin første speidertur, og enkelte sin første natt uten mamma eller pappa. Så det var liksom ikke så mye tid til flørting.
I tillegg til ulvungene mine, var det nok av andre speidere med på denne turen en stor samling  og fullt program.

Vel, helgen tok slutt. Bussen kjørte oss fra hyttene i Nittedal til stabburet på Bakkehaugen i Oslo hvor denne speidergruppa holdt til. Foreldrene hentet ulvungene sine. Alle dro vert til sitt. Til slutt vr det bare Gubben og jeg igjen på plassen foran stabburet. Vi tok på oss de tunge ryggsekkene – og ble stående å prate, og prate og prate….
Sikkert en halv time.
Ingen av oss løftet sekken av ryggen. Klar til å gå med en gang den andre var ferdig med å snakke.
Til slutt brøt vi opp og gikk hver vår vei.
Jeg hadde så vondt i ryggen at jeg måtte sette av meg sekken å ta en liten hvil så fort jeg kom meg ut av synsfeltet hans.

Fremdeles i dag lurer jeg på hvorfor vi ikke tuslet sammen fra stabburet, for vi skulle egentlig i samme retning….

Vi ble ikke sammen der og da.  Men på de tider ble det bestemt at Gubben, materialforvalteren, skulle hjelpe meg med Ulvungene. Hun lederen jeg egentlig va leder med måtte trekke seg litt tilbake på grunn av sykdom.
Det førte til at Gubben og jeg tilbragte mer tid sammen, og langsomt ble det oss to.
Vi har ikke noe magisk øyeblikk. Vi var helt klart ikke et par på grøtfesten i desember, men ble regnet av de andre som et par etter årsfesten i januar….

Siden den gang, januar 1990, har vi vært sammen.
Det har til tider vært hard jobbing. Foret tretti år langt samliv kommer ikke av seg selv.
Det er ofte hard jobbing. og noen ganger ha vel begge to ønsket oss ut av forholdet. Men vi har holdt ut.  Vi har vokst sammen, hører sammen, selv om vi fremdeles er ulike.

Da har jeg bare en blogg igjen  blant de fem på topp. Kokkejævel på førsteplass som alltid.

Egentlig er jeg litt forundret over at når jeg liksom satte opp denne disposisjonen over hvilken blogg jeg skulle kommentere først og sist så kom Kokkejævel sitt innlegg over min og Gubbens kjærlighetshistorie.
Jeg prøver jo å bygge opp dette innlegget mot en finale.
Og så finner jeg betraktninger over griser og grisehelse viktigere enn mitt eget forhold til mannen jeg har delt hus og seng med i over 30 år…..
Kanskje på tide med litt romantikk i hverdagen?

Men tilbake til Kokkejævel, for i dag skriver han noe viktig
han skriver om hvordan svinekjøttproduksjon er blitt ren industri og at dette går ut over dyrehelse.  At griser lever på et minimum av areal per gris.
Jeg får vondt når jeg leser Kokkejævels beskrivelse av hvor uverdige forhold grisene lever under.
Jeg har vokst opp på gård. Vi hadde gris, sånn mest til eget forbruk. Våre griser gikk ute i utebinge om sommeren. IDe gravde opp røtter og spiste gras. Når de var inne hadde de store binger hvor de kunne ta “purkevalsen” altså løpe om kring. De kå i halm og fikk gras, skyller og kokte poteter å meske seg med. Pluss litt mel
Jeg tror våre griser hadde det ganske godt.
Samtidig vet jeg at slik våre griser levde er langt fra slik mesteparten av de kotelettene du kjøper på Kiwi har levd.

Kokkejævel legger ansvaret for dyrehelse på politikerne, og jeg tar gjerne den. Politikerne legger rammene for hvor liten plass hver gris kan ha – men ingen forbyr grisebonden, svinekjøttprodusenten å gi grisen bedre livsforhold. .

Når jeg går inn på Rødt sitt program  finner jeg ikke noe spesifikt om gris. Men det stå i programmet vårt at vi arbeider for en styrking av dyrevelferden knyttet til matproduksjon. Rødt vil at reglene for dyrehelse, besetningsstørrelse og importkontroll er så strenge at det bidrar til lav sykdomsspredning og lav antibiotikabruk. Raser som er avlet frem til å ha egenskaper som er sterkt unaturlige og skadelige, skal ikke avles videre på eller brukes. Dette gjelder både produksjons- og selskapsdyr.
Rødt arbeider for opprettelsen av et eget dyrevelferds-tilsyn, eller en egen organisasjon for dyrevelferd under Mattilsynet.

Politikerne har helt klart et ansvar, slik Kokkejævel sier. Og Rødt kunne sikkert ha en bedre og mer forpliktende formulering om kjøttproduksjon enn det jeg skisserer her.

Det har og svinekjøttprodusentene.  Man kan gi grisene bedre forhold enn det minimumet loven krever.
Heldigvis finnes det flere produsenter som har frittgående griser.
Jeg vet det er en gård i Valdres som driver på denne måten.  Det er sikkert flere.
Jeg er ikke i tvil om at dette kjøttet er av langt bedre karakter og smak enn kjøttet for griser som lever under de forholdene Kokkejævel beskriver.

I slike saker er forbrukermakten stor.
Hvis vi som forbrukere er opptatt av dyrevelferd og hvordan maten vi spiser har det før den blir mat, hjelper det lite hvis vi står i kjøledisken på Kiwi og plukker ut de billigste pølsene eller de billigste kotelettene og legger de i handlekurven og på grillen. Hvis vi som forbrukere velger kjøtt fra dyr som grisene fra Valdres og lignende produsenter, ja da vil bransjen endre seg. Flere vil tørre å satse på å drifte på denne måten.

Så til slutt vil jeg komme med en oppfordring til Kokkejævel.  Du driver en nettbutikk som selger kvalitetsmat fra småskalaprodusenter.
Folk handler som gale av det du skriver om på bloggen din.  Hva med å få inn noe spekemat fra frittgående griser? Griser som har levd bra og hvor skinka er speket på ordentlig vis, ikke bare sprøytet full av saltlake
Det finnes flere slike småskalaprodusenter der ute, også i nord.

Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jo, jeg tror jeg må dyrke  kjærligheten til Gamle Gubben Grå litt i dag, gjøre noe koselig i lag.
Det var et tankekors at jeg vektet svinekjøtt viktigere enn vår kjærlighetshistorie.